- Gamle Knyken var så gammeldags som det går an å bli. Det var et svært steinhopp og en steinkul. Enten så hoppet du 25 meter og landet på kulen, eller så hoppet du over kulen og landet på 40–50 meter, forteller Nils Arne Eggen som på 50-tallet tilbrakte mye tid i hoppbakken i Knyken.

Det var flere habile hoppere i Orkdal IL på 50-tallet, og det er få som vet mer om historien i bakken enn Odd Almli og Nils Arne Eggen, som begge ble norgesmestere i aldersbestemte klasser i landsrennet i 1958. Almli vant klassen for 15-åringer, mens Eggen vant klassen for yngre junior.

- Det jeg ikke vet om Knyken, er det ikke verdt å vite, sier Almli og ler.

Nils Arne Eggen er på plass og slår av en prat med de norske kombinertløperne.

Råtten fartsbru

Fasilitetene i Knyken på 50- og 60- tallet var ganske langt fra det synet som møter deg i bakkene i dag. Fartsbrua var råtten og den ble etter hvert revet. Det ble bygget en bru over et søkk, og hopperne måtte langt opp i skogen for å ta seg fart.

-Vi måtte vel omtrent starte ut i Sølberget med skistaver og staket oss nedover. Jeg tror vi tok rennfart i 150 til 200 meter. Det var jo flatt på toppen. Vi plasserte skistaver nedover som vi kunne ta i bruk for det gikk litt opp og ned. Men vi fikk stor nok fart, og jeg tror ikke jeg lyver mye om jeg sier at jeg landet på 56 meter, og da var det rimelig flatt i landingen, sier Eggen.

Almli husker også godt tiden uten fartsbru.

- Vi brukte staver, og vi hoppet langt. Bakkerekorden var det Toralf Engan som hadde, på 51 meter. Men vi hoppet 55–56 meter hver gang på trening, sier han.

Magne Fossbakk sier at Eggen en gang uttalte at «det er rart det ikke er flere kombinertløpere i Orkdal, så langt som man må gå for å hoppe».

Det var ikke så enkelt å kommunisere mellom toppen og bunnen av bakken den gangen, siden det var helt umulig å se hverandre. Fossbakk sier han hadde både far og onkel som jobbet i Telegrafverket, og at løsningen ble felttelefon.

- De hadde med seg feltapparat så de fikk telefonforbindelse fra toppen og ned. De ringte fra toppen for å høre om det var klart.

Bygd i 1930

Orkdal IL ble stiftet i 1903 og Idrettlagets første hoppbakke var Eklisbakken. I 1922 ble det arrangert Amstrenn i Eklisbakken. Den kjente travtreneren Erik Garberg var også en habil skihopper, han deltok i Amstrennet, men var uheldig og falt. Det førte til et komplisert benbrudd. Grunneieren av Eklisbakken tok uhellet med Garberg tungt, noe som førte til at han sa opp leieforholdet. Laget ble uten fast hoppbakke.

Det var flere gode hoppere i idrettslaget også på denne tida, blant andre Ole Fossbakk, som vant kongepokalen i kombinert dette året. Det ble bygd en ny bakke ved Follo, Follobakken. Den ble ikke vellykket, derfor ble det satt ned en komité som skulle finne en mere permanent hoppbakke for idrettslaget. Ole Fossbakk, som sammen med sin bror Arne bodde i nærheten av Knyken, var godt kjent i Knykmarka. De fant et område som de mente egnet seg godt til en hoppbakke etter datidens standard.

Det står følgende i årsberetningen fra 1930:

«Det viste seg snart at det var ingen lett jobb Ole Fossbakk påtok seg. Interessen var sløv blant de fleste medlemmer, og mange var skeptiske, men Fossbakk, takket være hans interesse og voldsomme energi, fullførte dette verk sammen med sine nærmeste kamerater og skiinteresserte fra Fossjåren og omegn. Bakken ble åpnet 1. februar 1930. Kritisk punkt var 50 meter.»

Elektrisk lys ble fort et ønske i Knyken, og med godt dugnadsarbeid og god velvilje fra Orkdal kommunale e.verk ble det invitert til lysfest i lagshytta 8. april 1940, dagen før Norge ble angrepet av Tyskland.

Den aerodynamiske stilen stilte nye krav til hoppbakkene. Dette skapte behov for videre utbygging av bakken, dette arbeidet startet i 1958. Det ble sprengt ut fjell i overgangen og bakken fikk en mer moderne profil. Bakkene fikk flomlys, og i 1961 fikk storbakken ny fartsbru.

Nils Arne Eggen fikk allerede som 16-åring rosende omtale i Aftenbladet og Dagbladet.

Ble hoppsenter

Eggen forteller at Knyken ble et hoppsenter i regionen på 50-tallet. Selv om hoppsporten hadde vært nede i en bølgedal fra tidlig på 50-tallet var det hopping som gjaldt og det var mange gode hoppere både fra Orkdal og andre steder, som tok turen til Knyken.

