«Alt virker så monumentalt stort ute i Marikollen, - den veldige, velprofilerte bakken, de kjempestore granene som omgir den, og den imponerende åpne flaten. Og midt inne i dette miljøet er det lille vesle hoppet plantet, hvorfra storfuglene seiler ut i sin luftfart på ca. 80 meter», skriver Adresseavisen i 1948, da Thorbjørn Falkanger, med to bakkerekorder, såvidt slo Kåre Vaslag fra Løkken i et renn av høy klasse.
Falkanger ble beskrevet i en av trondheimsavisene «som den beste hopperen Norge noen gang hadde fostret».
Det sies at den norske storhopperen Reidar Andersen ville sette verdensrekord i Marikollen, bakken som lå oppe ved Sætheren og Skjetne-gårdene på Viggja.
I 1934 hadde Birger Ruud, kanskje verdens beste skihopper i mellomkrigstiden, satt verdensrekord i Planica, med et hopp på 92 meter. Samme året startet en ombygging av bakken på Viggja, et samarbeid mellom idrettslaget og Andersen.
Lengst i Norge
Da åpningsrennet i nye Marikollen gikk av stabelen 24. mars i 1935, hadde Andersen selv forbedret verdensrekorden i Planica, først til 93 meter, så til 98 og 99 meter. Ikke før 12. april samme år nådde Andersen 90-metersmerket under trening på Viggja, noe som på den tiden var det lengste hoppet i Norge.
«Også i går drev Reidar Andersen og en del andre karer deriblant flere fra Orkanger på i Marikollen. Der er bygd høyere fartsbro, hoppet er flyttet 16 meter innover osv. Det ble i går prestert en del lange hopp, deriblant ett av Reidar Andersen på 90 meter og vel så det. Dette er uten nogen innskrenkning det apsolutt lengste hopp som er prestert i Norge», skrev avisa Sør-Trøndelag dagen etter.
- Andersen skulle prøve å sette verdensrekord, men det ble for liten fart. Han flyttet hoppet lenger inn på det hoppet som sto der, og bygde på en fartsbru opp i et grantre.Han hadde kvistet grana, slik at han kunne klatre opp til toppen av fartsbrua. Da håpet han å nærme seg 100 meter, sier Arnt Johan Skjetne.
Så hele Viggja under seg
Han er selv oppvokst på en av gårdene nærmest Marikollen. Han var ikke født da Andersen drev med sitt prosjekt i mellomkrigstiden, men han husker godt bakken og fartsbrua, som han mener hang der i 15-20 år etter det siste rennet i 1957. Tidlig på 60-tallet prøvde Skjetne selv bakken.
- Den var i så dårlig stand, at vi ikke turte å bruke hoppet og fartsbrua. Jeg og min bror tråkket opp hele unnarennet, og bygde et hopp 20 meter lengre frem enn det orginale hoppet, ellers hadde vi ikke mulighet til å komme oss over kulen. Vi hadde et voldsomt pågangsmot da vi tråkket hele bredden på bakken, sier Skjetne.
Deretter tråkket de fart langt forbi den gamle bakken. Som den gamleste av de to, skulle Arnt Johan hoppe først.
- Det bars rett ut i luften i 70 meter, og jeg datt rett ned som ei rus neddi dolpa. Jeg hadde ikke en sjanse til å holde meg på føttene. Jeg ser det for meg den dag i dag, jeg så hele grenda og Viggja ut til høyre der under meg. Men jeg tråkket igjen hullet, sa ikke noe og ropte «kom igjen» til broren min. Det gikk på samme viset. Det ble med ett hopp, sier Skjetne og ler.
Bratt
For bakken i Marikollen var beryktet. Den var bratt. Det hevdes av enkelte at den var på 40 prosent på det bratteste.
Det var sikkert en god del diskusjoner om hvor bra bakken egentlig var, for i et avisutklipp fra enten Nidaros eller Adresseavisen fra 1. april i 1946 står følgende:
«Det høres kanskje merkelig ut når man kan betegne gårsdagens hopprenn i Marikollen som et kvalitetsrenn å enda ikke behøve å si «forholdene tatt i betraktning» - de var nemlig slettest mulig. Når det av 138 ordinære hopp er 6 fall - til og med ufarlige, - da beviser det at Marikollen er meget lett å stå i».
I avisa Sør-Trøndelag i 1936 står det at skiforbundet hadde nektet noen å delta, som de mente var mindre kvalifisert. Men en av disse hopperne hoppet uten nummer, og sto med glans. Men hopprennet foregikk ikke uten skader.
«Uhellet kan imidlertid ramme hvem som helst. Således var et oar løpere ute for et stygt fall som resulterte i benbrudd. Jens Wiggen falt stygt i prøvehoppet. Han fikk brukket begge ben og blev kjørt til Orkdal sjukehus. Asbjørn Solberg hadde også et stygt fall, men kom heldigere fra det, idet det bare blev brest i kravebenet».
Kjendiser i bygden
Bakken ble besluttet bygd i 1927 av idrettslaget Fart, forløperen til Viggja IL. Samme år ble Trønder-rennet arrangert, og Johan Arnt Høiseth satte bakkerekord med 59 meter. Ifølge Viggja ILs jubileumsberetning fra 75-årsjubileet var det antagelig det lengste hoppet i Trøndelag på den tiden.
