Tragisk og sterkt om samliv og parforhold, er det vi sitter igjen med, etter å ha sett «Hvem er redd for Virginia Woolf» ved Trøndelag Teater. For dette er rått og inderlig spill fra begynnelse til slutt. Slik må det bli når to mennesker som lever tett innpå hverandre, ikke tåler synet av hverandre, og får hverandre til å spy. Så ille er det i dette parforholdet, at Martha til og med spyr av seg selv.

Som i helvetet

Edward Albee har laget historien fra det amerikanske universitetsmiljøet på 60-tallet, der mye handler om å omgås de riktige personene. George (Trond-Ove Skrødal) gjorde et varp, trodde han, da han giftet seg med rektors kone Martha (Janne Kokkin).

Vi møter paret som ikke tåler synet av hverandre, komme lett bedugget hjem fra fest mens de venter på et yngre universitetspar som skal komme på nachspiel hos dem. Det blir et par timer med nachspiel som i helvetet. Tro oss.

Under huden

Først som sist tar vi av oss hatten for skuespillerne som går helt inn i margen i rollene sine. Janne Kokkin er så energisk og troverdig i rollen som Martha, at vi av og til føler det som at vi er på samme nachspiel. Selv om historien i seg selv er spennende nok, er hun med sin innlevelse og dirrende energi, langt under huden på publikum. Vi venter på stadig nye trekk i samspillet mellom mann og kone, der alt raser sammen når de forstyrres av det unge paret som rokker ved de uskrevne reglene de har etablert seg imellom.

Trond-Ove Skrødal er like mye i takt med George som den desillusjonerte og nedsablede ektemannen, som gang på gang opplever å bli verbalt lynsjet og nedverdighet av kona Martha. Skulle det oppstå noen glimt av varme mellom de to, så er det alltid en av dem som dreper det resolutt.

Trist, trist, trist

Samlivet mellom Martha og Georg er bare trist, trist og atter trist. Det er ingen som forsøker å gjøre ting bedre. Alt handler om å ydmyke, stikke og ødelegge hverandre. Kunsten er å få det siste stikket. De gjør hverandre vonde.Til slutt blir det en kamp på liv og død som ingen kan vinne.

Men hva har så det unge paret Honey (Myra Dyrnes Asklund) og Nick (Andreas Stoltenberg Granerud) i forestillinga å gjøre. For det første avdekker også de løgn og svik seg imellom. Det er en hårfin balansegang i et parforhold når det gjelder det første sviket, som kan føre til et miserabelt samliv. Også de har etablert en livsløgn seg imellom, som vil prege livene deres om de ikke avliver den i starten.

Alt stemmer

Alt stemmer i denne storspilte forestillinga. Historien angår alle som lever sammen med noen. Dette handler om hvordan vi behandler hverandre, hvordan vi prater med og om hverandre. Scenografien er dramatisk og bygger opp om spenninga i stykket. Når det går trill rundt for personene på scenen, så går scenen også trill rundt.

Og når dyktige skuespillere spiller som de gjør; hjerterått og hudløst, så blir det et stykke teater som dirrer av spenning satt i scene av Marit Moum Aune.