- Utover 50-tallet var det Midt-Norsk samling i Knyken med gode hoppere. Jeg og Odd vant jo klassene våre i landsrennet. Det kom folk til Knyken fra hele Trøndelag og bodde med oss. Torgeir Brandtzæg, Arnfinn Malm og selvfølgelig Toralf og Kjell Engan. Jeg kunne nok nevnt flere. Vi hoppet på ski og spilte fotball. Det var måten å gjøre det på den gangen, forteller Eggen.

Hoppsporten sto sterkt og det var hoppbakker i nesten hver en grend. Det ble satt opp busser for å frakte hopperne til hopprenn.

- Buss og buss. Det var vel en overbygd meieribil, med presenning og benker som var satt opp bak i. Jeg husker en gang det var veldig kaldt, og vi satt på lasteplanet og skulle på hopprenn ut i Hoston. Det var minus 32 grader da vi kjørte fra meieriet, men det gikk bra det. Vi var vant til å ha på oss klær på den tiden, sier Eggen.

I 1981 var det stor aktivitet i Knyken.

Valgte bort hopp

Eggen mener det gode miljøet i hoppsporten gjorde at såpass mange fra Orkdal ble gode på den tiden. I tillegg var Godfot-teorien allerede da begynt å spire.

- For det første er det veldig viktig med godt miljø. Det er det bestandig. De viktigste læremesterne i alle livets forhold er utøverne som er enda bedre enn deg selv. Det trenger ikke være så mye, men litt. Da driver du hverandre fremover, gjennom å være villig til å dele kunnskap og erfaring. Gofotteorien har vært med meg i hele oppveksten, sier Eggen.

Eggen valgte til slutt fotball foran hopp av praktiske årsaker.

- Jeg ble trøndersk mester i kombinert i 1959. Da hadde jeg allerede gått til Rosenborg, for jeg spilte på juniorlandslaget da. Det året var vinteren slik som den er nå. Det snødde litt, men så regna det bort og ble blankis overalt. Da måtte en ta et valg, og det var veldig lett for meg. Det ble fotball. Det var mest av praktiske årsaker. Jeg skulle studere i Oslo og ble også tatt ut på treningsleir for a-landslaget i 1960 i Danmark. Det var ikke den beste forberedelsen til eksamen for å si det sann, men det gikk bra det.

Odd Harald Asphjell (til høyre) var en god hopper, men kom aldri så langt som Bjørn Myrbakken.

Mye kake

Også i 1968 var det nedtur i rekrutteringen. Birger Ustad, som administrerte mye av rekruttarbeidet, sa i ST at rekrutteringen lå i «dødvanne». I de yngste klassene var det «en del bra emne», men hopperne faller fra i 14-15-årsalderen.

«For ti år siden hadde vi en riktig god gjeng i Orkdal, riktig mange emner var det. De er der nok nå også, men jeg har liksom en følelse av at de ikke går nok inn for det», sa han.

Han trekker frem at det er viktig at foreldrene er med, og mener at han har fått god hjelp fra dem.

«I den forbindelse kan det nevnes at da vi hadde premieutdeling i Fagertun siste vår, oppfordret vi foreldre om å gi bløtkaker. Og det skal jeg hilse og si at de gjorde – ikke mindre enn 60 kaker kom inn.»

Magne Fossbakk og Odd Almli har mange tusen timer bak seg i Knyken. Foto: Truls Lereggen

Holdt på å gå galt

Det å drive med hopping var for de tøffe guttene. I Knyken, som mange andre plasser, var det også sånn at man fikk en viss anerkjennelse dersom man hoppet i den største bakken. Det å renne ut unnarennet ga også en viss anerkjennelse.

Fossbakk husker at han hadde problemer med å sette utfor unnarennet. Han bodde i nærheten av bakken, og en midtukedag fant han ut at han skulle teste den alene.

- Bakken lå der, det var kjempefint før og jeg visste det ikke var mye folk der. Jeg så det var noe folk nede ved Knykstuggu, men tenkte at jeg fikk holde på for meg selv. Jeg begynte å tråkke opp, kom ganske langt opp i bakken, så dukket det opp to personer på sletta som begynte å vifte med hendene. Jeg trodde de vinket til meg, så jeg vinket tilbake. Så hører jeg at det var en som skulle hoppe, jeg hører susen med det samme han forlater hoppkanten, jeg hiver meg ned og han strøk lua mi før han landet nede i bakken. Det var Odd. Der var vi heldig begge to, men du hadde ikke en sjanse, sier Fossbakk til Almli.

- For du startet langt bak og hadde ikke snøring på å se hoppet. Jeg trodde jeg var alene, så vi var heldig. Jeg rente ikke ned bakken, men gikk rett ut skogen og rett hjem, sier Fossbakk lattermildt.

