- Se her. Dette er den fineste 60-årsgaven en mann kan få, sier Bengt Benberg og viser stolt fram en fotball dekket med signaturer.

Men det er ikke profilerte fotballspillere som har etterlatt navnetrekket sitt, skjønt den svært så fotballinteresserte Benberg ville satt stor pris på det også.

Fødefolket

- Denne har jeg fått av fødefolket. De har gitt meg det fineste i livet mitt. Jordmødrene, barnepleierne, de som vasker - en haug med trivelige veitjonga, sier han og ramser opp navn som Mary, Magnhild, Unni, Petra, Ragna, Solveig og Karin - som alle har signert 60-årsballen.

Det har snart gått fem år siden Bengt Benberg hengte fra seg hvitfrakken for siste gang på Orkdal sjukehus. Den formelle avskjeden hadde funnet sted året før, men han var jevnlig å se på ekstravakter.

Da føden i Orkdal stengte dørene for godt den 30. mai 2012, var det også definitivt slutt for Benberg.

Bengt Benberg har hatt et godt liv med det han kaller fødefolket. Fra venstre: Petra Gartenbach, Elisabeth Mogård Bergem, Bengt Benberg, Anne Strand og Liv S. Johansen.

Uaktuelt å følge med

- Det var uaktuelt for meg å følge med til byen. Sykehuset drives ikke lenger på en måte som jeg er familiær med. Verken Syver eller jeg kunne ha jobbet under slike omstendigheter som i dag.

- Hva legger du i det?

- Nils (Kvernmo, journ. anm.) er en jævlig bra kar. Vi er gode kompiser, men vi har helt forskjellig syn på måten sykehus skal drives på. Det er nesten rart at jeg, som har et kapitalistisk grunnsyn, er den som mener at et sykehus ikke skal drives etter kapitalistiske prinsipper. Mens sosialdemokraten Nils Kvernmo og sykehusene ellers i landet, ser på hva som lønner seg og hva det koster. Det tenkes altfor lite på de stakkarene vi skal ta hånd om.

Styrer dagene selv

Bengt Benberg tilbrakte 40 år av sitt liv som gynekolog og fødselslege. Han kan se tilbake på et yrkesliv der han har vært tett på livets store følelser. Han har opplevd sorg, sinne og redsel, men aller mest har han vært vitne til gleden og kjærligheten når nye mennesker er kommet til verden.

Nå er hverdagen en helt annen, og han styrer den fullt og helt selv. Og er det noe Bengt Benberg er flink til, er det å gjøre akkurat det han har lyst til.

Det er i alle fall ingen som skal beskylde ham for å sove bort tiden, for han legger seg sent og står opp grytidlig.

Benberg har ikke tall på hvor mange barn han har tatt imot i løpet av sin karriere.

Både A- og B-menneske

- Jeg er A-menneske, men også et ekstremt B-menneske. I natt leste jeg at min historiske favoritt, Hannibal, sov bare to timer, og Churchill sov bare tre-fire timer, forteller Benberg som dermed føler seg i godt selskap.

- Hvordan starter dagene dine nå som du er pensjonist?

- Jeg står vanligvis opp i seks-sjutida, men det har hendt at den bare er fire også. Det første jeg gjør, er at jeg går over huset og ser til at alt er i orden før jeg henter avisa. Så lager jeg en veldig solid frokost. Som regel fem brødskiver med laks, speilegg, sild og ulike typer kjøttpålegg. Jeg bruker kneipp, forteller han og henfaller til en av sine mange digresjoner; denne gangen om den tyske legen og presten Sebastian Kneipp som ga navn til verdens kanskje mest kjøpte brød.

- Du finner ikke noe annet brød som har overlevd i over hundre år. Det må være noe med det, konkluderer han.

Frokost, aviser og tekst-TV

Denne mektige frokosten, som foruten de fem kneippskivene består av to knekkebrød, juice og melk, er nærmest hellig for Benberg. Måltidet gir ham en rutinepreget, sunn og god start på dagen.

- Sånn halvveis uti måltidet begynner jeg med avisene. Det tar opptil et par timer før jeg er ferdig med frokostritualet mitt.

Han lar maten synke ned foran TV-skjermen, der han orienterer seg om siste nytt via tekst-TV - på både norske og internasjonale kanaler.

