Teaterstykket «Evig søndag» handler om ei ung jentes kamp mot kiloene, men også kampen for å overleve. Selv om hun ofte ønsker sin egen død. Dette er handlinga i forestillinga «Evig søndag» som hadde premiere på Studioscenen ved Trøndelag Teater lørdag kveld.

Intimt

Det er uten tvil en tung og trist, men dessverre svært aktuell historie som fortelles i all intimitet og nærhet på den kvadratiske scenen der publikum sitter omkranset på alle sider med kun to skuespillere på scenen; Lina Hindrum som Linnéa og Øyvind Brandtzæg som Finn og en del andre roller.

Sårbar

Forestillinga er basert på Linnéa Myhres bok «Evig søndag» der hun forteller om sine spiseforstyrrelser og depresjoner. Hvordan hun daglig fører sin stille kamp mot kiloene, hverdagen, tiden, kjedsomheten og alt som kommer i hennes vei; så sant hun befinner seg ute i verden sammen med andre mennesker. Det er en god grunn for at Linnéa Myhre kalles for sinnabloggeren. Men bak alt raseriet gjemmer det seg ei lita sårbar jente som savner nærheten til sin mor som hun er sterkt knyttet til, men som hun likevel ikke kommer helt nær. Enda sterkere er savnet av faren og raseriet over at han gjennom mange år har stengt henne ut av livet sitt.

Nådeløst

«Evig søndag» tar for seg et aktuelt tema som gjenspeiler en anorektikers tanker og levesett. Det kan helt sikkert være vanskelig å forstå, hvis en ikke har opplevd problemet selv tett på. Men slik er det bare; nettopp så nådeløst som Linnéa beskriver det fra scenen. Så håpløst og så tomt kan livet være, når fokuset kun er rettet mot neste måltid og hvordan få tida til å gå. Da blir det gjerne så timen til psykiateren blir det store høydepunktet i livet. På veg til psykologen føler Linnéa seg i det minste verdifull, selv om samtalen på ingen måter løser noen ting.

Hater alt

Linnéas liv består av venting og internett. Hun hater begge deler like intenst, selv om 75 prosent av tida hennes går med til venting, og hun lever av internett som den bloggeren hun er. Samtidig som hun lever av at bloggen hennes blir lest, så hater hun alle kommentarene. Men mest så hater hun seg selv, og ønsker seg selv utslettet.

Aldri tynn nok

Trine Wiggen har et trygt grep om regien som forsterker både handlinga og møtet med personene som tidvis sitter med ryggen til publikum, men som likevel oppnår nærkontakt gjennom skjermene på veggen. Skjermene blir også brukt til å flette andre personer inn i forestillinga som konditoren som trygler om å få ansatt Linnéa i bakeriutsalget sitt. Problemet er bare at Linnéa må smake på det hun selger. (Litt humor må det være midt i det svarte.) Dermed faller også det framtidshåpet i grus for jenta som har ett mål i livet; å ha full kontroll over hva hun putter i munnen og passe seg for kiloene. Hun kan aldri bli tynn nok.

Gode samtaler

I ettertid er det lett å spørre hva vi oppnår med ei slik forestilling der alt ser beksvart ut, og der det levnes lite håp. Forestillinga er absolutt realistisk, da det er vanskelig å finne årsaker og svar på hvordan slike problemer kan løses. Om forestillinga oppleves mørk og dyster, så er den absolutt utgangspunkt for gode samtaler og dypere innsikt om problemet. Det er vanskelig å sette ord på hvordan det er å leve med spiseforstyrrelser og depresjoner; ikke minst hvordan de oppstår. Linnéa Myhre gir oss et innblikk i sine innerste tanker, noe Lina Hindrum får fram på en troverdig, naturlig og nesten banal måte med sterk støtte av Øyvind Brandtzæg som turnerer et sett ulike roller, fra mor, via baker til psykiateren Finn.