I første del ble det forklart hva et kulturminne er. Fikk du ikke med deg det? Les den her.

For å finne frem til informasjonen i artikkelserien, har jeg brukt både Riksantikvaren, internett (blant annet Hemne kommune og Hemneportalen), vårt gamle avisarkiv, og diverse bygdebøker og årbøker.

I Hemne finnes både kirkesteder, gravrøyser, og gårdsanlegg med mer.

Utvalgte kulturminner

Vesse (også kjent som Vitsø) ligger det en gammel gård på høydedraget på vestre side av Søa, en knapp kilometer fra sentrum av Kyrksæterøra. Gården har en selvfølgelig og meget vakker beliggenhet, og regnes blant de eldste boplasser i Hemne. Den er en del av det første og opprinnelige gårdsanlegget på vestsiden av Søas dalføre mellom Rovatnet og Hemnefjorden.

Fra steinalderen og senere svunne tider kjennes flere jordfunn som gir et vink om menneskets tilstedeværelse der i en fjern fortid, så også på Vesse, der de i 1843 fant en hel del mynter under jordarbeide på gården. Myntene var nedlagt i et trekar, og skriver seg fra en tid da slike ble laget av edelmetall. Den eldste mynten fra funnet, er av arabisk opprinnelse og er preget i år 767. Andre er fra tyske keisere med navnet Otto (Keiser Otto I, II, III) i tidsrommet 962 til 1002, samt noen mynter fra den engelske kongen Ethereds den andres tid (987), og av den svenske kongen Olav Skotkonung, som slo mynter mellom 1013 og 1022. Da det ikke finnes noen mynter med den danske kong Knut den store i dette funnet (som var de mest brukte rundt 1030), har sakkyndige kommet frem til at myntene kom i jorda en gang mellom 1020 og 1030. Det var ikke alle forunt å ha slike mynter, derfor vitner dette om at det har bodd noen rike kjøpmenn på gården Vitsø. Ellers viser de svenske mynter, men også de tyske, at Vesse-bonden helst hadde sine forbindelser i østlige strøk.

Gården har hatt mange eiere opp gjennom årene, deriblant fru Inger av Austråt, presten Gjert Numme (det er der navnet Vitsø kommer inn) – som etter sin død ble balsamert og lagt i St. Margrethes kirke på Kirksæter (hvor han lå til kirken brant ned), og i dag er den eid av Sigmund Nakken, jordbrukssjef i Hemne kommune og Kari Witsø.

Gården på Vesse (Vitsø) ligger på et høydedrag på vestre side av Søa. Foto: John Marvin Myrhaug

Sinnes ved Lunnrommet, er det tufter av et gammelt gårdsanlegg fra førreformatorisk tid (før 1537). De ligger i nordkanten av en liten gress-slette og på samme høye skogmo som et gravfelt (se under), kant i kant og vest for den gamle veien over berget. Det er snakk om en rektangulær, nord-sør-orientert hustuft, bygd av stor bruddstein og blokker. Sørsiden trer fram som en oppmuring av blokker deriblant en stor, rettsidet, flat blokk lagt nærmest bakken med en lengde på 4 m og en høyde på 0,3 m. Resten av tufta er vannrett og forsvinner under mose og lyng på nordsiden. Større bruddstein ligger over hele overflaten.

Gravfeltet på Lunnrommet er fra jernalderen, og består av flere forskjellige graver. Deriblant en klart markert rundhaug, som tydelig vises i terrenget. Haugen har en jevnt rund profil med et lite søkk i midten, og med en diameter på 4,5 meter og høyde på 0,5 meter. 32 meter vest-nord-vest for rundhaugen, er en stor rundkamp. Den er klart markert og vises tydelig i terrenget, og har en lengde på 2,25 meter og en bredde på 1,5 m. 6 meter nord for den igjen, er en rundrøys av stor rundkamp. Noe nedgrodd markering, men også denne vises tydelig i terrenget. Store mosegrodde steiner bryter den jevne overflaten. Diameteren er også her 4,5 meter, og høyden er lik med rundhaugen. Det er også flere andre gravrøyser her.