Dugnad på Nye Knyken i 2012

Dugnad

For å øke interessen ble det etter hvert satt i gang konkurranse mellom Orkanger IF og Orkdal IL, der konkurransene alternerte mellom de to klubbene.

Men hele veien har dugnadsånden fulgt laget, og i 1961 ble «storkommuneånden» redningen for kretsmesterskapet. En dårlig vinter førte til at Orkdal IL tok på på seg ansvaret med å arrangere mesterskapet på kort varsel. Men ikke uten bekymring.

«Mandag er vi kanskje konkurs. Det er dristig å overta ski-KM på så kort varsel. Hadde vi ikke god hjelp av idrettskameratene i Orkanger IF vet jeg ikke hvorledes det ville ha gått. Skriv pent om ørabøggen, de fortjener det når de hjelper oss samme dag som de selv skal arrangere trøndersk mesterskap på skøyter», sier Birger Ustad, forman i skiutvalget i Orkdal IL til ST.

Kretsmesterskapet den helgen ble en suksess. ST skrev at «arrangementet i Knyken ble mye av en skifest, med rivende oppgjør både i langrennsløypa og i hoppbakken.»

Hopprennet søndag ble en oppvisning i god hopping av Toralf Engan, og junioren Arnfinn Malm. I andre hopp for dagen satte Engan bakkerekorden på 51 meter, med stilkarakterene to ganger 19. I jubileumsskriftet står det Adresseavisen mente at Engan «sprengte utregningstabellen den dagen, at han tok publikum med storm og gjorde hopprennet til dagens store høydepunkt. De tre beste juniorene dette rennet var alle store navn, med Arnfinn Malm på førsteplass, foran Hans Olav Sørensen og Nils Arne Eggen. Eggen vant kombinerten og fikk «damenes premie».

Verdt å nevne er at det samme helgen var rindalingen Jon Elshaug suveren i langrennssporet i Knyken, med seier på både 15 km og 30 km.

«Av ting vi ellers merket oss i langrennet var den unge Magne Myrmos sterke innsats i langrennsløypa», skrev ST i sin omtale.

Trond Einar Elden og Fred Børre Lundberg prøvde skitrekket.

Stjerner

I 1970 startet det på nytt en jobb for å få riktig profil i bakkene, slik at de skulle tilfredsstille moderne krav. Nye fartsstillas ble bygget i de to største bakkene.

I 1985 ble bakken «gjort ordentlig moderne». Almli sier det er den eneste hoppbakken som ble bygd med veiskrape som tilhører traktor. Da bakken var ferdig i 1986, var det ønskelig å få hoppere til å prøve bakken. Det ble trommet sammen til et åpningsrenn.

Kombinertlandslaget var samlet i Knyken i 1992 for å lære seg å hoppe v-stil.

- Jeg ringte Trønderhopp, og de kom hele gjengen. Det dummeste med åpningsrennet var at vi ikke tok betaling eller noe. Det kom et par tusen for å se på, sier Almli, og ler av det som ikke var tenkt som et publikumsrenn.

Ut over 80- og 90- tallet begynte det å spire nye hoppstjerner i Knyken. Kåre Herrem og Rune Landrø representerte Norge i Europacuprenn og Odd Harald Asphjell vant sølv i hovedlandsrennet i 1986. Terje Nyhus gjorde seg også bemerket, og hadde blant annet det lengste hoppet på norsk jord, da han strakte seg til 211 meter som prøvehopper i Vikersund i 1999.

Trond Nyhus, Roar Ljøkelsøy og Bjørn Myrbakken har alle lagt grunnlaget for store karrierer oppe i bakkene i Knyken.

I 1990 ble Roar Ljøkelsøy kretsmester i klasse 13 år og Bjørn Myrbakken nummer fem i i NM for junior. Det var starten på to store karrierer, og i 1993 skyter hopprekrutteringen i fart, i det Myrbakken blir Orkdal ILs første verdensmester, da han tok gull i laghopp i Falun.

Ljøkelsøy fikk en imponerende karriere. Han er fire ganger verdensmester i skiflyging, har to OL-bronser, to sølv- og to bronsemedaljer fra VM og 32 pallplasseringer i verdenscupen, hvor elleve ble til seier.

Toralf Engan gjorde seg bemerket i Knyken, og sørget for stor stemning da han satte bakkerekord.

Knyken har også vært en populær treningsarena for forskjellige landslag. Blant annet var det her at kombinertlandslaget, anført av Bård Jørgen og Trond Einar Elden kom for å lære seg å hoppe V-stil tidlig på 90-tallet.

Til tross for at Knyken nå har et toppmoderne rekrutteringsanlegg for hopp er interessen for sporten dalende også i Orkdal. Likevel viser orkdalingen Espen Jacobsen lovende takter i eliteklassen i norgescupen om dagen. Kanskje blir han den nye storhopperen fra Orkdal?

Slik ser Knyken ut en februardag i 2017. Foto: Truls Lereggen