- Batteriet var tomt. Det har vært tøft, spesielt de to siste åra, forteller 39-åringen.

Men først: Jan Tore Ophaug (se fakta nederst i artikkelen) er den eneste i nyere tid i orkdalsregionen som har nådd fotballtoppen. Og det er ikke tilfeldig. De som er 40 år og eldre fra Orkanger, husker guttungen som ikke gjorde noe annet enn å spille fotball da han var liten. Han gikk en «god skole» i hælene på storebror Roger, og guttungen ble tidlig innlemmet i A-stallen til moderklubben.

- Det å trene med eldre og bedre spillere var veldig avgjørende for meg. Jeg fikk mye juling, men lærte hele tida. Ikke minst hadde A-laget en god treningskultur, og jeg lærte hva det ville si å ha mentaliteten på plass, forteller han.

Kaptein i Moss

Dette skal vi komme tilbake til senere.

Etter flere flotte år som midtbanespiller på A-laget til Orkanger i 2.- og 3. divisjon, ble Ophaug hentet til Moss og Tippeligaen av Knut Torbjørn Eggen, sønn av Nils Arne Eggen.

- Jeg hadde fem fine sesonger i Moss, blant annet ble jeg kaptein i klubben, sier mannen, som hovedsaklig spilte midtstopper og sideback som proff.

- Hadde du noen gang tilbud fra Rosenborg?

- Det var litt fram og tilbake som juniorspiller på tampen av Orkanger-tida, gjennom dialog med Nils Arne. Jeg hadde også tilbud om å være med juniorlaget til RBK på enkelte cuper. Men det passet aldri i forhold til kamper med OIFs A-lag. Jeg følte jeg hadde en fin utvikling og treningsarena på Orkanger. Rosenborgs A-lag hadde i tillegg en rekke gode spillere på den tida, så jeg følte Moss var et bedre alternativ for min utvikling.

Det smaker å vinne på Lerkendal. Jan Tore Ophaug (til venstre) jubler her sammen med Ardian Gashi (til høyre) og lagkameratene i Fredrikstad etter at Hans Erik Ramberg scoret vinnermålet.

Spilletid er viktig

- Så det viktigste for deg ved klubbskifter har vært å vurdere sjansen for å få spille regelmessig?

- Ja, det har det alltid vært, svarer han.

Etter fem år i Moss gikk han til fotballgale Brann i Bergen. Her ble det cupgull og seriesølv i løpet av to sesonger.

- I Bergen var det stor stemning på stadion. Det var artig å spille der, sier han.

Så ble danskene interessert i Ophaug. En annen toppklubb var først på banen, men det endte med kontrakt i Odense. Her fikk han tre glitrende sesonger.

- Jeg spilte samtlige kamper så lange jeg var skadefri. Det var her jeg kanskje hadde mine beste fotballår som aktiv, sier han.

Ophaug fikk med seg cupgull og seriebronse i Danmark. I tillegg spilte han store kamper i Parken mot giganten FC København og europacupkamper mot blant annet Hertha Berlin på Olympiastadion i Tysklands hovedstad.

Nakkeskade

En nakkeskade satte dessverre en stopper for Danmark-eventyret. Han flyttet til Fredrikstad og avsluttet spillerkarrieren der gjennom fire sesonger. Det ga ett seriesølv. Så gikk han over i andre roller i klubben.

- Jeg har vært innom akademiet, Wang-systemet (videregående skole med toppidrettstilbud), vært assistenttrener for A-laget i fire år med fem ulike hovedtrenere, samt vært hovedtrener i tre kamper. Det er en voldsom interesse for fotball i Fredrikstad, og perioden etter spillerkarrieren har bestått av heftig læring, sier Ophaug.

Etter fjorårets sesong var det altså slutt. Nå tar han en pause fra toppfotballen.

- Jeg hadde tilbud som hovedtrener i flere klubber i området, også på damesida. Det er snakk om klubber som i dag ligger i 2.- og 3. divisjon, men som vil opp. Men jeg vil ikke. Jeg har kjent på at det er godt med en pause. Nå går jeg ned noen hakk for å være mer sammen med familien. Jeg har vært opptatt fredag, lørdag og søndag gjennom 25 år. Det er mulig jeg kommer tilbake når jeg har fått det litt på avstand, men nok er nok akkurat nå, sier orkangerbyggen, som omtaler de siste to åra som assistenttrener i plankebyen som en «blytung prosess».

Elsket å spille fotball

- Nå har du endelig tid til å være trener for sønnen din?

- Ja, jeg er med nå. Tidligere har jeg kun vært en far på sidelinja som har ropt heia, humrer han.

- Blir sønnen din like god som deg?

- Han er i hvert fall ivrig. Og dagens unge spillere har langt bedre ferdigheter enn min årgang hadde. Det er viktig å kose seg og ha det artig, fastslår han.

- Men hvorfor lyktes akkurat du med å nå toppen? Det var jo andre unger som lekte på løkka rundt omkring også?

- Jeg bare elsket å spille fotball, og hadde nok «driven» som må til. Jeg var også heldig som hadde gode trenere og som tidlig i tenårene ble tatt opp i en god treningskultur (A-laget til Orkanger).

