Hvordan er det i Orkdal? Orkdal er en bra kommune på mange områder. Især for de som er i aktiv alder. Som arbeider for fullt og som driver idrett. Dette er bra. Og det vet vi som kommune å benytte oss av i markedsføringen av kommunen. Næringskommune hvor administrasjonen står på «tå hev» og saksbehandlingen går raskt. Næringslivsaktører står frem i media og roser Orkdal opp i skyene. Og det er kjempeflott. Vi er en idrettskommune en skal lete lenge etter. Vintersportsanlegg med hoppbakker og løyper. Kommunen har vært svært delaktig i dette. Og delegasjon på delegasjon kommer på besøk for å se og lære. Det er kjempebra. I tillegg kommer kunstgressbaner og friidrettsanlegg. Listen kunne gjøres lang.
Dette kunne vært en flott innledning på et innlegg der Orkdals fortrinn roses opp i skyene. Det ville fått mange anerkjennende nikk og tommelen opp.
Jeg vil imidlertid rette fokus på den og de gruppen/e som faktisk valgte meg inn i kommunestyret. Og da må jeg helle litt malurt i begeret. Ibsen har sagt noen ord som vi politikere kunne skrive oss på minnet. «Fred er ei det beste, men at man noe vil.»
Jeg har alltid sagt at det aller gjeveste omdømme en kommune kan få, er å være kjent som en topp omsorgskommune. Dit har ikke vi klart å komme. Det er ingen delegasjoner som kommer til Orkdal for å beundre og lære av hvordan vi tar oss av våre svake og eldre.
Jeg har snakket med mange pårørende som har sine eldre og pleietrengende i helse og omsorgstjenesten. Og det er ikke bare rosenrødt det jeg får høre. Langt der ifra. Jeg får høre om eldre og demente som faktisk skader hverandre. Og det er alvorlig. Og om manglende eller uegnede tiltak for å unngå dette. Nå kan det hende at noen vil spørre om jeg kan dokumentere dette. Svaret er nei. Som politiker må jeg tro på pårørende som har fortalt meg dette. Og ansatte som bekrefter det. Selv om jeg både vet, leser og erfarer at det skal være åpenhet og raushet i Orkdal kommune bl.a. med å frembringe slike uakseptable forhold, så henger det fremdeles en fryktkultur tilbake. Det hjelper ikke med toppledere og politikere som snakker varmt om en åpenhetskultur, dersom noen fremdeles oppfatter kritikk som truende.
Det må ikke være slik at styringskulturen favoriserer omdømmebygging og lojalitet til ledelsen som overordnet de man er satt til å betjene. De syke, de eldre de svake.
Så en liten visjon. Hadde det ikke vært flott hvis vi i fremtiden hadde blitt en foregangskommune på pleie og omsorg. Der vi er opptatt av reell kvalitet og der vi verdsetter pårørende, ansatte og politikere som ytrer seg om temaet. Vi skal i hvert fall ikke være en kommune hvor man ser på kritiske innspill som en trussel.
I denne fremtidige visjonen burde vår nye folkesykdom få en bredplass. Ensomhet. Ja, det finnes. Det er stor ensomhet blant eldre mennesker, også de som er på sykehjem eller omsorgsboliger. Især blant eldre kvinner. I den forbindelse nevner jeg mitt spørsmål om vi har en samboergaranti i Orkdal kommune. Et spørsmål jeg ennå ikke har fått svar på. Jeg tenker med gru på det som nylig skjedde i Arendal kommune. Der to gamle midt i nittiårene ble skilt fra hverandre. Kan noe så hjerterått skje i Orkdal?
Det er ikke bare ensomhet blant de eldre. Ensomheten rammer også unge mennesker i dagens samfunn. Å være ensom er skadelig. La oss lage en plan mot ensomhet i befolkningen. Den trengs fordi ensomhet er en folkesykdom. Dagens samfunnsstrukturer gjør at mange føler seg isolerte og savner kontakt. Dette er en viktig medvirkning til depresjon. Når sjelen skriker etter nærhet og varme, da må noen trå til.
Men dette er en svak gruppe. De ber ikke. De presser ikke. De er avhengig av oss. La oss trå til. Husk at «alle skal ha et godt liv, hele livet».
Torstein Larsen
Gruppeleder Orkdal PP