Det sier Dennis Sandven fra Hemne. Han sitter i rullestolen i stua hjemme i Bugen mens tvillingbroren Andreas planlegger London-tur med tiendeklassen. Dennis må være hjemme og trene seg opp. Han er lam fra brystet og ned...

Kjenner banen godt

2. oktober 2011: Det er Midtnorsk mesterskap i motocross på den flotte banen i Stamnesdalen. Tvillingene spaserer ut av huset sammen med foreldrene. Det er selvsagt stor stas å delta i midtnorsk på hjemmebane. Det er fine forhold for kjøring denne dagen.

Kvalifiseringsheatet nærmer seg slutten idet Dennis nærmer seg «hoppet» han kjenner etter utallige runder på banen. Det går helt greit. Så er det et langstrekk og straks målpassering.

– Noe i blikket hans...

Da skjer det. Dennis velter. Det skjer ofte i motocross. Det ser slett ikke dramatisk ut. Dennis har «trynet» mye verre enn dette. Men banevakta vifter med det røde flagget, som han skal, fordi Dennis delvis sperrer banen.

Dennis forteller:

– Jeg kjente ingen smerte, men da jeg skulle reise meg, lystret ikke føttene. Da gikk det noen tanker gjennom hodet. Hva er skjedd?

Hjelpere og lege ankommer. Dennis får beskjed om å ligge i ro. Legen kan selvsagt ikke si noe sikkert om skadeomfanget der og da, og han rekvirerer luftambulanse. Etter ca en halvtime lander helikopteret midt ute på banen. Dennis blir båret inn, og mamma Bente følger med. Neste stopp er St. Olavs hospital i Trondheim.

– Jeg så noe i blikket til Dennis som fikk meg til å frykte det verste, sier Bente.

Vanskelig

Dennis blir tatt imot av et stort team på sykehuset. De har nok tolket signalene og satt inn beredskap ut fra det; ingen følelse i beina etter motocrossulykke. Dette kunne være alvorlig.

Han blir straks røntgenundersøkt. Bildene viser at nakkevirvel 5 – den såkalte C5 – er knust, og igjen har forårsaket en følgeskade i ryggmargen.

«Han er alvorlig skadet».

Mamma Bente får den litt uvirkelige beskjeden fra legen. Samtidig får hun beskjed om at Dennis sannsynligvis vil bli lam for resten av livet, og aldri kommer seg på beina igjen. Det er informasjon det er vanskelig å forholde seg til. Gutten hennes, som for kort tid siden var på full gass og storkoste seg med sin aller kjæreste hobby, er plutselig i en situasjon der han kanskje aldri mer kan gå igjen?

Vondt

Dennis havner på operasjonsbordet. I mellom fem og seks timer erstatter legene nakkevirvel C5 med et bein fra hoftekammen. Det ble festet med fire skruer, og det er meninga at det skal gro sammen. Operasjonen betegnes som vellykket.

– Dennis ble operert av to av de fremste ekspertene på denne type skade, forteller Bente Sandven, som ikke legger skjul på at det er vondt å gjenoppleve det hele.

Den verste beskjeden

I mellomtiden setter pappa Roger Sandven kursen fra Stamnesdalen til Trondheim i bil. Han vet at Dennis vil savne pappa’n sin etter narkosen. Men i det plutselig oppståtte kaoset, handler dette også om Andreas. I motsetning til minstesøster Emilie på 6, forstår han hva som er skjedd.

– Jeg tror ikke det går an å oppleve noe verre beskjed å få, sier Andreas, som hele tida har vært svært tett knyttet til tvillingbroren – og omvendt.

Fire skruer i nakken

Selv om Andreas fullt ut skjønte alvoret, gikk det ikke opp for ham på ei god stund hva som var skjedd. Men pappa Roger måtte pent finne seg i å snu på tur til Trondheim. Andreas ville være med han også.

Dennis, som skal ha de fire skruene i nakken resten av livet – så fremt de ikke gir ham plager – var ved bevissthet hele tida. Han var også forberedt på den verst tenkelige beskjeden.

– I og med at følelsen i beina var borte, var jeg forberedt på en ikke altfor oppløftende beskjed, sier han.

Tilbake til normalen

En familie på fem fikk livene sine snudd på hodet denne søndagen. Dennis tilbrakte sammenhengende to og en halv måned på sykehuset før han tok sin første «helgeperm». Det var til jul.

