Politikerne i Skaun har endelig kommet i mål med å navngi veiene i kommunen, og nylig gikk det ut informasjon om hva veiene skal hete. I utgangspunktet skulle man tro at å få gitt veiene navn ikke skal være en kontroversiell sak. Men det er det i høyeste grad. Vei- og stedsnavn handler om identitet, og dermed vekkes også folks følelser. Da veinavnene ble kjent, gikk det ikke lang tid før diskusjonen var i gang på sosiale medier, og flere av de som var misfornøyde brukte ganske kraftig språk for å vise sin misnøye.

Anders Aasegg Morken Foto: Silje Asbjørnsen

dette med veinavn ikke bare er en enkel sak, bekreftes ved at 10 veinavn ikke ble vedtatt i første runde. Tre veinavn vil ende opp med en såkalt navnesak, hvilket betyr at man må få lagt en juridisk betraktning til grunn for det endelige vedtaket. Disse tre er Snøfugl/Snefugl, Eliløkken/Æleslykkja, samt Seljanvegen. De øvrige sju veinavnene det har vært uenighet rundt, ble behandlet og vedtatt i PMU tirsdag. Og det faktum at politikerne valgte å kaste pressen på gangen når de skulle diskutere seg fram til en løsning, kan oppfattes som en bekreftelse på at politikerne synes det er blitt svært vanskelig å diskutere kontroversielle saker offentlig.

Måten politikerne i PMU gjorde dette på, var at de avbrøt det ofisielle møtet og kalte de samme politikerne inn i det de kalte et felles saksforberedende møte, og deretter viste til at pressen ikke har krav på å være til stede på gruppemøter. Men ifølge offentlighetsekspert Gunnar Bodahl Johansen har man ikke anledning til å gjøre det slik. «Dette er forakt for loven. Det er ingen ting i loven som gir grunnlag for å lukke et slikt møte. De forsøker å omgå loven ved å kalle et normalt møte i et folkevalgt organ for et felles gruppemøte,» slår Bodahl fast overfor ST og viser til at man på denne måten flytter realitesdebatten fra et folkevalgt organ til et felles gruppemøte. Og det var nettopp det som skjedde. Da politikerne kom tilbake fra gruppemøtet, ble veinavnene banket igjennom uten særlig diskusjon.

De siste årene har man sett en økende tendens til at folkevalgte velger å stenge møter og ta de vanskelige diskusjonene i lukkede rom. Samtidig er det mer og mer sjelden at lokale politikere setter dagsorden rundt vanskelig saker med leserinnlegg i aviser, pluss at politikere på alle nivå i større grad velger å svare opp saker på egne facebookprofiler framfor å svare på spørsmål fra kritiske journalister. Og årsaken virker åpnebar. Det virker som om politikerne er blitt redde for å mene noe offentlig av frykt for å få «juling» på sosiale medier. Og det er lett å forstå. Derfor bør de som søker politiske verv spørre seg selv om de har meningers mot til å stå i stormen. Uten dette motet, trues demokratiet.