Prøvestein, også kjent som Holden gods, er en del av et gammelt gods i Hemne, med en veldig lang historie. Godset har tilhørt både Austråt og Lossius-slekta opp gjennom historien, og både nordmenn og tyskere har hatt det i sitt eie. Les mer om Prøvesteins historie her.

Prøvestein, slik gården fremstår en februardag i 2017. Foto: John Marvin Myrhaug

Wesselgården er en kjent gård i sentrum av Kyrksæterøra, rett ved elva Søa. I 1856 flyttet Just Tyrhom Wessel og sønnen Just Wesel fra Vinjeøra til Kyrksæterøra for å drive landhandel. Familien stammer fra presten Eiler Wessel, som var en eldre bror av sjøhelten Peter Wessel Tordenskjold. To år senere kjøpte Just Wessel eiendommen Kirksætervold, som ble skilt ut fra Riebergården på Kjørse, men på folkemunne ble den bare kalt Wesselgården. På den tiden var eiendommen uten bygninger, som ble satt opp i årene fremover. I tillegg til eiendommen, fulgte også retten til laksefiske og teinefiske i Søa med på kjøpet.

I 1878 gikk Wessel konkurs, men klarte å kjøpe igjen gården på auksjon. På denne tiden var det stor jordbruksdrift der, med et allsidig husdyrshold i følge folketellinga fra 1875. 7 hester, 5 okser, 10 kyr, 7 kalver, 20 sauer, 5 geiter, og 3 griser. Gården var i drift frem til 1976. I 2005 kjøpte Hemne kommune gården til museumsformål. I den anledning har en del entusiastiske og interesserte personer dannet en venneforening; Wesselgårdens Venner. Foreningen ble offisielt stiftet i oktober 2005, og har som målsetting å bidra til å skape en åpen og levende museumsgård.

Wesselgården ligger i sentrum av Kyrksæterøra, like ved elva Søa. Foto: Arkivfoto

St. Andreas’ kirke på Vinje har vært flere kirker opp gjennom århundrene. Den tidligste benevnelsen om en kirke her, er i 1589, men fra kirken er det bevart et krusifiks fra første kvartal av 1100-tallet. Vinje var i 1589 anneks under Hitra (Dolm) og i 1775 under Hemne. I 1589 var det den residerende kapellan i Hemne som også betjente Vinje kirke, men tjeneste skjedde kun hver fjerde helligdag.

Middelalderkirken, som ifølge Gerhard Schønning «saa gandske forraadnet war», ble revet i 1675, og en liten langkirke av tømmer stod ferdig på kirkegården det samme året. I en besiktigelsesrapport fra 1819 ble det påpekt at tømmerkirken på dette tidspunkt stod til nedfalls og at ny kirke måtte bygges. En tømmerkirke med svakt langstrakt åttekantet grunnplan ble så innviet i 1821 på kirkegården få meter nord for den gamle kirken. Stedet der 1700-tallskirken sto er fortsatt godt synlig på kirkegården, i og med fraværet av graver innenfor et avgrenset område rett sør for nåværende kirke.

Nåværende Vinje kirke, bygd i 1821. Stedet der 1700-tallskirken sto er fortsatt godt synlig på kirkegården, i og med fraværet av graver innenfor et avgrenset område rett sør for nåværende kirke. Foto: Arkivfoto

St. Margrethes kirke på Kirksæter i Hevne sogn, er også tidligst nevnt i 1589. Mest sannsynlig var det andre generasjon kirkebygg som stod på Kirksæter da Schøning besøkte bygda i 1774. En kirke på stedet brant etter lynnedslag i 1815, og denne var en enskipet langkirke av stavverk, trolig fra senmiddelalderen, og som på 1600- og 1700-tallet var blitt utvidet med korsarmer av lafteverk. I 1904 ble det undersøkt en svært velutstyrt mannsgrav fra merovingertid på Vesse (Vestre Sodin).

