I første del ble det forklart hva et kulturminne er. Fikk du ikke med deg det? Les den her.
For å finne frem til informasjonen i artikkelserien, har jeg brukt både Riksantikvaren, internett, og diverse bygdebøker og årbøker.
Bildene fra Vahaugen og flintfunnet på Storås er fra Meldal kommunes «Meldal bygdebok, bind 1» fra 1968.
I Meldal finnes en del gårdstun, husmannsplasser, men også kirkested og tradisjonslokaliteter.
Utvalgte kulturminner
På Grøtte i Meldal, lå det en kirke i middelalderen. Denne ble revet i 1650, og erstattet med en «blåkopi» som står der den dag i dag. Eldste omtale av kirken er indirekte ved en prest i 1310. Det finnes indikasjoner på at kirken på Grøtte kan ha vært en av de tidlige fylkeskirkene. Grøtte var trolig krongods på slutten av 1100-tallet (ifølge Sverre-soga), og i 1310 var en prest ved kirken velstående nok til å kjøpe seg provent hos kannikene. En annen prest ved kirken beseglet en kanniks testamente sammen med en annen kannik og en messedegn ved domkirken i 1440. 30. januar 1529 var erkebiskop Olav på visitt. Eldste omtale av et prestebol til kirken på Grøtte, er ca. 1550, og inne i fjellet nordøst for kirken, ligger Klokkargardsetra på grunnen til Grefstad.
Under terrengbearbeiding i dette området i 1964, blant annet med bulldoser, ble det observert både svart, kullholdig jord og store, flate steinheller like under markoverflaten. Arkeolog Sverre Marstrander tolket hellene som rester av flatmarksgraver og tidfestet gravene på Grøtte til perioden 300 - 600 e.Kr.
Vahaugen like vest for Drogsetmoen, er et gravfelt med flatmarksgraver fra eldre jernalder (fra ca. 325 til 575 e.Kr.). Her ble de døde brent på likbål. De brente beina og gravgavene ble samlet sammen i en urne laget av never eller skinn. Urnen ble lagt ned i en grop omgitt av steiner. Over gropa ble det plassert en større helle. Det kan ha ligget flere hundre graver her. I 1917-1919 ble 211 av disse undersøkt av daværende museumsbestyrer Th. Petersen. I nesten alle var det brente bein og trekull. Bare i 61 av gravene fant man gravgaver. Blant gravgavene fantes kammer, nåler, kniver og pilspisser. Dette viser at både menn og kvinner ble begravd her, og i flere av gravene var det så små bein at det er grunn til å tro at de stammet fra barnebegravelser. (Se bildegalleri øverst i saken.)
Dette er det største gravfeltet i Meldal fra forhistorisk tid. Sannsynligvis har det fungert som gravsted for flere gårder og familier. Konstruksjonen av gravene, likbålene og gravgavene viser en gravskikk som de fleste steder i landet var gått ut av bruk flere hundre år tidligere. At skikken levde videre i Meldal, kan vitne om sterk lokal tradisjon, og kanskje isolasjon. I dag er alle gravene borte, men dekkhellene er brukt til å reise en varde på haugens høyeste punkt, til minne om de som en gang ble gravlagt her.
Gravhaugen på Rikstad er det største gravminnet vi kjenner til i Meldal. Haugen er rund og har en diameter på 17 meter og en høyde på nærmere 2 meter. Den er bygd av jord og sand. Grøfta rundt foten av haugen tyder på at den er fra yngre jernalder (ca. 600 - 1000 e Kr). Det var ofte storfolk som fikk et gravminne av slike dimensjoner som dette. Gravhauger ble ofte anlagt langs ferdselsveier, trolig fordi de skulle bli sett av dem som kom forbi. Her ved Rikstad har det gått en gammel vei forbi gravhaugen, ned mot et ferjeleie over elva til Snoen på motsatt side.
