Joralf Grøseth er nærmest en institusjon i Coop-systemet. Tolv år etter at han pensjonerte seg, blir han fortsatt stoppet av gamle ansatte og kunder som vil slå av en prat.

- Næh! E' det itj han Joralf!

Joralf Grøseth er på vei mot bordet sitt på Café Corner på Oti-sentret, der ST har avtalt å møte ham. Men det tar på tida for ham å gå de få metrene. Flere ganger blir han stoppet.

«Alle» kjenner Joralf; enten som kunder ved kooperasjonen, eller som ansatte som har hatt ham som sjef. I nesten 30 år hadde han sitt arbeid hos Coop Orkla, og han var svært godt likt. Flere ST har snakket med, bruker begrepet «hel ved» om Joralf Grøseth.

Godt forhold til alle

Det merkes når han er ute blant folk, som denne ettermiddagen på Oti-sentret. Han har nettopp avsluttet en passiar med fra Arne Iversen fra Hemnskjela, som tidligere var bestyrer ved Sunde samvirkelag - før han på ny blir stoppet. Denne gangen er det Johanne Asphjell som vil veksle noen ord.

- Johanne var kassadame hos oss. Jeg setter som pris på slike møter. Folk som Johanne og Arne har betydd veldig mye for meg, sier Grøseth.

Rindaling i Moan

Møtet med den tidligere butikksjefen og kassadama forteller mye om hvem Joralf Grøseth er. Som Domus-sjef var han kjent for å ha et godt forhold til alle, og det gjaldt ikke minst for dem som jobbet på golvet.

- Slik er det bestandig. Jeg blir fortsatt stoppet når jeg er ute blant folk, sier rindalingen som i dag er bosatt i Moan på Orkanger sammen med kona, og slekta vil bli ført videre gjennom de tre barna og de like mange barnebarna.

Les også: Oppgjør med underlivskirurgi

- Godt å slutte

Det er ikke mange tidligere bedriftsledere som opplever å være så avholdt - tolv år etter at de forlot jobben sin.

Da han sluttet i 2005, opplevde han det som godt.

- Ja, jeg syntes det var godt å slutte. Jeg hadde holdt på hele livet, og jeg hadde arbeidet mye. I tillegg hadde jeg hatt mange styreverv.

Han la bort styrevervene samtidig med at han pensjonerte seg, men ett har han beholdt. Siden 2007 har han vært styreleder i Anco, et selskap som eies av Olav Thon-gruppen og Coop Norge.

Startet som lagerarbeider

Han startet sin karriere på lageret hos NKL i Trondheim. Der startet han som ferievikar i 1960.

- Det er den eneste jobben jeg noen gang har søkt på. Mens jeg var der, fikk jeg tilbud om å bli tatt opp som elev ved Smvirkeskolen i Bærum.

To år senere ble han tilsatt som lærer; ei stilling han ble i fram til 1978.

- Da ringte Bjørn Linge, som var disponent i Orkla samvirkelag. Han spurte om jeg ville starte som varehussjef på Domus.

Etter ni år som varehussjef, fikk han jobben som disponent da Linge fratrådte.

Fra Domus til Amfi

Joralf Grøseth ble værende på Domus til han pensjonerte seg i 2005, og han ble vitne til ei rivende utvikling; både av Domus-varehuset og Coop Orkla.

De siste tolv årene har han fra utsiden fulgt med på det som gikk fra å være Coop Orkla til å bli Coop Orkla Møre, og han har med stor tilfredshet sett at Domus er blitt til Amfi, et av de fineste kjøpesentrene i Trøndelag.

- Det var slik vi tenkte oss det, da vi startet på den siste utbygginga i 2004. Da begynte vi å se konturene av et kjøpesenter, med aktører som apoteket, Kappahl, Arne K. Mo og Vinmonopolet. Vi brukte 130 millioner på den utbygginga, og det var mye penger i 2004.

Les også: Enkel mann med mye makt

Roser Løseth og Thon

Grøseth er veldig godt fornøyd med Amfi-senteret slik det framstår i dag. Han mener det er en lykke for Orkdal at investorene Lars Løseth og Olav Thon har engasjert seg i kommunen.

- Jeg kjenner Lars Løseth godt, etter å ha samarbeidet med ham i mange år. Han er en veldig jordnær fyr, en person man kan stole fullt og helt på. Vi har et veldig godt forhold. Jeg synes det er kjempebra at han og Thon er kommet inn i Orkdal. Jeg tviler på at vi hadde sittet her på Oti-sentret om de ikke hadde kommet inn på eiersiden.

- Er det plass for to kjøpesenter på Orkanger?

- Ja, det tror jeg. Og jeg tror kommunesammenslåinga vil styrke dette. Enda flere vil føle at de hører til her og vil handle her. Men det betinger at vi gjør ting riktig i Orkdal, slik at folk ikke kjører til Tiller, sier han.

- Andre siden av elva

Nå er Grøseth inne på et tema som engasjerer ham.

- Vi kan ikke ha denne røde streken overalt.

- Du har ikke noen tro på den?