- Men jeg kan ikke ha fotballkanaler, for da blir jeg sittende hele tida. Jeg er fotballfrelst.

- Noen spesielle lag?

- Ja, det er det. Jeg er glad i mange lag. Jeg er veldig glad i Wolverhampton, og har vært det siden 1948.

Bengt Benberg er ofte å se i Orkdalsveien. Foto: Catharina Morken

Med mor på kamp

Inne på klosettet henger en vimpel fra Arsenals gamle hjemmebane, ærverdige Highbury. Det er et minne fra den gangen han var på fotballkamp med mora si.

- Min mor var svært opptatt av de kongelige, og i 1977 feiret engelskmennene dronning Elizabeths 25-årsjubileum som monark. Dette skulle feires stort, og min mor bestilte billetter, minnes Bengt som fikk et minneverdig englandsopphold sammen med mora og nevøen sin, Arve Sætran.

- Kravet vårt for å bli med, var at vi måtte dra på fotballkamp. Det sa hun ja til. Det ble kamp både på Highbury og Stamford Bridge, og den som kauket høyest, var mor.

Somaliske naboer

Benberg bor i en villa rett ved Orkanger ungdomsskole. Han ble skilt fra kona Magnhild i 2013, og disponerer hele det store huset alene. Han kunne sikkert leid ut deler av huset, men trives best alene. Men han medgir at han savner collien Max, som bor sammen med ekskona i Lærdal.

- Jeg har hatt veldig mye selskap i dyr, men jeg er for ustadig til å ha eneansvaret. Plutselig er jeg borte en dag eller to.

Blant naboene hans er det en somalisk familie som han har mye pent å si om:

- Det første jeg merket meg, var at de alltid hilste. Jeg er blitt veldig på god fot med dem. De er fine naboer, og jeg opplever det rett og slett trygt å ha dem her. Det er ordentlige folk som jeg stoler på.

Usosial, men glad i folk

I et tidligere intervju har Bengt Benberg uttalt at han er usosial. Det harmonerer dårlig med den Benberg vi så å si daglig ser rundt omkring på Orkanger. Han står alltid og prater med folk, og framstår som selve inkarnasjonen på et sosialt vesen.

- Jeg går til Amfi flere ganger for uka, og jeg er ofte innom sykehuset. Jeg stikker også gjerne innom Rema og Kiwi. Ikke bare for å handle, men for å prate med folk. Alle disse butikkene har en enestående betjening.

- Men ifølge et tidligere ST-intervju er du ikke en sosial person?

- Det må skje på mine egne premisser. Jeg må kunne starte og avslutte når det passer meg selv. Jeg ønsker å ha mulighet til å trekke meg stille og rolig tilbake. Jeg snakker veldig mye med folk, men jeg trives aller best i mitt eget selskap.

Da sitter han gjerne i mørket og hengir seg til egne tanker. Eller han ser på TV. Hver ettermiddag ser han Derrick. Deretter er det Dagsnytt 18 før det går slag i slag med nyhetssendinger. Og sport. Masse sport. Han «sporter» faktisk litt selv også.

- Når jeg tror at ingen ser meg, hender det at jeg løper litt, humrer han, og legger til at han er opptatt av å holde seg i form.

- Det er lenge siden det gikk sport i å la bilen stå. Jeg går mye, og i kjelleren har jeg en ergometersykkel.

Det var en vemodig stund da Bengt Benberg holdt sin avskjedstale.

Skjønnhetstyranni nedentil

De siste månedene har han fått med seg at skjønnhetstyranniet har funnet veien til kvinnens kjønnsorgan.

- Jeg synes det er en vederstyggelighet. Det er et angrep på skapermakta. Dagens kultur framstiller «veitjongan» som fritatt for «feil». Det sitter en industri, deriblant pornoindustrien, og framelsker dette. Også blant oss i hvite frakker finnes det noen svake sjeler som tjener penger på dette «idealet», sier mannen som har sett flere kvinnelige underliv enn de aller fleste i orkdalsregionen.

- Det er galskap når så mange vil skjære i underlivet sitt. Det kan være noen få som har medisinske grunner til det, men i de aller fleste tilfellene er det ingen grunn til å operere seg. Jeg har sett veldig mange varianter, og det er variasjonene som er det normale.

