På slutten av 1800-tallet flyktet jøder i hopetall fra vold og trakassering i Øst-Europa.

Blant dem som søkte et bedre liv i vest, var Michael Levin. Han møtte senere den svenskfødte jøden Bertha Bernstein. De giftet seg, og endte til slutt opp i Trondheim.

Ekteparet fikk åtte barn; Nathaniel, Philip, Hanna, Lea, Sara, Ragnhild, Herman og Leopold.

Arbeidsomme

Michael og Bertha var arbeidsomme og driftige mennesker. De etablerte blant annet storkioskvirksomhet på Løkken, som senere skulle bli drevet av en av døtrene.

Jødene var på mange måter datidens pakistanere. Det eneste de kom med, var sin arbeidskraft, og sin slekt. De startet ofte opp med virksomheter som det lå lite profitt i, men som takket være hardt arbeid og hjelp fra familien kunne brødfø dem.

Dramatiske historier

De åtte barna fikk hver sin historie.

Nathaniel emigrerte til Amerika, Philip reiste sørover, og døde før krigen og Hanna ble gift i Danmark og kom seg over til Sverige i 1943.

De fem andre fikk på ulike vis oppleve grusomhetene fra et regime som bygde sin ideologi på at noen «raser» var bedre enn andre, og der noen til og med var så mindreverdig at de måtte utryddes.

«Jeg glemmer det aldri»

Leopold Levin var nest eldst av de åtte. Han kom til Orkanger som ung mann, og etablerte manufakturforretningen L. Levin i Kåres gate.

Leopold var en staselig ung mann, men han ble aldri gift.

Det er ikke så mange som husker Leopold Levin i dag. Men Helge Olaf Muhle minnes ham som en stillfaren kar.

– Det er kanskje derfor det er så få historier om Leopold, sier Muhle.

Men det finnes ei godt voksen dame som har et spesielt minne om Leopold Levin.

– Jeg gikk oppover Kåresgata da jeg så at Leopold ble arrestert. Jeg glemmer det aldri. I ettertid har jeg tenkt mye på hvorfor han ikke flyktet. Men han visste vel ikke hva som ventet seg, sier 100 år gamle Reidun Meland.

Hun ble antakelig den siste orkangerbyggen som så Leopold Levin.

Forveksling?

Den 26. oktober om morgenen ble Leopold arrestert. Han ble fraktet inn til byen sammen med legestudenten Robert Savosnick (se egen artikkel).

Ifølge Savosnicks nedtegnelser i boka Jeg ville ikke dø, var det lensmann Anders Grut som transporterte de to inn til Trondheim.

Det verserer en historie om at Levin ble advart dagen før, og at han også fikk en mulighet underveis til å stikke av. Mye tyder på at Savosnick og Levin er blitt forvekslet i denne historien, som er omtalt i artikkelen om Savosnick.

Et dagboknotat ført i pennen av Kristmar Levin tegner nemlig et helt annet bilde når det gjelder Leopold:

«Leopold fikk nemlig, aller nådigst, lov til å stikke oppom Prinsens gate 8a for å hilse på meg og mor. Men utenfor entrédøren sto politimannen og passet på så fangen ikke skulle rømme.»

Med båt til dødsleiren

Etter noen dager i fangenskap i Trondheim kretsfengsel, ble Levin og Savosnick fraktet til Oslo med tog den 2. november. De ble sendt til Bredtvet, og her ble de værende fram til 26. november.

Savosnick beskriver dagen slik i boka si:

«Det var en grå dag. Lave skyer over horisonten. Stille og apatisk samlet menneskene seg på havneområdet, som var inngjerdet med netting. Det lå et stort skip ved bryggen. Jeg leste navnet «Donau aus Bremen.»

Både Leopold Levin og Robert Savosnick var med i denne første gruppen norske jøder som ble sendt til Polen. De kom i land i Stettin. Etter å ha blitt registrert med tysk grundighet på kaia, blir de beordret inn i togvogner.

Endestasjonen er Auschwitz. Datoen er 1. desember.

Fornedrelse og vold

De fleste overlever ikke den første dagen engang. Kun de aller sprekeste kommer seg gjennom denne første utvelgelsen, eller seleksjon som den ble kalt.

De andre får beskjed om å dusje. Men i stedet for å bli rengjort med vann, blir de gasset i hjel med innsektsdrepermiddelet cyklon B.

Leopold Levin og Robert Savosnick er blant det «heldige» mindretallet som får leve.

Men hvilket liv?

De som slapp unna gasskamrene på ankomstdagen, går en knallhard hverdag i møte. Minimalt med mat og søvn, umenneskelig hardt arbeid og kontinuerlig fornedrelse og vold – både mentalt og fysisk.

Det store flertallet dør etter kort tid. Kanskje noen måneder.

Vel én måned etter at toget rullet inn på perrongen i Auschwitz, dør Leopold Levin.

Han ble én i verdenshistoriens styggeste statistikk.