nasjonal undersøkelse viser at en av tre nordmenn mener at norsk kultur er truet av innvandring. Størst er skepsisen til innvandringa blant dem som bor på bygda. Mens 29 % av skeptikerne er bosatt i storbyområder, er 42 % av skeptikerne bygdefolk. Det er flest menn og eldre som ser innvandring som en trussel mot norsk kultur. Det er heller ikke overraskende at skepsisen er størst blant Fremskrittspartiets velgere. Mange av skeptikerne er også i Senterpartiet og Høyre.
Dette skjer i ei tid der det praktiseres en skremmende nasjonalistisk og populistisk politikk i USA under Donald Trumps ledelse. Det er en type politikk vi ikke kunne tro var mulig i 2017, men som viser at det umulige er mulig selv i en verden vi skulle tro var opplyst. Samme nasjonalistiske strømninger finner vi i Europa der stadig flere vil beskytte egne land og kulturer mot innflytelse utenfra. Det kan fort føre til navlebeskuelse og selvdyrking.
For noen tiår siden var det fokus på fargerike fellesskap, våre nye landsmenn, integrering og hvordan vi som land ble beriket av andre kulturer, selv om skepsisen også levde den gangen. At økt innvandring har ført til mer fremmedfrykt i enkelte kretser, er ikke overraskende. Heller ikke at bevaring av norsk kultur blir brukt som argument. Men hva er norsk kultur, og hvordan kan innvandrerne være en trussel mot det som defineres som norsk kultur?
Kulturministeren offentliggjorde nylig sin oppfatning av norsk kultur, hvor hun blant annet viste til Kvikklunsj, brunost, dugnad og grøt. Vi kan føye til spaghetti, pizza, lasagne og taco, som i like stor grad er en del av nordmenns matkultur, selv om vi har hentet disse mattradisjonene fra andre land sin kultur.
Det er godt at folk i dette landet står fritt til å si hva de mener og engster seg for; også når det gjelder innvandring. Men da bør de også kunne utdype hva de er så engstelige for. Hva er norsk kultur for dem og hva gjør de selv for å ivareta den for ettertida?