Mangler folkeskikk

Han engasjerer seg også i storpolitikken. I likhet med svært mange andre, har Benberg med vantro sett det umulige skje ved at Donald Trump ble president i verdens mektigste land.

- Han har en del trekk jeg misliker sterkt. Ikke minst holdningen til kvinnfolk. Han er helt sikkert en flink organisator og bedriftsleder, men han må legge av seg småbarnsfaktene. Han må oppføre seg slik min mor ville at jeg skulle oppføre meg. Men samtidig må vi ikke bli for selvgode her på berget. Det er 50 millioner som har stemt på ham, så vi kan ikke sitte her og fortelle dem hvor dumme de er.

For lite ryggstryking

Gjennom sitt lange yrkesliv har Benberg vært vitne til en rivende utvikling innen fødselsomsorgen. Det meste av det gode.

- Jeg var med på min første fødsel i 1971. Jeg havnet i hælene på Svare. Han var dyktig, og et veldig fint menneske. «Menneskjet er eit heile,» sa han tusen ganger. Han var opptatt av at det hang et menneske på det underlivet vi undersøkte, minnes Benberg som ikke er i tvil om at kvinnene jevnt over fødte barna sine med mer smerte før i tida.

- I dag er det kanskje litt for lett å ta fram sprøyta og sette en epidural.

- Er det for lett?

- Ja, noen ganger. I gamle dager satt jordmødrene på sengekanten og holdt dem i hånda og strøk på ryggen. Det virket positivt på veitjongan. I dag er det travelt. Det er viktigere å sitte på PC og skrive rapporter og dokumentere i stedet for å stryke den fødende på ryggen. Dette er ingen anklage mot dagens jordmødre, men de tvinges inn i en situasjon der dette blir så forbaska mye vanskeligere.

Pappapress

Da Bengt Benberg startet sin karriere, hadde fedrene en mer perifer rolle under fødselen. I dag forventes det at pappa er der og støtter sin kjære.

- Om fedrene vil være der og holde hånd og være moralsk støtte, er det veldig positivt. Men det skal ikke være slik at fedrene føler seg tvunget med. Jeg tror dette er et press på dagens menn. Det skal en sterk rygg til hos en mann for å si at han ikke vil være med. Men for all del; jeg er ikke negativ til at fedrene er med. Det er stort for mannen også å få oppleve underet ved å få et barn.

Benberg er ofte innom hos «blomsterpikene» ved Orkdal blomster, der han gjør alt fra å koste fortau til å kjøre ut blomster. - Det gir dagene mening, sier han.

Blir aldri lei

Det går mot slutten av samtalen, og STs utsendte har måttet tenne et par lamper for å få arbeidslys i det benbergske hjem; et hjem fylt med like mye historie som mannen som bor der.

- Har du et godt liv?

- Ja, i høyeste grad! Jeg ville ikke byttet bort de 40 årene med fødefolket på sykehuset med noe annet. Jeg føler meg privilegert.

- Når du er på Amfi, og «alle» kjenner deg og vil prate litt; hender det at du blir lei?

- Nei, aldri! Det kanskje mest fascinerende jeg har opplevd, skjedde utenfor Rema. Det kom en guttunge bak meg. Han sprang etter meg og kom med hånda si og sa: «Takk for at du reddet livet mitt.» Jeg kikket bak ham, og kjente igjen mora. Da husket jeg episoden. Det er vidunderlig når folk kommer for å slå av en prat. Det eneste negative er at et er så jævlig ekkelt når jeg ikke kjenner dem igjen.

Bengt Benberg er ofte å se i Orkdalsveien. Foto: Catharina Morken
Bengt Benberg har hatt et godt liv med det han kaller fødefolket. Fra venstre: Petra Gartenbach, Elisabeth Mogård Bergem, Bengt Benberg, Anne Strand og Liv S. Johansen. Foto: Arkivfoto
Benberg har ikke tall på hvor mange barn han har tatt imot i løpet av sin karriere. Foto: Arkivfoto
Benberg er ofte innom hos «blomsterpikene» ved Orkdal blomster, der han gjør alt fra å koste fortau til å kjøre ut blomster. - Det gir dagene mening, sier han. Foto: Catharina Morken
Det var en vemodig stund da Bengt Benberg holdt sin avskjedstale. Foto: Arkivfoto