Tekst og foto: Bjørn Druglimo
Du vet at du er på et triatlonløp når:
1. Du observerer at det kryr av hyggelige, blide og litt nervøse mennesker i alle aldre, kjønn og fasonger - ikledd tights, sykkelbukse eller våtdrakt – alternativt alt sammen samtidig - på en stor parkeringsplass.
2. Du observerer flotte biler som ankommer denne store parkeringsplassen med proffe sykkelstativ på taket - hvor syklene kun er festet med max tre svarte reimer – og der syklene elegant løftes ned fra biltaket kun i løpet av få sekunder.
Eller når du observerer ikke så flotte biler med ikke så proffe sykkelstativ som er festet på hengerfeste – hvor syklene henger på skakke ca fem cm over bakkeplan – og hvor sykkelstyrene har «dunket» utålmodig i bakvinduet på bilene i flere mil. Og ikke minst der syklene er bundet fast til sykkelstativene med et tauverk så kraftig at det, uten problemer, kan brukes til å fortøye MS «Superspeed 1» på Hirtshals Havn i full orkan. Her bruker for øvrig disse triatlonutøverne ofte så lang tid og så mye krefter på å få løs syklene at ytterlig oppvarming er totalt unødvendig.
3. Du hører så mye «klikking» i asfalten rett bak deg på vei til sekretariatet for å hente startnummeret - at du en stakket stund frykter at du har havnet i spor 2 på Bjerke Travbane - klar til start i ukas V75. Men hvor du heldigvis snart skjønner at det er bare sykkelsko som er på mote denne dagen.
4. Du hører merkelige lyder fra utøvere i nærområdet som har tatt sykkelen i bruk for å hente startnummeret sitt i sekretariatet. Dette er lyder fra sykkelbremser som menneskeheten knapt har hørt før, og som ubønnhørlig underbygger at det hadde vært lurt å enten teste sykkelen en gang før løpet - eller i hvert fall hatt sykkelen på service. Disse lydene er faktisk så ubeskrivelig skjærende, hylende og skrikende at de er kun er av interesse for spesielt interesserte, - det vil si sykkelreparatører, redaksjonen i TV-programmet «Åndenes Makt» eller NASA. Denne støyen gjør også at alle på parkeringsplassen snur seg forskrekket mot de bremsende og rødmende syklistene – som akkurat der og da sterkt vurderer å samle sammen tauverket sitt, knyte fast syklene og heller dra hjem.
5. Du hører mange tightskledde mennesker småprate på en stor parkeringsplass – og hvor hovedsamtaleemne er at absolutt INGEN har trent før de kom dit. Et engasjerende tema som det gjerne snakkes litt høylytt om – og helst samtidig som man snur seg 365 grader – slik at absolutt ALLE på parkeringsplassen får det med seg. For her skal det ikke være noen tvil om at ingen har rørt seg noe på forhånd, og mange gir også uttrykk for at de ikke engang vet hva trening er. Og dette temaet er tydeligvis noe som slår godt an i triatlonmiljøet – for det humres godt på parkingsplassen når dette tas opp.
6. Du, rett før startskuddet går, iført en alt for liten badehette og så trange svømmebriller at du ser ut som en strandet uer – står og hører på det som må være triatlonutøvernes favoritt samtaleemne nummer to - nemlig det faktum at absolutt INGEN utøvere kan svømme. Nei, for her er svømmeferdighetene så dårlige at mange er faktisk usikre på om de vil overleve svømmeturen. Og et godt tips her er at hvis du ønsker å få deg en ny (triatlon) venn – rett før start – eller i hvert fall bli populær i ca 5 sekunder i din startpulje, - ja, da sier du bare høyt at du «svømmer som en skiftnøkkel». For dette er triatlonhumor på høyt nivå – og du er nå garantert med i gjengen.
7. Du, rett etter målgang, ser enkelte deltakere bli tatt imot av hele storfamilien – som om de akkurat har kommet hjem fra en «Jorden rundt - reise» – med flagg, gledestårer og heiarop.
Mens andre deltakere går «sjanglende» rundt, alene, i målområdet med Nord- Europas minste støtteapparat i ryggen, en sportsdrikke i den ene hånda og mobiltelefonen i den andre – på desperat leting etter noen som kan hjelpe til med å dokumentere hvor man faktisk har vært denne lørdagen.
8. Du, en stund etter målgang, igjen hører at et veldig kjent samtaleemne blant de andre utøverne er i ferd med å tas opp igjen – nemlig at ingen har trent før – og at det til tross for dette gikk ganske bra. Og ikke minst at målet før neste års konkurranse er i hvert fall å trene en gang før start.
9. Du, etter målgang, fortsatt «gispende» etter luft på gressmatta – blir klar over at arrangøren har delt ut premier for flere timer siden. En premieutdeling som for øvrig kun tre personer var interessert i. Samtidig som du observerer at enkelte utøvere nærmest «kaster» sykkelen på taket – «tuter» litt triumferende med bilhornet før de så «sladder» ut av parkeringsplassen.
Mens andre deltakere – med ustø gange og skjelvende hender – akkurat er i ferd med å starte den nidtidige jobben med å «fortøye» sykkelen fast til sykkelstativet - ca 5 cm over bakken - med en dobbel halvstikk.
10. Du, i bilen på vei hjem etter endt løp, blir sittende å tenke på alle de fantastiske hyggelige menneskene du har truffet i løpet av dagen. Det være seg frivillige mannskaper, publikum og ikke minst de andre deltakerne. Og hvor du etter hvert konkluderer med at hvis bare de som driver med triatlon – arrangører og utøvere - hadde styrt verden,- ja, da hadde det virkelig vært fred og fordragelighet på denne jord.