- Hva må til for å lykkes som ung fotballspiller?

- Du må trene mye og ofre mye, det har jeg gjort. Egeninnsatsen må stå i forhold til drømmene og målene dine. Jeg har inntrykk av at hos mange er ikke dette samkjørt, sier han og tenker på de som uttaler at de vil bli like god som Messi, men som tilbringer langt flere timer med en ipad i fanget enn med en ball i beina.

Jan Tore Ophaug, her ikledd Orkanger-genser, har tatt en pause fra toppfotballen. Nå har han endelig tid til å være mer sammen med familien. Foto: Privat

Gripe muligheten

- Er dagens unge fotballspillere for bortskjemte? Mangler de vilje og guts til «å gjøre jobben»?

- Ja, det blir litt for mye «bomull». Når ungene kommer på trening, må man sette krav til dem. Unger liker det. Når de opplever mestring, blir fotball enda mer artig, og de er inne i en god sirkel.

- Er du tøff mot din egen sønn som trener for ham?

- Jeg prøver ikke å være det. Han får imidlertid ingenting gratis. Men han kjenner meg, og tåler nok litt større krav enn mange av de andre på laget.

- Er det mye tilfeldigheter som avgjør om du lykkes, eller kan du påvirke det meste selv?

- Du må «gjøre jobben». Men det er klart at det er litt tilfeldigheter også. Det handler om å være på rett sted til rett tid. Samtidig må du også tørre å gripe muligheten når den kommer. Du må være mentalt sterk. Mange har vært på nivået mitt eller bedre, men ikke kommet så langt, sier han.

- Hva er dine råd til unge fotballspillere med ambisjoner?

Ingen i Orkdal, flere i Hemne

- Du må trene mye, helst i et miljø der treningshverdagen er god. Du må pushe deg på hver trening, gjerne ute av komfortsonen av og til (spill på uvante posisjoner gir utvikling). Og mentaliteten må være på plass. Du vil uansett på et tidspunkt få motgang. Hvordan takler du det? Og hvordan takler man suksess? Det siste er kanskje like viktig. Mentalitet og holdninger er helt avgjørende, poengterer Ophaug, som har sett mange talentfulle fotballspillere i Fredrikstad som trener.

- Når jeg ser etter gode spillere, ser jeg etter karakterer – typene. Det spiller ingen rolle om en gutt klarer ett tusen vipper. Jeg kan se med en gang om de «har det i seg»; om viljen, holdningene og mentaliteten er på plass.

- Hvorfor har ingen unge spillere i Orkdal kommune klart og gått i løypa di og blitt toppspillere, når flere har gjort det i lille KIL/Hemne?

- Det har jeg ikke fasit på. Det er et interessant spørsmål, og jeg må bare gi skryt til hemnværingene som har lyktes. Men om jeg hadde vært trener i orkdalsregionen, ville jeg kontaktet KIL/Hemne og spurt dem. Trolig må svaret ligge i treningskultur og at de pusher hverandre. Det skal i hvert fall ikke stå på idrettsanleggene i Orkdal, svarer 39-åringen.

Zlatan og Prince Boateng

- Hva har vært dine beste fotballøyeblikk i karrieren?

- Det er mange. Cupgull i Brann var stort, det samme med cupgull i Danmark. Jeg har slått Rosenborg på Lerkendal med Fredrikstad, og seieren med Orkanger over Orkdal i siste serierunde på Fannremsmoen på slutten av 90-tallet var et høydepunkt. Det er vanskelig å svare på dette, medgir han.

- Hvem har vært dine beste medspillere i karrieren?

- Rune Tangen i Moss var god, og i Odense hadde vi en klassespiss ved navn Junior. Ragnvald Soma, Nikolai Stokholm, Dagfinn Enerly og Raymond Kvisvik har jeg også spilt sammen med. Og jeg må heller ikke glemme Paul Helge Sagøy, Øystein Sletvold og Roger Sandvik på Orkanger.

- Hvem har vært de verste motspillerne?

- Heerenveen-spiss Alaves var god. Det kan man vel også si om Prince Boateng på Hertha Berlin og en ung Zlatan i Malmö. Sigurd Rushfeldt hadde også en lei tendens å score mål da vi møtte ham, ler Ophaug.

Savner Orkanger

- Hadde du tilbud fra andre klubber enn de du har spilt for?

- Ja, det var jo litt interesse, selv om jeg har vært en spiller som har vært relativt lenge i de ulike klubbene. Viking og Tromsø var inne i bildet. Det samme var Bradford i England, som på det tidspunktet spilte i Premier League. Det var jo artig, selv om det aldri ble noe av, forteller han.

- Flytter familien din til Orkanger noen gang?

- Vi har ingen planer om det. Vi har begge jobber i Fredrikstad og Marius går på skole her. Men det er klart at jeg tidvis savner Orkanger, sier Ophaug.

- Helt til slutt: Hvilken av alle klubbene du har vært i er klubben i ditt hjerte?

- Det er ingen tvil: Orkanger IF. OIF har betydd veldig mye for meg. Husk at jeg sto på den samme løkka (slitebanen i Idrettsparken) og spilte fotball fra jeg var fem til jeg ble 19 år, sier han.