- Vi må utvikle Orkanger til å bli et handelssted for framtida. Gata er ikke nok. Jeg snakket med daværende ordfører Gunnar Lysholm om dette rundt årtusenskiftet. Han spurte meg hva vi trodde var framtida. Da svarte jeg: På andre siden av elva. Det tror jeg fortsatt, sier han og presiserer at det er Laksøra han snakker om.

Overbevist

- Jeg blir bare mer og mer overbevist om at det er riktig å plassere forretninger med stort plassbehov på Laksøra. Det er bare der vi har god plass. Før ble vi møtt med at «vi har da Rømme». Men der må vi ha folk. Laksøra er strategisk viktig for å dra folk til Orkdal, og at de ikke kjører videre til Tiller.

- Du frykter ikke at en slik strategi vil ødelegge for sentrum?

- Nei, snarere tvert imot, sier Grøseth og legger til at dette er en sak han vil følge nøye utover året. Kommunens næringsplan skal nemlig behandles i 2017, og blant de mest spennende temaene i denne saken, er hva som skal skje med nettopp Laksøra.

- Som brura

- Hva gledet du deg til da du skulle slutte i arbeidslivet?

- Jeg får si som brura; jeg bådet gledet og gruet meg. I jobben min hadde jeg mye ansvar og mange ansatte. Da jeg pensjonerte meg, gledet jeg meg til å gjøre det jeg hadde lyst til. Jeg er veldig opptatt av skog og mark.

Da han forlot yrkeslivet, fikk Joralf Grøseth lyst til å kjøpe en hund, for første gang i sitt liv. Han ville ha en turkamerat og jaktkompis. Men herr Grøseth er ingen mainstream fyr, og hadde ikke lyst på grå norsk elghund.

Garp

- Det sto mellom to raser, vestsibirsk laika og hälleforshund.

Han hadde mest lyst på det siste. En hunderase det bare finnes rundt 15 av i hele landet.

Men han fikk ikke kjøpe.

- Da jeg ringte valpeformidleren i Sverige, og han fikk høre at jeg aldri hadde hatt hund, fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk kjøpe.

Grøseth ga seg ikke. Og da det ett år senere ble født et kull i Klæbu, fikk han endelig ja. Joralf Grøseth ble den lykkelige eier av hannvalpen Garp.

- Gammelkallj

- Det er en veldig tøff rase å oppdra. Jeg visste ikke så mye i og med at jeg aldri hadde hatt hund. Men jeg leste meg opp. Jeg kunne aldri gi ham en sjanse til å seire.Vant han ett slag, vant han hele krigen. Da ville det ikke vært særlig artig.

Grøseth gikk løs på oppgaven med Garp slik han har gått løs på alle livets oppgaver: Med full glød. I dag er Garp en flink og god jakthund. Men det er ingen tvil om at han er en enmannshund:

- Han er veldig snill med meg, jeg kan gjøre hva jeg vil. Men han er skarp mot andre, selv om han er blitt bedre med årene.

Bjørnen gikk opp på to

De to er gode kompiser. Hver eneste dag er 75 år gamle Joralf ute med sin firbente venn i minst tre timer. I jakttida blir det mye mer, og da gjerne i Grøseths fødekommune Rindal.

- Jeg har sett bjørn sammen med ham. Garp er fullstendig uredd, og ville ta bjørnen også.

- Han var ikke redd?

- Jeg var redd. Bjørnen gikk opp på to før den kastet seg rundt og sprang. Da var jeg glad, men hunden ville sette etter bjørnen, sier Grøseth og smiler. Han er stolt av hunden sin.

- Han betyr veldig mye for meg. Han er så glad når han ser meg om morgenen. Garp gir meg mye glede, og han får meg til å holde meg i form.

Fellesskapskulturen

Sammen har de to hatt mange fine jaktopplevelser.

- Da går vi mange kilometer hver dag. Vi er ganske gode sammen, jeg og Garp. Det samme gjelder i arbeidslivet og i idretten. Det er fellesskapet som betyr noe. Ta for eksempel Rosenborg og landslagene i håndball. Det er fellesskapskulturen som er suksessen.

- Kan en kooperativmann som deg være noe annet enn en sosialdemokrat?

- Nei, jeg kan ikke det, vet du. Jeg har vært sosialdemokrat hele tida, og her tenker jeg ikke partipolitikk.

- Alle like viktige

Det er denne fellesskapskulturen han minnes som det aller beste fra årene i Coop Orkla. Han hadde alltid et godt forhold til kollegene, og da var det ikke bare snakk om ledelsen.

- Jeg har alltid sagt at i Coop Orkla er alle like viktige - på sin plass, om man vasker golv eller er leder. Det er slik det må være. Man må aldri komme bort fra fellesskapskulturen. Det viktigste ordet i Coop Orkla, er vi.

- Hvordan rimer det du sier nå med at Coop er hovedsponsor for superindividualisten Petter Northug?

Joralf Grøseth ser på meg noen få sekunder, før han smiler og svarer:

- Det vil jeg ikke kommentere.