Av Jørund Moltubakk
I kjent stil slo kjærligheten til ved første blikk der på kaia, og i de neste ni månedene korresponderte 18- og 21-åringen via kjærlighetsbrev ad Fosenbåten. Asbjørn og Kjellrun Nydal, som nå har holdt sammen i over 60 år, forteller at det fort kunne gå en måned før båten kom tilbake med svarbrev.
Kjærlighetens venterom
Kjellrun tror den lange ventetiden virket positivt på forholdet, og er ikke sikker på om det hadde vært bedre med verken telefon eller Snapchat.
– Den tiden da vi bare hadde kjærlighetsbrev, var vi stormforelsket, sier hun. Og legger til:
– … og det er vi forresten ennå den dag i dag.
Året etter jobbet Kjellrun på huspost i Ålesund, og i sommerferien det året, avtalte de å møtes i Kristiansund.
Kjærligheten kunne ikke nektes for, og et år senere fridde Asbjørn.
– Det var slik på den tiden vet du, at før du var ringforlovet, var det ikke verdt å komme hjem til foreldrene med noen kjæreste. Det var ikke snakk om. Men straks du var ringforlovet, da kunne du lure deg inn, ler Asbjørn.
– Hjemme hos oss ble vi fortalt at dersom vi fikk lausunger, så ble vi kastet ut hjemmefra, og vet du, det tror jeg vi hadde blitt også, legger Kjellrun til.
Det nyforelskede paret hadde derimot ingen problemer med å følge foreldrenes ønsker, og i 1956 sto det giftemål mellom fiskeren fra Åstfjord og hushjelpen fra Hjelanesset. Etter hvert flyttet Kjellrun inn sammen med Asbjørn på gården i Åstfjorden.
Oppvekst og skolegang
Asbjørn beskriver oppveksten i Åstfjorden som trygg, men også svært ulik den i dag. Det fantes ikke veier der på den tiden, og man måtte bruke båt dersom man hadde ærend utenfor gården. Dette betydde også at Asbjørn ikke kunne bo hjemme mens han gikk på skole: Han måtte bortlosjeres under hele skolegangen. Fra syvårs-alderen til konfirmasjonen fikk han undervisning ved Vågan skole annenhver uke. I skoleukene bodde han hos Ida og Helmer Valstrand.
– Det var vanlig det på den tiden, det var ikke noe spørsmål. Skulle du gå skole, så måtte du gjøre det slik, ellers ble du jo hjemstøing. Det var ikke populært å være hjemmefra, men det var snille folk jeg var hos, så det gikk greit, sier han.
Men han innrømmer at han ikke alltid lot seg imponere av skolesystemet den gangen.
– Det var så tørr undervisning som du kan få det, ler han.
– Men vi hanglet gjennom så vi ikke ble analfabeter, fortsetter han.
Og minnes de gamle skolehusene og hvordan vinden trakk gjennom veggene.
– Læreren gikk frem og tilbake foran vedovnen for å holde varmen, mens vi ungene satt og frøs, humrer Asbjørn.
Etter syv år på skolebenken var han ferdig utlært, og etter konfirmasjonen måtte han se seg om etter arbeid.
– Straks en fikk prestehånda på hodet, måtte en ut og tjene penger, men det var ikke noe arbeid å finne vet du, minnes han.
Ut i arbeidslivet
Etter konfirmasjonen fikk Asbjørn forefallende skogsarbeid rundt om på nabogårdene, før han etter hvert fikk jobb på fiskeri.
Da er vi kommet til 1951 og første møtet med Kjellrun, som han allerede har fortalt om. Men arbeidslivet måtte fortsette parallelt med kjærlighetslivet, og etter jobb både på fiskeri og med sildefiske, fikk Asbjørn i 1961 hyre gjennom Hemne kraftlag for å reise stolper i Snillfjord, Åstfjord og ved Våvatnet.
– Det verste jeg har vært med på var da jeg holdt på med linjearbeid inne ved Våvatnet tett før jul. Det var rått arbeid, minnes han.
Da gravde de hull til stolpene, og både vær og terreng varierte mye. Asbjørn husker godt hvordan snøføyken slo i ansiktet om vinteren.
– Å dra med seg alt det utstyret vi trengte oppover berget i Åstfjorden, hvor det var så bratt at ikke en gang småfuglene greide å sitte, ja det var et underlig slit, forteller han.
Asbjørn rakk også å jobbe en sommer ved sagbruket på Lian på starten av 60-tallet. Da kjørte han hjemmelagd motorbåt fra Åstfjorden og inn til Kyrksæterøra, hvor han hadde hybel.
Flyttet for å finne arbeid
I 1963 hadde Asbjørn og Kjellrun fått to barn, og småbruket i Åstfjorden var ikke lenger nok til å leve av. De hadde 20 mål jord, noen sauer, en hest og et par kyr.
– Vi ble mer og mer avhengig av arbeid ved siden av, så da kunne vi like godt flytte, forteller Asbjørn
– Alternativet var å losjere bort barna, men det kunne jeg ikke tenke meg, så vi valgte å selge småbruket og flytte inn til Kyrksæterøra, legger Kjellrun til.
Da familien hadde kommet seg til Kyrksæterøra, ble det etter hvert så de kjøpte seg hus. På Rotun ved Rovatnet var det en som hadde startet opp med å bygge, men han hadde ombestemt seg og ville selge det halvferdige huset. Asbjørn og Kjellrun slo til, og tok over byggearbeidet. De bor i det samme huset i dag.
