Orkanger
I dag melder yr.no om skyet hele dagen. Så langt stemmer ikke det, for når jeg ser ut ruta, så regner det, og det har det gjort en stund. 14 grader og flau vind i formiddag, 15 i ettermiddag, og svak vind i kveld.
Torsdag meldes det om regn, 13 grader og flau vind natt og morgen, skyet og 10 på formiddagen, og 14 og svak ettermiddag og kveld.
Fredag meldes det om skyet, 10 grader og flau vind natt, morgen og formiddag, lettskyet og 13 på ettermiddagen, og svak vind på kvelden.
Løkken Verk, Rindal, Rennebu, Lensvik, Kyrksæterøra, Krokstadøra og Børsa
På Løkken meldes det om skyet til regn og 1 til 2 grader kaldere i dag, 3 til 1 grader kaldere og lett bris til svak vind torsdag, og 2 til 1 grader kaldere fredag.
I Rindal meldes det om regn til skyet, 1 til 3 grader kaldere og svak vind til lett bris i dag, 3 til 1 grader kaldere og svak vind til lett bris torsdag, og 1 grad kaldere og flau vind til vindstille fredag.
I Rennebu meldes det om skyet til torden, 2 til 3 grader kaldere og svak vind i dag, lettskyet til regn og 5 til 2 grader kaldere torsdag, og skyet og 4 til 2 grader kaldere fredag.
I Lensvik meldes det om 1 grad varmere til 1 kaldere i dag, 1 grad varmere og flau vind til lett bris torsdag, og 1 grad varmere og svak til flau vind fredag.
På Kyrksæterøra meldes det om svak vind i dag, regn til skyet og 1 grad varmere til 1 kaldere torsdag, og 2 grader kaldere til 1 varmere og svak til flau vind fredag.
På Krokstadøra meldes det om 1 grad kaldere og svak vind i dag og torsdag, og 1 grad kaldere og flau til svak vind fredag.
Og i Børsa meldes det om 1 grad varmere og flau vind i dag, 1 grad varmere torsdag, og 1 grad varmere og flau til svak vind fredag.
Musikk
I dagens Vær-Sjur skal det handle om litt forskjellig musikk. Eller, vidt forskjellig er det gjerne. Fra fransk electronica til amerikansk experimental, og først ut er franskmannen Jean-Michel Jarre. Han er en pionér innen elektronisk musikk, og svært kjent for sine store utendørskonserter, der den største hadde over tre og en halv million tilskuere. I tillegg var han den første vestlige artisten som opptrådte i Kina, det skjedde i 1981. Han platedebuterte som 23-åring, men det store gjennombruddet kom ikke før fem år senere, da med albumet «Oxygène», og det er det jeg tar for meg først i dag.
«Oxygène» kom ut i 1976, og består av seks låter (irriterende nok fant jeg bare to av dem på Wimp, kontra hele albumet på Spotify) kalt «Oxygène Part I - VI». Der har han brukt synthesizere fra blant annet Moog, ARP og Roland på en nyskapende måte, og da spesielt VCS3 – Englands første synth. I 1997 kom «oppfølgeren», «Oxygène 7-13», hvor han gikk for samme sound, men mer oppdatert og likt, men samtidig annerledes. Jeg synes han lykkes, og noen av favorittkomposisjonene mine er å finne på både originalen og oppfølgeren.
Av spor jeg liker svært godt, trekker jeg selvfølgelig frem «Oxygène IV», som er det mest kjente sporet av dem alle. Sannsynligvis godt hjulpet av en musikkvideo som jeg så på 2000-tallet en gang, med pingviner. Den er fra 1989, fra albumet «Destination Docklands, the London Concert», også kjent som «Jarre Live», og er veldig stemningsfull. Selv liker jeg bruken av synthesizere på låten veldig godt, og det er alltid Jarre jeg drar fram når jeg skal fremvise et eksempel på elektronisk musikk (utenfor EDM og EBM). Röyksopp, Ugress og Todd Terje kan gå og ta seg noen boller, det er Jarre som er kongen. Slapper alltid godt av når jeg hører på denne komposisjonen.