60 år tidligere var det blitt funnet en myntskatt på gården, sannsynligvis nedlagt kort etter 1020. 30 år før dette hadde stiftsprost Angell sendt inn to «gullgubber» til Nationalmuseet i København, funnet på Kjørse under dyrkingsarbeider. Samtlige funn vitner om en høvding og gården var da også en storgård, med samlet skyld i 1661 for Kirksæter (Kyrkjusoðin) og Vitsø (vestri Soðin) på 6 spann. Nabogården sør for kirkestedet oppe på moreneryggen, heter Skeidet. På dennes grunn ligger det fortsatt et gravfelt, om lag 300 meter sørøst for kirken.

Nygarden på Grøtan ved Grøtvågen, er en av få kjente gårdsanlegg fra eldre jernalder i Sør-Trøndelag med synlige hustufter, gravrøyser, rydningsrøyser og åkerreiner. Hustuftene trer frem i terrenget som svake, men ganske godt markerte, langstrakte, parallelle forhøyninger, med temmelig ujevne profiler. Tydelige åpninger i hver tverrende. Et bryne av skifer med vikingtids-form er funnet ute i Stormyra, sør for området.

Moe er det funnet flere ting i en grav fra merovingertiden (ca. 570 – 800 e.Kr.). Deriblant stykker av klingen av et tveegget jernsverd; en kraftig, bredbladet spydspiss av jern av typen R. 520 (dog uten fasettert fal); en dobbelt skjeggøks («hache double») av jern med usedvanlig kort hals.

FUNNET PÅ MOE: En kraftig, bredbladet spydspiss av jern av typen R. 520, dog uten fasettert fall. I fallåpningen er en jernnagle og fiber etter treskaftet. Det ytterste av odden er avbrutt, og nåværende lengde er på 40,7 cm. Foto: Ole Bjørn Pedersen

Kapellskaget på Magerøya (og andre steder på nordspissen av øya med «Kapell» i stedsnavnet) er et sted hvor det i fordums tider sannsynligvis var en geistlig bygning. Noen sagn sier at det sto en kirke der tilhørende Heim sogn, men mer sannsynlig dreier det seg om et kapell (derav navnene).

Det er først med Schøning i 1775 at vi får opplysninger om en kirkebygning på Magerøya: «Ved den vestre Siide af Indløbet til Hefne-Fiord, ligger den Øe Magerøen, paa hvis indre eller søndre Kant, har i fordum Dage staaet et Capell, paa et Sted, hvor endnu sees Tomter efter det, og som kaldes Capell-næsset eller Capell-Rommet». Da det i 1922 ble samlet inn folkeminne i Hemne ble det sagt at «kyrkjegarden alt da var pløgd opp til åker, og at det berre stod att to steinhyller som vart kalla Kapellporten». Av den grunn blir det sagt at det aldri var noe kirke eller kapell der ute, men et selehus hvor folk som fór forbi med båt kunne overnatte på vei nord eller sør.

Et foto i topografisk arkiv på NTNU/VITMUS av Kapellporten tatt i 1925, viser to steinheller som har seget kraftig. Steinene har nok blitt reist som bautaer på førkristne graver. Det førkristne gravfeltet fra jernalderen, nord på øya, ser ut til i stor grad å ha blitt utpløyd. I en av de store røysene på Kapellneset ble det like etter 1900 funnet et stort vokslys, med form omtrent «som et alterlys». Det kan diskuteres frem og tilbake om det faktisk var et kapell eller annet geistlig bygg der ute, sannsynligvis får vi aldri svar på det, men man kan jo håpe og tro …?

Magerøya i seg selv har for øvrig hatt gjestgiveri siden 1600-tallet.

Er du interessert i å finne flere kulturminner og annen lokalhistorie, kan jeg anbefale en tur innom nettsidene Kulturminnesøk og Unimus, som jeg har brukt flittig i arbeidet med artiklene.