Vi sitter i stua til Anna og Odd Grønningen på Myran i Lensvik. I tillegg til vertskapet sitter også de nevnte herrer Per Lundgren og Jan Brevik – begge over snittet interessert i vår fjerne historie – her. De bor i Trondheim, men har sine røtter i Lensvika. Og her sitter Ivar Selbekk, leder i historielaget – med spesialfelt om litt nyere historie, og arkeolog Eva Lindgaard fra Vitenskapsmuseet på NTNU.

Temaet som diskuteres heftig mellom munnfullene av boller og kaker, er funnet av ristninger på berget like bak boligen til Anna og Odd.

– Det stammer trolig fra steinalderen, men vi kan ikke være mer presis enn å antyde et tidsperspektiv innenfor hundreårsintervaller, forteller Eva Lindgaard.

Det som er en fuglefigur, en skålgrop og to abstrakte figurer bestående av linjer og groper, er det nærmeste man kommer bevis på at det har vært folk her for mellom 6000 og 4000 år siden. Det gir unektelig noen utfordringer når det gjelder fornemmelsen av tid. Mennesker vi vet lite og ingenting om romsterte altså ute i hagen til Anna og Odd om lag 3000 år før Jesu fødsel. Og redskapen var verken boremaskin, meisel eller hammer.

– Det hadde vært interessant å vite hva slags redskap de brukte, kommenterer Odd Grønningen.

Det vi til en viss grad vet, er at vannstanden sto ca. 40 meter høyere enn i dag i yngre steinalder i Trøndelag. Denne landhevingen øker jo lenger nord vi kommer, og minker jo lenger sør vi kommer. Dette skyldes at isbreene som trykket landmassene ned i istiden var tykkere i nord enn i sør. Når isbreene så smeltet ned, hevet landet seg derfor mer i forhold til havnivået der isen hadde vært tykkest og tyngst.

– Vi snakker om yngre steinalder, og det er ikke gjort funn av ristninger fra steinalderen verken her i Agdenes eller Snillfjord fra den tiden. På Fosenhalvøya og lenger inn i Trondheimsfjorden er det imidlertid gjort funn av flere felt med lignende bergkunst 20 og 50 meter over havet, forteller Eva Lindgaard.

Hun antar derfor at det kunstneriske «steinbedet» i hagen til ekteparet Grønningen ble utført i strandkanten, da feltenes tendens til å ligge på visse høyder over havet, har gitt forskerne grunn til å anta at ristningene på den tiden ble laget i eller nær strandkanten og trolig var synlige for folk som ferdes med båt.

Den steingamle kunsten har dype linjer, men et forvirrende mønster. Tre figurer åpenbarer seg på den naturgitte tomta.

– Kan dette være menneskeskapt fra nyere tid?

– Det kan vi utelukke. Ristningene ble avdekt under et ti centimeter tykt lag med jord og lyng, og det er ingen tegn på at dette er «nylagde» linjer, sier Lindgaard.

For å forsøke å skaffe kunnskap om hva disse fortidsmenneskene ville uttrykke, må man dra paralleller bergkunstskapende kulturer i Afrika og Australia. For vi har ikke mye kunnskap om steinaldermenneskenes kultur her hjemme.

Ristningene fra steinalderen kan tolkes på flere ulike måter.

– Det kan være symboler for å markere et territorium, der ulike klaner hugget inn sin klans kjennemerke for å markere grensen for det de definerte som sine jaktmarker og egen eiendom. Ristningene kan også ha fungert som kart eller veivisere for dem som reiste i båt. Figurene kan også være spor etter jaktmagi, der ritualer har vært utført for å øke jaktlykken, og der figurer i ettertid har blitt hugget inn i berget på bratte bergknauser som egnet seg til styrtfangst. Ulike forskere har forsøkt å tolke betydningen av disse tegnene i mange år, men det er ikke lett å komme med noen fasit her, siden vi har med en utdødd kultur å gjøre, sier Lindgaard.

– Det er i hvert fall spor etter mennesker. Jo, jeg synes jeg har hørt noen skrape på veggen her med et steinlignende redskap, sier Odd Grønningen med et smil.

– Tror du at hagen din blir en turistattraksjon nå, Odd?

– Nei, jeg vil ikke at turistbussene stopper her. Da setter jeg opp bom!