Storbuan gård har en lang historie bak seg. Sagnet forteller at i skogtraktene omkring de to vannene som i dag heter Prestbuvatnet og Storbuvatnet, lå det én eiendom – Buan. Den ble eid av et par ved navn Orm og Gro. De hadde ingen barn, og da alderdommen meldte seg, gav de bort gården til kirka i Meldal. Da Orm og Gro ble gamle og ikke orket å drive gården lenger, overtok presten stedet. En del ble til seterbruk for prestegården og kalt Prestbuan. I 1573 oppsto tvist mellom kirken og kongemakten om eiendomsretten til Buan. Kirken vant, og siden ble gården samlet og delt mange ganger, av sine veldig mange eiere, før den gikk inn i Thams-slektens eiendom da Vilhelm August Thams kjøpte den 8. mai 1869 for 6300 spesiedaler. Direktoratet for Statens Skoger kjøpte stedet i midten av syttiårene, og stedet har siden 1983 vært drevet av Stiftelsen Storbuan, som har restaurert det, og satt opp nye bygg.
Garberg er et gårdstun i Meldal. På 1700- og 1800-tallet, var Garberg en av sognets største gårder, og den representerer interessante lokalhistoriske og bygningstekniske aspekter. Den gamle kjøreveien som fra 1600-tallet bandt sammen Trøndelag og nordvest-landet gikk gjennom det langstrakte tunet. Anlegget består av våningshus, kubbefjøs, stabbur og låve, senere har det blitt bygd en dukkestue, en garasje og et lite lysthus. Garberg ligger 6 kilometer vest for Storås. Tunet følger terrenget med hovedutstrekning øst-vest, og med uthusrekken nærmest vegen. Nedenfor veien ligger en høyløe fra omkring 1900. Den ligger i tilknytning til Garbergmyra, en gammel slåttemyr som ble fredet som naturreservat i 1990.
I boligfeltet bak Syrstadeng bil på Storås, er det funnet en gravrøys fra jernalderen. Den ble skadet under veibygging i området, og deretter utgravd. Diameteren var på 9 meter, og høyden på ca. 0,6 m, og den var oppbygd av stein uten jordblanding og to større sotlag i søndre og nordre del. En bit jernslagg påvist langt oppe i laget, kan være sekundær. To små forsenkninger i røysa kan være plyndringsgroper.
På Lo i Meldal lå det for mange hundre år siden en kirke. Lo kirkested er nevnt i en skriftlig omtalte fra 1533 – da «Loes Capell» svarte skatt til Nidaros bispestol, men må ha blitt lagt ned like etter, for den er ikke nevnt i «Reformatsen» fra 1589. Kirken sto på Lo Utstuggu, også kalt Kjerkgarden, og kirkegården er flere ganger påvist under grunnarbeider, delvis under hovedhuset på Utstuggu og delvis på inntunet. På inntunet er det også påvist noen store steiner tolket som fundamentsteiner for kirkebygningen.
I Sverre-soga nevnes birkebeinerhøvdingen Eindride Peine, far til den seinere erkebiskop Sigurd (1231-52), bror til Øystein (rådsmann hos erkebiskopen i 1223) og sønn av Hallkjell av Lo, som falt under et slag ved Sverresborg ovenfor Nidaros i 1198.
Erkesetet og korsbrødrene hadde rettigheter i gården, og Sigurd og Øysteins posisjoner ved erkesetet kan være en indikasjon på at slekten fortsatte å inneha posisjoner ved stolen og at parter i gården seinere ble gitt kommunen og erkesetet. Kjerkleet er navnet på et sted om lag 150 m sør for tunet og hvor det nok har stått ei grind, Kjerkteigen er navnet på åkeren rett over veien vest for/inntil denne, vest for hovedhuset på gården, og Kjerksvala er navnet på den sørlige delen av plenen på inntunet i dag, inntil åkeren, og det skal ha vært en hellegang fra kirken og ut på sørsiden. På en av Logårdene ble det tidligere oppbevart en bemalt veggtile fra kirken, men buret der veggtilen sto brant i 1940.
I 1962 ble det for øvrig funnet et spinnehjul av stein like ved stabburet. Den ble datert av Vitenskapsmuseet i Trondhjem til tida rundt år 900 - 950.
Er du interessert i å finne flere kulturminner og annen lokalhistorie, kan jeg anbefale en tur innom nettsidene Kulturminnesøk og Unimus, som jeg har brukt flittig i arbeidet med artiklene.
Sjeldent funn i Resdalen
Pent eller stygt?