– Vi måtte jo slå til på et sånt tilbud. vet du. Huset var stødig og beliggenheten god, og tømmer hentet jeg på andre siden av Rovatnet, med hest om vinteren og motorbåt om sommeren, sier Asbjørn.
Falk skofabrikk
På den tiden var arbeidet stort sett lite betalt rundt om i bygda, men på Falk skofabrikk hadde Asbjørn hørt at de betalte på akkord, noe som betydde at man kunne tjene godt. Asbjørn dro opp og spurte etter arbeid, og fikk hyre.
– Der skal jeg fortelle deg at kvinnfolka hadde tempo på seg, sier han.
Fabrikken produserte rundt 1200 par sko om dagen. Og Asbjørn forteller at de nesten ikke hadde tid til å gå på do før arbeidsdagen var over.
Selv om det var mange kvinner ved fabrikken, var ikke Asbjørn den eneste hanen i kurven.
– Ved nåtleriet var det flest kvinner, der stanset de ut overlæret, men ved transportbåndet var det mest karer, sier han.
Selv om det var godt betalt og fint arbeid, varte det ikke.
– De tok etterhvert bort akkorden, og da ble det så dårlig betalt at det ikke var noe å leve av det heller, sier han.
Trange tider
Etter at Asbjørn forlot skofabrikken begynte han å jobbe i gruve på Hjerkinn. Han forteller om dårlige arbeidskår.
Den første lønna fikk han ikke før sju uker etter første arbeidsdag, og Kjellrun forteller at det var så skralt på den tiden, at hun måtte handle mat på kreditt. Hun spurte flere steder, og det var kun Odd Lians kolonialforretning som gikk med på å utsette betalingen.
– Han var grei og lot meg handle så mye jeg ville, men du vet det var ikke morsomt å gjøre det sånn, minnes hun.
Etter at Asbjørn fikk bronkitt på grunn av steinstøvet i gruven på Hjerkinn måtte han slutte, og dro derfor ut til Holla smelteverk for å spørre etter jobb, noe han fikk på dagen.
– Jeg husker jeg sa det samme dag som jeg startet, at jeg godt kunne jobbe der ute, men at jeg ikke ville bli noen gammelost, ler han og minnes støvet og røyken.
Men han ble der, og i løpet av 27 år var han innom hver eneste avdeling ute på smelteverket, fra verksted og ildfast til kaien og skiftarbeid.
– Men du vet det var først da jeg pensjonerte meg at jeg virkelig begynte å jobbe, humrer 86-åringen.
Aktive pensjonister
I de siste 20 årene har åstfjordingen bedrevet treskjæring, og lagd både bestefarsklokker, vindkatter og pessarstav. Produktiviteten har til tider vært høy, men har i den siste tiden gått ned til null.
Asbjørn har gått gjennom hovedpunktene av sitt omfangsrike yrkesliv, mens kona Kjellrun har skjenket kaffe, servert vafler og korrigert ett og annet årstall med selvsikker stemme. Mannen med de mange jobbene har ikke protestert på en eneste innvending fra kona.
– Det er hun som er fasiten, ler han.
Dame med tæl
Kona med hukommelse for tall og hender for vaffelsteking, kommer opprinnelig fra Hjelanesset i Aure, og i motsetning til sin manns varierte yrkesliv har Kjellrun hatt en slags kontinuitet i sitt eget, selv om også hun har hatt sin andel strøjobber. For også jentene måtte ut i arbeid etter konfirmasjonsalderen.
– For en jentunge på fjorten år var det ikke stort annet å få enn huspost, sier hun.
Den første hjemmehjelpen
I 1956 begynte Kjellrun som Hemnes første hjemmehjelp, gjennom helselagsforeningene. Etter hvert begynte også kommunen med hjemmehjelp, og Kjellrun fikk deretter jobb der.
Men med tre små barn var det ikke alltid like lett, forteller hun.
– Noen ganger hadde jeg med minstemann på sykkel ned til Øra, så sendte jeg han opp igjen med skolebussen, minnes hun.
Hemne aldershjem
I 1972 begynte hun i jobben ved Hemne aldershjem på Eide, hvor hun jobbet i 20 år.
– Du kan nesten si at jeg jobbet som sykepleier en periode, for vi gjorde de samme arbeidsoppgavene, men vi hadde jo ikke utdanningen, selvfølgelig. Det var det bare bestyreren som hadde, så du kan si det var én sykepleier på 36 pasienter.
– Men de gjorde det like godt de også, skyter Asbjørn inn.
Store forandringer
Etter en rask oppramsing av nåtidens hjelpeapparat, med både helsesenter, hjemmehjelp og frivilligsentral, konstaterer Kjellrun én ting:
– Det er ikke farlig å bli gammel her i Hemne, det må jeg bare si.
For gamle er de blitt: Han 86 og hun 82, og en av fordelene med å ha levd en stund er at man får oppleve forandringer. Asbjørn og Kjellrun tror ikke det er mange generasjoner som har fått opplevd så stor samfunnsutvikling som deres. Noe vi faktisk må gi dem rett i.
På spørsmål om hva de mener de største forskjellene er når det gjelder yrkeslivet nå og da, svarer de følgende:
– Det er så store forskjeller at det går nesten ikke å sammenligne, men om ungdommene har det bedre i dag, er jeg ikke så sikker på, for det er så veldig til krav i dag. Og vi har da aldri vært så lykkelige som da vi hadde lite, sier Kjellrun.
– Rikdom kan man ikke bli lykkelig av alltid. Det er forgjengelige greier, legger Asbjørn til.