Nå står det riktig nok i et umerket avisutklipp at Per Nordtømme var innehaver av den første bakkerekorden i Marikollen, på 65,5 meter.
Etter hvert ble Marikollrennet kjent over hele landet. I første renn etter krigen, i 1946, ble det satt publikumsrekord. Det antas at cirka 10 000 tilskuere tok turen til Viggja for å se de største hoppstjernene i Norden. Og slik fortsatte det til det siste rennet ble arrangert i 1957. Da var bakkerekorden 91,5 meter.
- Det som var størst for oss ungene, var at det kom så mange kjente hoppere. Jeg husker godt Arne Hoel fra Lyn og Torbjørn Falkanger. Falkanger brukte å bo hos oss, og det var store greier, sier Skjetne.
Toralf Engan, Arnfinn Bergmann, Kalevi Kärkinen fra Finland (blant annet nummer tre i hoppuka) og Sven Petterson fra Sverige er hoppere med kjente navn, som tok turen til Viggja for å prøve seg i storbakken. Lokale hoppere som Kåre Vaslag, Rolf Sæther, Stein Nyustumo, Bjarne Landrø, Jarle Farmen, bare for å nevne noen av de mange lokale storhopperne, hevdet seg veldig godt.
- Det var en stor dag når det var Marikollrenn. Folkemassene gikk som i et 17. mai-tog fra Viggja og opp til bakken. Jeg husker det sto biler parkert helt opp hit, sier Solveig Blækkan, som bor i underkant av en kilometer unna Viggja sentrum, der veien opp til bakken starter.
Kom også sjøveien
I 1946 skriver avisen Nidaros følgende i forbindelse med en forhåndsreportasje: « De som akter å bile utover, kan kjøre til Helbekken hvorfra det bare er 15 minutters rolig marsj frem til bakken».
Opp gjennom årene har folk tatt seg til Marikollen på forskjellig vis. Det var ikke uvanlig at både hoppere og publikum kom gående på ski, både fra Orkdalen og Skaun. Hest og kjerre var et vanlig fremkomstmiddel tidlig, og da ble hestene gjerne parkert på Sæther-gården.
De første publikummerne tok seg gjerne til bakken dagen i forveien, mens hopperne var på plass enda flere dager før. I et avisutklipp fra ST i 1936 står det at båten «Staværingen» sto i spissen for andre motorkjøretøyer som la til kai ved Viggja, «med sin smånette beliggenhet ikke har så rent lite av Sørlandets preg over seg».
ST skrev også at en stor motorbåt fra Uthaug på Ørland ikke turte å gå inn til det som var igjen av kaia, samtidig som det kom to båter fra Fevåg og en fra Geitastranda. Samme år var det parkert 98 biler på parkeringsplassen.
Fikk skolefri
Folket på Viggja ble utkommandert når det skulle arrangeres renn. Det var nødvendig med tråkkere, billettører, kontrollører, programselgere, kokker, kjøkkenskrivere, serveringsdamer, matkjørere, ordenssjef, anviser, parkeringssjef, flaggsjef, innkvarteringskomite, hornblåsere osv., står det i jubileumsprogrammet.
Det ble arrangert hoppfest på Viggjarheim dagen før hopprennet, der både hoppere og andre deltok. Festen fra 1956 dro inn 916 kroner og 70 øre. Hopprennet dro inn 4201,58 kroner dagen etter. Noe penger ble det igjen, en todelt regning fra Viggja samvirkelag på «varer til skirenn» kom på 3633,53 kroner og 366,47 kroner.
Både Skjetne og Blækkan husker godt tiden da de som skoleelever fikk fri fra skolen for å være med på preparering og forberedelser av Marikollen.
- Vi fikk fri fra skolen, jeg mener å huske at det var hele uken i forkant av rennet. Alle var med, sier Skjetne.
Og det ga seg uttelling i skryt fra Nidaros. «Vinterens vakreste hopprenn», står det i tittelen i 1946. Journalisten skriver videre at «Forutsatt at værgudene ikke gjør krøll vil hopprennet i Marikollen i morgen bli vinterens flotteste i sitt slags. Marikollen er en av landets aller flotteste skibakker, og deltakerne er Trøndelags absolutte hoppelite».
I idrettslaget på Viggja var optimismen også til stede samme uke.
«Farts energiske formann opplyser på henvendelse at bakken er i førsteklasses stand. Forrige søndag ble bakken beintråkket, siden er den skitråkket, og presenterer seg i skrivende stund så velpreparert som det går an å ønske.»
Hadde planer
Det var i 1951 at pressen sammenlignet Marikollen med olympiabakken i Garmisch-Partenkirchen. Det ble foreslått at olympiahopperne skulle legge treningsleiren før OL i 1952 til Marikollen, men det ble aldri noe av.
I tiden før bakken ble nedlagt i 1957, ble det utarbeidet planer for å bygge ut Marikollen. Skiforbundet var på befaring, med Skjetne som kjentmann.
- Det var ikke så mye som skulle til for å få til utbygging. De spekulerte på en bakke rundt 150 meter. Men det var det med pengene. Det ble sagt at det var for langt fra Trondheim.
I stedet ble det besluttet å bygge ut Kløvstein i Meldal, og Gråkallen i Trondheim, en bakke som ble en stor feilinvestering på grunn av dårlige forhold.