Denne turen var en 30-årsgave fra min far (som hadde fylt 60 litt tidligere på året, og jeg antar det var litt hans tur, også). Den har vært planlagt i 5 år, så noe spontant eller overraskende var det ikke, men det var veldig hyggelig (om vi ser bort fra flyturene til og fra, da).

Vi forlot Orkdal sent på kvelden onsdag 19., og dro inn til Værnes, hvor pappa og jeg overnattet på hotellet. Det ble tid til et glass vin i hotellbaren, før vi hadde noen timer søvn. Deretter var det å stå opp 4:30, pusse tennene, og vandre bort til flyplassen, hvor vi leverte bagasjen, vandra gjennom sikkerhetskontrollen, og bort til utenlandsterminalen, for frokost og taxfree.

Stress på flyplassen

Vi boarda en cityhopper til Amsterdam 06:20, og jeg kan ikke komme på at det var noe særlig søvn de to timene flyturen varte. Vel fremme på Schiphol var vi noe usikre på om vi hadde tid til å komme oss fra den ene siden av flyplassen og til den andre før flyet gikk, men det gikk da greit, og vi rakk til og med å gå innom noen butikker.

Så var det å boarde flyet, og det tok jo sin tid. Og flyturen over dammen er noe jeg helst vil glemme. Vi hadde betalt for ekstra god plass, og det fikk vi jo for så vidt. I alle fall til å strekke ut beina. Vi satt nemlig helt fremme ved døren, og kunne se på alle som kom inn etter oss. Og de kunne glo på oss. Jeg følte meg ikke helt komfortabel. Enda mindre med tanke på at jeg nesten ikke fikk plass i setet. Veldig trangt når man skal stappe inn alt man vanligvis finner på setet foran seg i sidene på selve setet. Jeg fikk for eksempel aldri ut fjernkontrollen til skjermen, og brukte rundt 11 timer på å jakte på en komfortabel sittestilling, prøve å sove, og generelt prøve å holde ut turen. Maten var i det minste god.

Vi kom oss heldigvis frem uten store problemer, og vel fremme på San Francisco International Airport, kunne vi sette i gang med den evige køståinga. Først for å komme gjennom passkontrollen (det hadde vært så mye greiere om det var automatisk som på Schiphol), så for å kunne hente ut bilen vår hos Budget (en gul Mustang Convertible av nyere modell, veldig fin og morsom bil, selv om den er glad i bensin). Deretter var det bare å gi seg i kast med trafikken på freewayen fra flyplassen nær San Francisco og ned til San Jose, hvor vi skulle bo noen dager hos en av farfars fettere.

Det var egentlig veldig greit og fint i San Jose. Jeg likte meg godt i byen, og vi gikk litt rundt i sentrum og koste oss den ene dagen. Men det var også greit bare å være hos slekta og preike skit og slikt. Og etter et par rolige dager der, var det bare å sette seg i bilen lørdag morgen og kjøre til Las Vegas.

Verdens underholdningshovedstad

Denne neste delen ble skrevet ned på et hotellrom i fjortende etasje i Julius Tower, Caesars Palace i Las Vegas. Et flott hotell, og selv etter et par dager i byen, hadde jeg ikke gamblet i det hele tatt. Det var rett og slett ikke tid.

Det var så mye annet å gjøre. Vi kjørte dit lørdag 22., i vår gule Mustang. 520+ engelske miles fra San Jose, hvor vi var innom både Peggy Sue’s 50’s diner (vi åt blåbærpai, det føltes ganske amerikansk og nostalgisk), en Carl’s Jr. (absolutt ikke verdt det, det var en «run of the mill» McDonalds / Burger King-lignende sak, forferdelig mat), og diverse annet. Veldig fint å komme frem til Vegas i skumringstimen, da, selv om trafikken absolutt var kaotisk.

Vi kom oss til slutt frem til hotellet og sjekket inn uten problem. Surra rundt i kasinoet på jakt etter pokémon og greier (vi er begge ivrige Pokémon GO-spillere). Greit at både pappa og jeg spiller. Mindre greit at hotellet ikke hadde gratis WiFi, men, men. Det kostet ikke så mye, så c’est la vie. Vi åt middag på restauranten til Food Network-personligheten Guy Fieri. Spesielt med makaroni og ost på burgeren, men det får så være. Det smakte i det minste godt.

Sightseeing på stripa

Første dag i Vegas gikk med til å gå opp og ned stripa, og jeg klokka inn 20.000 skritt. Minst! Har ikke gått så mye siden Pokémon GO ble lansert og en kompis og jeg gikk Orkanger rundt mer enn én gang, på vår evige jakt etter virtuelle lommemonstre. Vi åt en kraftig frokost på en eller annen «tiki»-bar ved Margaritaville, på Flamingo-kasinoet, gikk så ned til nedre del av The Strip, siden pappa så en minibank for Bank of America nede ved New York New York (på ATM-ene på hotellet, koster det 7-8 USD å ta ut penger, den der nede kosta oss bare 3). Det ble også en tur innom Coca-Cola-sjappa, hvor vi skaffa oss hver vår t-skjorte.

Så rota vi rundt etter en taxi, fordi vi skulle opp til Stratosphere for å spise lunch med en av pappas firmenninger. Vi fikk aldri tak i en taxi, så vi endte opp med å ta bussen. Hyggelig og ingen problemer, men det tok jo litt tid, da. Lunchen på Stratosphere var herlig. Aldri har jeg spist et så stort ostesmørbrød før, og restauranten snurra rundt, mens folk hoppa i strikk utenfor vinduet. Spesielt opplegg. Egon i Tyholt-tårnet i Trondhjem; eat your heart out!

Etterpå var det bare å komme seg tilbake til «vår» del av stripa, for å hente billetter til et show på The Mirage, og da det var gjort, ville pappa innom kjøpesenteret på hotellet. The Forums Shop. Som en by i byen. Speisa opplegg, men veldig mange luksuriøse butikker. Med andre ord, ikke noe for meg. Ting føltes for gubbete og / eller for snobbete. Fant heller ikke klær i min størrelse, noe som er litt overraskende, mtp. at jeg var i USA.

Alt du trenger er kjærlighet

Første dag ble i alle fall toppet med at vi gikk inn på The Mirage, løste inn billettene til kveldens show, kjøpte oss hver vår Yellow Tangerine (søte greier), og satte oss i setene, klare for å bli overveldet, og overveldet det ble vi. Hoi. Jeg har ikke ord, det MÅ bare oppleves. Cirque du Soleil «LOVE». Vi er jo begge store fans av The Beatles, og dette var spektakulært. Rett og slett. Danserne, akrobatene, koreografien, skaterne … alt! Over the top, for å si det mildt.

Etter showet, trengte vi å komme oss, og skulle egentlig spise middag, men etter en kraftig frokost og en kraftig lunch, var ingen av oss særlig sultne, så vi stakk innom en CVS hvor vi kjøpte vann, øl, mat, snacks, og vaskemiddel. På kvelden la jeg de skitne klærne mine i bløt, og lot de tørke neste dag, mens vi cruiset rundt i Death Valley. Dette var et rimeligere alternativ enn å la klærne bli vasket på hotellet, de skulle nemlig ha $10 for å vaske et par sokker.

Flere reisebrev kommer de neste dagene.