Takket være gode hjelpere og god simuleringsevne, kom hun tilbake til kiosken sin etter krigen.

Hun rakk knapt å fullføre folkeskolen før hun ble kastet uti det. Midt i Løkken sentrum hadde Sara Levins foreldre, Michael og Bertha, startet kioskdrift i 1911.

I 1916 døde faren hennes, og det er enke og åttebarnsmor Bertha som tar hånd om driften med god hjelp av sønnen Leopold. Men det går bare et par, tre år før unge Sara tar over mer og mer.

Siden skulle kiosken på Løkken bli hennes livsverk.

Streng og godhjertet

Det som gikk under navnet Levinkiosken, holdt til i lokalene som i dag huser frisørsalongen i Løkken sentrum.

Der ble det solgt frukt, tobakk og godterier, og Sara Levin ble kjent for å ha skikkelige varer.

– Hun var flink med frukt, og kritisk til leverandørene. Sara var opptatt av kvaliteten, og skulle ha ferske, fine varer, forteller Ingebjørg Brøndbo som vokste opp rett ved Sara Levin, og som ofte var innom kiosken.

Brøndbo tegner det samme bildet som alle ST har snakket med: Sara Levin var en myndig, nesten streng dame. Men hun hadde et stort hjerte, og hun var svært kvalitetsbevisst.

– Hun var litt streng, men hun hadde et godt hjerte. Sara var veldig snill med oss barna. Når vi handlet, stakk hun gjerne til oss en ekstra sjokolade. Og var det noen som hadde lite å rutte med, kunne de få litt ekstra av Sara til jul.

Skrev om Sara

Historiker Eivind Hasle vokste selv opp på Løkken. Ved flere anledninger har han skrevet om Sara Levin. Sist i Meldal historielags årbok for 2010.

– De fleste ungene på Løkken var med i barnelosjen. Alltid når det var utlodning, var hovedgevinsten en fruktkurv fra Sara Levin. Jeg vokste jo opp med kiosken hennes, og husker oppslagstavla som fortalte om alt som skjedde på Løkken. Den hang på kioskveggen, sier Hasle. Også han husker henne som streng, men snill.

Det var som godt voksen han begynte å gjøre seg betraktninger rundt det at Sara var jøde, og denne interessen fikk ham til å undersøke hva som skjedde med henne. Spesielt med tanke på krigsårene.

Urolig

Da krigen kom, ble Sara Levin urolig for hva som kom til å skje. I samtaler med Hasle fortalte hun at jødene forventet å bli arrestert, og hun fattet ikke hvorfor de ikke hadde prøvd å komme seg over til Sverige.

I 1942 startet nazistene de storstilte arrestasjonene av jøder. Til å begynne med var det menn over 15 år. Men det tok ikke lang tid før også kvinnene skulle arresteres. Sara ble arrestert på Løkken den 29. november, og ført derfra til Trondheim.

Takket være flere gode hjelpere, som på hvert sitt vis stilte opp for Sara, unngikk hun å havne på toget sørover – hvor Auschwitz var endeholdeplassen.

Til Selbu

Da hun kom til byen, ble hun sittende noen dager i kretsfengselet. Men fordi hun framsto som sterkt deprimert, ble hun sendt videre til sykehuset, derfra til Østmarkas avdeling i Selbu.

Saras nevø, Jan Levin, sier at det var spesielt tre mennesker som reddet Sara.

– Det var doktor Christian S. Grennes, advokat Leif Fossvoll og mamma. Legen fordi han greide å holde henne i Selbu, Fossvoll fordi han berget formuen hennes og mamma fordi hun besøkte henne ofte, og ikke minst fordi hun bidro sterkt til å få Sara erklært sinnssyk.

– Var ikke sinnssyk

Det var nemlig denne diagnosen som gjorde av Sara Levin tilbrakte de siste krigsårene i Selbu, og ikke i Auschwitz, hvor tre av hennes søsken ble drept. Men det er liten tvil om at Sara gjorde seg sykere enn hun var.

– Sara var nok nervøs. Men hun var ikke sinnssyk, så hun simulerte nok godt, sier Jan Levin.

Hun fikk svært god hjelp av legen. Gjentatte ganger kom nazimyndighetene med forespørsel til Selbu om hvorvidt Sara nå var blitt frisk nok til å skrives ut.

Hver gang var Grennes' svar det samme: Sara var nok fremdeles altfor syk til å forlate Selbu.

Bobestyrer Fossvoll

Mens Sara satt trygt i Selbu, begynte et omfattende arbeid for å berge formuen hennes. Nesten alle jøder ble frarøvet alt de eide av nazistene.

Takket være en fantastisk innsats fra sentrale menn i Meldal, gikk det ikke samme veien med Saras jordiske gods.

Advokat Leif Fossvoll ble bedt av nazimyndighetene om å ta på seg jobben som bobestyrer for Sara Levins bo. Han vegret seg veldig. Både fordi han ikke ville være noe redskap for nazistene, og fordi han mente han var inhabil på grunn av sitt vennskap med Sara.

Men han innså etter hvert at det ville være til Saras fordel at han tok på seg oppgaven. Hun hadde da også henvendt seg til ham da hun ble arrestert og bedt ham om å ivareta hennes interesser så godt som mulig.

Godt lagarbeid

Tre måneder etter at krigen var slutt, skrev Leif Fossvoll et brev til «Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer». Der redegjorde han for hva som hadde skjedd, og hvordan de hadde berget Levins bo.

I dette brevet kommer det fram at Fossvoll fikk hjelp av flere. En av dem var formannen i Meldal priskontroll, transportsjef Stokbakk. Han bidro til å sette prisene på boets varer så lavt at Saras husvert kunne kjøpe alt.

«Frøken Levins vert, , hadde tilbudt seg å kjøpe alle hennes møbler og løsøre for øvrig, slik at hun skulle få det igjen, når hun en gang ble fri.»

Samtidig stilte Martin Gerhard Jyssumved Orkla Grube opp og overtok hele hennes forretning med inventar til registreringstakst.

«Jeg hadde på forhånd truffet avtale med major Jyssum om at frøken Levin skulle få dette tilbake som det sto, når hun kom tilbake,» skriver Fossvoll i redegjørelsen.»

Sara kom hjem

At Sara Levin ikke var videre preget av «sinnssykdommen», ble tydelig da krigen var over.

Da kom hun tilbake til Løkken, klar for å gå i gang med kiosken sin. Den var nemlig fortsatt hennes. Det samme var alle verdisakene hennes. Takket være Leif Fossvoll og hans gode hjelpere i meldalssamfunnet.

Sara Levin drev den lille forretningen sin fram til 1965. Da solgte hun virksomheten, og ga seg selv noen gode ord i livets høst.

Gjennom hele livet holdt Sara Levin tett kontakt med det jødiske miljøet i Trondheim. Men hun så på seg selv som løkkenbygg.

En av hennes få nære venner, Borghild Fossvoll, advokatens kone, skrev dette i minneordet ved Sara Levins død i januar 1994:

«Jødisk aldersbolig i Oslo var hennes hjem de siste årene. Men hennes tanker var ofte blant folket på Løkken. Det la hun aldri skjul på. I hele sitt voksne liv var hun løkkenbygg, og hun hørte Løkken-bildet til.

S ara L evin var en stolt type. Blant nære venner var hun bare Sara, men for de fleste var hun frøken Levin.»