– Det var noe med tryggheten på sykehuset som gjorde at jeg faktisk ikke ville reise hjem før, sier han.

I mellomtiden måtte bare familien forsøke å finne tilbake til et – etter forholda – normalt liv igjen. Og det er selvsagt ikke enkelt å fokusere på jobb, skole og de nødvendige daglige gjøremåla når alt tankefokus er rettet mot 15-åringen som ligger med ei uviss framtid på sykehuset.

Roser pappa

– Pappa, som jobber i Trondheim, har vært helt fantastisk. Han har besøkt meg hver eneste dag, og han har vært en kjempestor støtte både fysisk ved å være med på opptrening, og psykisk, sier Dennis.

Via kona Bente ønsker Roger Sandven å uttrykke en stor takk til sin arbeidsgiver NCC, for at han mer eller mindre fritt har fått lov til å gå inn og ut av sykehuset nærmest som han selv har følt behov for.

– Pappa er også den som er med meg på treningssenteret her i Hemne i helgene. Ellers er det Sondre Lernes Hansen som er min medhjelper og støttekontakt, som Hemne kommune har innvilget, sier Dennis.

Skole på sykehuset

Etter jul kom Dennis hjem mer jevnlig i helgene. Han har hele tida hatt framgang, og Bente er også sikker på at timene han har hatt med akupunktur har hjulpet.

– Etter første behandling var beskjeden vi fikk tydelig; «du kommer deg på føttene igjen». Det er en ganske dristig beskjed å gi hvis det ikke er noe i det, sier Bente, som også berømmer det opplegget sykehuset har med skoleoppfølging under innleggelsestida.

– Jeg tror faktisk ikke Dennis har gått glipp av så mye skolearbeid, det har fungert fint, sier hun.

Mange bryr seg

Andreas understreker viktigheten av nære venner i en slik situasjon. Selv om han til tider følte det som en belastning å svare på alle sms-ene og Facebook-meldingene om hvordan det gikk med Dennis helt i starten, vet han at alt er godt ment.

– Det er kjempegodt å føle at så mange har så stor omtanke for oss. Det varmer. Derfor er det så godt å vite at det er så mange venner som bryr seg. Vi har tatt vare på hverandre i denne tida, sier Andreas.

Gladmeldinga

Sist torsdag, for mindre enn ei uke siden, ble Dennis Sandven formelt utskrevet fra sykehuset. Det skjedde dagen etter at han selv og familien mottok den foreløpig største gladmeldinga: Dennis har en såkalt inkomplett skade. Det betyr, sagt med et enkelt språk, at hyssingen ikke er klipt helt over. Det finnes fortsatt noen tråder som binder endene sammen, selv om lammelsen fortsatt omfatter partiet fra brystet og ned.

– Det var gladmeldinga vi har ventet på i over et halvt år. På grunn av at Dennis var opphovnet, var det ikke mulig å se dette før nå nylig. Men det gir oss nytt håp.

Målbevisst

Selv er Dennis ikke i tvil om hva som skal bli utfallet av den traumatiske opplevelsen:

– For det første vil jeg si at dette var et hendelig uhell, men jeg hadde maks uflaks. Men jeg skal bruke den tida som er nødvendig for å kunne gå igjen. Jeg skal på beina! Uansett hva du gjør i livet, kan du ikke bare sette deg i sofaen av frykt for at noe kan skje. Jeg vet at motocross er en risikosport, men det er likevel min kjæreste hobby, sier Dennis Sandven.

Dialog med Tonje

Familien har nå minst to prosjekter på gang for å tilpasse en ny tilværelse. For det første vurderer de å gjøre diverse ombygginger på huset slik at Dennis kan være mer selvstendig og uavhengig av andre, og de vurderer å søke plass for Dennis på Project Walk i San Diego i USA, der Tonje Forbord fra Buvika for tida er til behandling.

– Vi har hatt kommunikasjon med Tonje via epost, og hun har en skade som er ganske lik den Dennis har. Nå skal han først til Cato-senteret i Oslo 21. mai for videre opptrening, så får vi i neste omgang vurdere behovet for ytterligere opptrening. Det aller viktigste er at Dennis selv har en så sterk vilje til å kunne gå igjen. Det er dette som gir oss størst grunn til optimisme oppi dette, sier Bente Sandven.