Lørdag 11. november 2000:

Hjerteknuseren

For 17 år siden adopterte Orkdal sjuke- og aldersheim en kattunge.

Kattungen Anton har fått mange venner på avdelinga til Torill Rekstad, og Knut Rise mener at der man har et hjem, bør det også være en kattepus.Foto: Per Snekvik

Nyheter

Anton er navnet, og blåøyd var den, som de fleste kattunger. Anton var en ganske heldig pus. Han flyttet inn på Orkdal sjuke- og aldersheim, med velsignelse fra høyeste hold.

Det var Toril Rekstad som tok med lille Anton på jobben på avdelinga si på sjuke- og aldersheimen. Først var det rådsmøte. Samtlige adopterte katten. Protest fra én ble knust sånn i starten.

Da ST var på besøk, hadde den da seks uker gamle katten fått et nytt hjem, og hele atten fang å kose i, alt avhengig av hvem som var på vakt. Og de åtte pensjonistene på avdelinga fikk en ny hverdag. For Anton måtte passes. Han måtte ha mat, og han måtte ha stell.

Den het opprinnelig Siri, da kattungen som ble født i kullet hjemme hos Rekstad, og ble døpt av Malin Svinsås Rekstad, barnebarnet til Toril. Men etter litt sjekk sånn både her og der, så ble navnet Anton. Etter at han kom til aldershjemmet, fikk han et luksusliv med leverpostei, fløte, og alt som godt er. Katten fikk også en egen kasse med saueskinn, men Anton trivdes best i fanget til folk, og det var alltid noen å velge i.

Knut Rise fra Lomundal var en av de mange som gjerne skjemte bort den lille sjarmøren. Som de fleste eldre, hadde han hatt et livslangt forhold til kattepuser. Han vokste opp i den tida katte- og hundeallergi nærmest var et ukjent begrep. Som de andre på avdelinga, satte han stor pris på den lille innflytteren.

Både han og Svanhild Røhmesmo, og de andre, mente at katt, det var noe som hørte hjemme der hvor folk bodde.

Katten ble et samlingspunkt, samtaleemne, og kjæledegge nummer en. Den lille, lodne bylten snude litt rundt på hverdagen til mange på avdelinga, til det bedre mente de aller fleste. Og Anton skulle bli. Men de bestemte raskt at den pusen skulle kastreres, men det visste ikke Anton noe om, og det han ikke visste, hadde han heller ikke vondt av …