«Oxygène VI» er også ganske bra, på høyde med IV, faktisk. Den føles litt mørkere, og passer seg godt som soundtrack når man går tur, gjerne om høsten, når det er litt ruskevær, men den gjør seg også utmerket på en varm sommerdag hvor man bare ligger i gresset og slapper av og ser opp på himmelen og alt som flyter forbi i en evig døs. VI gir meg noen assosiasjoner til videospill, da fra Super Nintendo-æraen, men også til Commodore 64. Bare å anta at noen videospillkomponister har latt seg inspirere.
Så har vi «Oxygène VIII», som ikke er å finne på verken Wimp eller Spotify, men ganske mange andre steder. Deriblant veldig ofte i hodet mitt når jeg drømmer meg bort, eller sitter oppe til langt utpå morgenkvisten og rabler ned ting foran PC-en eller leser bok på bok på bok. Den får meg gjennom natten, og den påfølgende morgenen når jeg sitter der nedsunket med en halvliter Red Bull og en Tab X-tra som min eneste måte å holde meg våken gjennom arbeidsdagen – og for den saks skyld, skoledagen – på. Lett og leken, men fortsatt med et hint av noe dystert, og en energi som jeg ikke vet hvor kommer fra, men som smitter meg lett, og gjør at jeg kan sette i gang og lære meg et nytt språk – som Python eller russisk – med brask og bram. Et herlig driv, rett og slett.
Så går vi over til den eksperimentelle rockemusikken fra USA, nemlig Swans, som dukket opp som en motpart til punken. De dukka opp i 1982 og holdt det gående til 1997, hvor det så ut til å ta slutt, men i 2010 kom de tilbake, og i mai kom de med et nytt album, som jeg ble tipset om i natt da jeg prøvde å finne en måte å fordrive Gabrielles makkverk av en poplåt, «5 fine frøkner», fra hjernen, hvor den har sittet fast med jevne mellomrom siden min far spilte den i bilen da vi kjørte til Stavanger tidligere i sommer. Jeg for min del står fast på at det bare er en nymotens versjon av Janove Ottesens «De fire små endene» fra 1997, ispedd en solid dose Lars Vaular. Men jeg snakker meg bort. Som vanlig. Tilbake til Swans.
Albumet som kom i mai, heter «To Be Kind», og hjalp med en gang å fjerne den bergenske poplåten fra huet. Om det er for godt, vites ikke, men jeg husker i det minste ikke lenger hvordan den går, og det er jeg mer enn nok fornøyd med. Lyden av eksperimentell post-punk drone fikser det meste. Første sang jeg tar for meg fra dem i dag, er spor to, «Just a Little Boy (For Chester Burnett)», som til tross for navnet, ikke omhandler Howlin’ Wolf, men heller kan sies å være tilegnet ham. Grunnen til sangens navn er at frontmann Michael Gera følte at Howlin’ Wolf var med ham når han sang den. Han visste ikke helt hva som skjedde, men følte at han kom seg til sitt indre barn, noe som ikke nødvendigvis er en god ting å oppleve, – eller et godt sted å være. Han merket seg at når han sang, gjorde han det samme som Burnett før ham, trakk seg inn i det utemmede id (fra Freuds strukturelle modell av personligheten, hvor id er den ukoordinerte instinktive trenden). Og Howlin’ Wolf kunne gjøre de merkeligste ting på scenen, som å skli ned på gulvet og under en dames skjørt og bare ule. Så sangen ble tilegnet ham.
En annen sang på albumet jeg liker godt, er den 34 minutter lange «Bring the Sun / Toussaint L’Ouverture», som er så drone som man kan få det. Sangen er en mektig overture. Som det meste drone er. Tungt og seigt. Toussaint L’Ouverture var for øvrig kallenavnet på lederen (François-Dominique Toussaint Louverture) av den haitiske revolusjonen fra 1791 til 1804, som endte med haitisk seier og uavhengighet fra franskmennene. En annen interessante fotnote er at St. Vincent – som nylig spilte på Pstereo – har bakgrunnsvokal på denne låta, det er litt morsomt.
Ellers er låta «Kirsten Supine» også ganske bra. Den er en hyllest til en scene i Lars von Triers «Melancholia», som forteller historien om to søstre som må handtere traumet som oppstår når en planet fra intet dukker opp og er på kollisjonskurs med Jorden. Scenen det er snakk om, er en hvor Kirsten Dunst ligger naken på mosedekte steiner badet i lyset fra den fremmede planeten.
Spillelister