Så er også Harald Brenna en av de sterkeste karakterskuespillerne i norsk teaterverden. Han er kjent for sine tydelige, dyptgående og ujålete rolletolkninger som lager en egen nerve i ei historie. Det er noe dønn ærlig med skikkelsene han tegner. Dette har vi erfart gang på gang i hans sterke rolletolkninger blant annet ved Trøndelag Teater.
Inn i varmen
I så måte må rollen som Davies i Vaktmesteren av Harold Pinter være en drømmerolle for Harald Brenna. Uteliggeren Davies får komme inn i varmen hos einstøingen Aston (Trond-Ove Skrødal) som holder hus i en heller utradert leilighet som eies av broren Mick (Jan Frostad). Også Trond-Ove Skrødal gir en inderlig tolkning av Aston som eksisterer mer enn han lever. I leiligheta oppholder Aston seg i alskens skrot som han samler lidenskapelig. «Greit å ha», som han sier selv.
Broren Mick stikker innom ved jevne mellomrom for å se til at alt er noenlunde på stell. Selv steller han med sine prosjekt som det kan være vanskelig å få helt tak på.
Splitt og hersk
I den svært intime scenen i Teaterkjelleren kommer vi tett innpå dramaet som utspiller seg mellom de tre mennene. Her snubler skuespillerne nesten i føttene til publikum, og hver eneste nerve og ansiktsmine er tydelige. Spesielt er spillet mellom Davies (Brenna) og Aston (Skrødal) ulidelig sterkt. Aston er den snille som slipper Davies inn i varmen og gir ham ei seng, noen mynter og tak over hodet. Men i sin stakkarslighet vil Davies ha mer. Han prøver til og med å splitte brødrene. Men til tross for at Mike utgir seg for å være en glatt og utspekulert type, ofrer han ikke broren sin for en uteligger.
Avskjedsforestilling
Dette er nok et mesterlig stykke av Harold Pinter som gjerne tar for seg de tøffe utfordringene til de svakeste og som er en mester til å gjenskape situasjoner som blir gjenkjennbare for publikum. Dette er alt annet enn et lystig drama. Derimot et drama som fester seg i ryggmargen: Akkurat så kynisk, grusomt, grått og trist kan livet fortone seg for mange. Og så snille eller utspekulerte kan mennesker være mot hverandre der de jatter med og snur kappa etter vinden. Ikke en gang uteliggere er til å stole på.
Dette er ellers Harald Brenna sin avskjedsforestilling ved Trøndelag Teater da han pensjonerer seg etter denne sesongen. Det skal mye til for å fylle skoa til en slik teaterkjempe.
Audhild Øye