17-åringen kan ikke få fullrost barnevernet for måten de har hjulpet ham på. Han beskriver saksbehandleren sin som en farsfigur og takker barnevernet for at han fortsatt lever.

I ei stue et sted i STs nedslagsfelt har 17-åringen sunket godt ned i lenestolen, mens mor og saksbehandler Thomas Gulbrandsen fra barnevernet har tatt plass i sofaen. Kaffe og kanelsnurrer fortæres mens praten går i lystige vendinger. Det er slett ingen formell tone å spore, til tross for at barnevernet er på besøk. Det er latter, smil og gode ord som dominerer – om hvordan årene med hjelpetiltak fra barnevernet har reddet familien.

- Thomas er som er farsfigur for meg. Det første møtet mellom oss var da han tok meg med ut for å spise hamburger, det er ikke det du forventer av barnevernet. Min egen far har jeg ikke noe kontakt med, sier 17-åringen.

Les også: Tar langt færre barn fra foreldrene

Utagerende

Det er snart sju år siden familien første gang kom i kontakt med barnevernet. Det hadde da toppet seg både på skolen og i heimen, og Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) var koblet inn. Gutten var urolig på skolen, falt utenfor og havnet i trøbbel. Hjemme var han utagerende når han ble sint.

- Jeg fikk tips fra BUP om å ta kontakt med barnevernet for å få hjelp. Det var en skummel tanke, og jeg var redd sønnen min ville føle seg sviktet hvis jeg gjorde det. Men det var helt nødvendig å få hjelp, sier mora.

Hun så ingen annen utvei for å ivareta sikkerheten i familien.

- Han kunne kaste det han hadde i hendene når han ble sint, om det var en kniv eller en glassbolle. Jeg fryktet for sikkerheten til søsknene. Med årene har det vært episoder både med ambulanse og politi koblet inn. Han er typen som søker spenning, er impulsiv og mangler konsekvenstenkning. Han har en tendens til å havne sammen med personer som påvirker ham negativt, sier mora.

Fra den første kontakten med barnevernet ble etablert, ble det kjapt klart at gutten kunne få komme på avlastning på en gård annenhver helg. Det skulle bli et stort steg i riktig retning.

- Feil holdning

- Han ble en annen gutt etter han begynte å være der. Det var som himmel og helvete, rett og slett. Jeg tok det helt riktige valget da jeg ringte barnevernet, slår mora fast.

Hun er overbevist om at mange barn og unge ville hatt det bedre med hjelp fra barnevernet, men tror mange foreldre kvier seg for å ta kontakt av redsel for å miste ungene.

- Det er nok en holdning om at barnevernet bare vil ta unger, men det er slett ikke sånn det er. Det er bare det negative som kommer fram. Jeg tror mange ungdommer kunne være et annet sted om de hadde fått litt hjelp, sier hun.

17-åringen beskriver selv oppholdene på gården som mestring, noe som gjorde av livet begynte å bli bedre.

- Jeg får være med på mye der, paintball, ATV-kjøring, kino, Pirbadet, hytteturer, Sverige-turer, laser-X og jeg har til og med lært meg å ri. Det er veldig positivt å være der, sier han, og mora legger til:

- Der slipper han å ta på seg ei maske og være noen annen. Han får mestringsfølelse av å få oppgaver og ansvar på gården.

Les også: Godt jobba!

Roser barnevernet

Gutten har lært mye, forandret seg mye og fått et pusterom vekk fra hverdagen.

- Barnevernet har hatt en veldig positiv effekt på meg. Jeg har bare positivt å si om dem, de jobber for barn og ungdommers beste. I starten var jeg usikker på om de ville fjerne meg fra heimen, men jeg skjønte at de ikke hadde tenkt det, sier gutten, som igjen skryter av sitt første møte med saksbehandler Thomas over en hamburger.

Det samme kan mora si om sitt første møte med Thomas.

- Da gikk vi gatelangs og pratet og pratet, det var ikke noe skummelt i det hele tatt. Hvis noen ser for seg at barnevernet setter deg i et avhørsrom med kamera og skal finne noe å ta deg på, så er det langt fra sannheten, sier hun.

For mora er det helt avgjørende å ha kontakten med barnevernet, slik at hun har noen å ringe til når det oppstår vanskelige situasjoner.

Kunne gått ille

- Det har vært mange episoder som jeg ikke hadde klart å takle alene. Hos barnevernet får jeg en helt fantastisk hjelp med en gang. Jeg kan sende melding om natta og bli oppringt morgenen etter. Det er ingen saksbehandlingskø, sier hun.

Hun er åpen på at gutten nok ikke hadde bodd hjemme nå, uten den gode hjelpen de begge har fått fra barnevernet.

- Da hadde han nok vært borte herfra for lenge siden. I beste fall hadde jeg vel besøkt ham i et fengsel, sier hun, mens gutten selv velger å gå enda lenger:

- Uten barnevernet hadde mamma bare hatt en gravstein å besøke. Det har vært så mye vanskelig, men nå har jeg et team rundt meg som hjelper meg: Thomas i barnevernet, psykologen min og mannen på gården jeg besøker. Jeg vil ikke skuffe dem som er der for meg, sier han.

Rundt gutten er det etablert en såkalt ansvarsgruppe, hvor instanser som skole, barnevern, BUP og lignende samarbeider.

- Avhengig av hjelp

- Vi følger ham opp så han ikke ramler ut. Vårt ansvar er å sladre til hverandre hvis det skjer noe, sier Thomas.

- Når alt bare er negativt, er det ikke lett for ei mor å skulle løfte ungen alene. Jeg er avhengig av å ha noen med på laget for å få dette til, sier mora.

Gutten forteller at han holdt på å ramle ut av skolen før jul, men at han nå har skjerpet seg og kun hatt tre fraværsdager etter jul. Han føler at det går riktig vei, og vil vise at han har endret kurs.

- Jeg har så mange som stiller opp for meg, blant annet er det veldig positivt å ha en mannlig saksbehandler i barnevernet. Det gir en annen kjemi, sier han, uten at det skal være til forkleinelse for de kvinnelige han har hatt tidligere.

Vil ta imot all hjelp

Mora synes det er betryggende å vite at profesjonell hjelp bare er en telefon unna, og gutten jobber med å lære å ta gode valg i livet sitt.

- Jeg skal bli flinkere til å ta gode valg og tenke konsekvenser. Jeg prøver også å sile ut hvilke venner som er bra for meg og ikke. Det går den rette veien nå. Det har skjedd mye bra i det siste. Jeg er villig til å ta imot all den hjelpen jeg kan få, sier han.

- Men husk at den viktigste jobben har du gjort selv, roser mora.

Vise respekt

Thomas Gulbrandsen forteller at han har i underkant av 20 barn som han følger opp med hjelpetiltak, deriblant 17-åringen.

- Det kan være alt fra å gi støtte til fritidsaktiviteter, veiledning, samarbeidsmøter, samkjøring av ulike instanser rundt barnet, sier han.

Han opplever stort sett alltid at samarbeidet med familiene går bra.

- Den første skepsisen mot barnevernet går gjerne fort over. Det handler om å vise respekt for de menneskene vi møter, uavhengig av hvilket liv de lever. Det hjelper ikke å komme med pekefingeren, men heller gå inn med mål om å hjelpe og motivere, sier han.

Thomas Gulbrandsen fra barnevernet er en viktig støttespiller for familien. Foto: Ingrid S. Hultgreen