Dette er teater på sitt aller beste. En genial scenografi løfter Ibsens siste skrevne drama på en helt spesiell måte. Fjellandskapet på scenen, musikken som assosieres med folkemusikk, det spesielle lyset som lager stemningen på scenen og ikke minst gnistrende dyktige skuespillere gjør denne Ibsen-forestillinga uforglemmelig.

Fatale valg

Nok en gang opplever vi at Ibsens tekster er udødelige lenge etter at de ble skrevet. «Når vi døde våkner» kunne like gjerne vært et samlivsdrama anno 2014. Det handler om at de livene vi lever i dag, er preget av skygger og opplevelser fra fortida. Underveis i livene våre gjør vi noen fatale valg der vi undertrykker de dypeste følelsene, for i stedet å velge den enkleste vei. Men som hovedpersonen i stykket, professor Arnold Rubek, erfarer, så nytter det ikke å kjøpe seg lykke og tilfredshet med penger.

Fyller scenen

Ibsens persongalleri består ofte av personer som lever på en livsløgn. Med ubønnhørlig ærlighet avdekkes disse livsløgnene med drivende dramatikk. Symbolbruken er sterk og svært talende; som for eksempel bruken av steiner som symboliserer alt som tynger menneskene og som også kan brukes som våpen.

Ikke bare er scenografien med fjellandskapet med steiner og vann slående vakker. Like vakker er personenes bevegelser i handlingen der Hildegunn Eggen i rollen som Irene nærmest beveger seg som en ballerina på en helt naturlig måte. Hildegunn Eggen fyller scenen i denne forestillinga med sin absolutte tilstedeværelse.

Genialt oppbygd

Et godt regigrep er det også å framstille den gapende forskjellen mellom den aldrende professoren og hans unge kone med tidsforskjellige klær og språkbruk. Med det blir gapet mellom de to ektefellene ytterligere forsterket.

«Når vi døde våkner» som spilles ved Hovedscenen ved Trøndelag Teater er et stykke teater som fortjener å bli sett. Det er ei forestilling som rører ved alle sansene våre fordi det engasjerer, berører, er dramatisk og helt genialt oppbygd med en scenografi der publikum nærmest kan speile seg i handlingen.