Fredag 22. april i fjor dro Marianne Hoseth på samling i Hoelsmoen bedehus. Men hun ble ikke så lenge. Denne kvelden var det faktisk litt kjedelig. Hun dro hjem og ringte en kompis for å spørre om de kunne kjøre en tur.

Som sagt, så gjort. De to kjørte litt rundt om, havnet på Storås i Meldal, før de skulle sette kursen hjem til Rennebu. De svingte inn på Fv 701 på høyresiden av Orkla. Så, noen hundre meter før Kløvsteinbakken, mister bilen veigrepet. Den skjener over i motgående kjørefelt, gjør et byks over rekkverket og havner i elva. På taket.

Sjåføren kommer seg velberget ut. Han får varslet førstemann til ulykkesstedet, Geir Arne Steigedal i Meldal brannvesen, om at ei 15 år gammel jente sitter fast i bilen i isvatnet.

Ulykkesbilen er dratt nesten opp av vannet 22. april i fjor. Foto: John J. Storholt

Alle gleder seg

Det er slett ingen selvfølge at vi sitter ansikt til ansikt med nå 16 år gamle Marianne Hoseth hjemme i Rennebu denne fredagen. Hun hilser muntert velkommen, og er svært glad for at hun denne dagen skal møte sine livreddere for aller første gang.

Les også: Kjempet for 15-åringens liv

— Jeg er spent og gleder meg veldig, sier hun og smiler, også med øynene.

Mamma Ragnhild vil gjerne også være med til Meldal brannstasjon. De har jo begge så ufattelig mye å takke disse karene som gjorde livreddende innsats. Marianne lå i koma på St. Olavs hospital i to dager og ble holdt i live ved hjelp av pustemaskin før hun våknet. Og hun visste verken hvorfor hun lå i ei sykeseng eller hvor lenge hun kom til å ligge der. Hun var innlagt i tre uker.

Nesten like spent som Marianna og mora, sitter fem av heltene på oppholdsrommet i andre etasje og venter. De venter på jenta som de fikk livløs opp av vannet denne kvelden i april i fjor. De gleder seg til å se at hun står på egne bein, i denne sammenhengen bokstavelig talt.

Marianne Hoseth fikk møte sine redningsmenn sist fredag. Fra venstre: John Arild Løkkbakk, Erik Kalstad, Geir Arne Steigedal, Gunnar Jerpstad og Johan Morten Wold. Ikke til stede: Knut Volløien, Ola Syrstadeng og Per Magne Sæther. Foto: John M. Myrhaug

Noe av det sterkeste

– Hei!

Sier en munter stemme, og Marianne får hilse på - for henne - fem vilt fremmede menn. Det er tøft for mamma Ragnhild, som deler ut tårevåte klemmer til dem alle.

For dattera er sprell levende takket være dem.

— Jeg fikk melding om ulykka først klokka to på natta, altså over tre timer etter at det skjedde, forteller Ragnhild Hoseth, og fortsetter.

— Så fort kan det altså gå; fra «ha det» i døra tidligere på kvelden og til det kommer en sånn beskjed fra sykehuset. I dag er det jo bare helt ubeskrivelig at det gikk så godt, sier hun.

Les også: Tilstanden for 15-åringen er stabil

Erik Kalstad har nesten 30 år på baken i Meldal brannvesen. Han var akkurat like uforberedt som alle de andre mannskapene på hva som ventet.

— Jeg satt i godstolen etter å ha feiret min egen bursdag. Så gikk alarmen. Den første meldinga tydet på at det ikke var så dramatisk, det er ofte slik. Nå i ettertid kan jeg bare si at dette er noe av det sterkeste jeg har vært med på i løpet av disse åra, sier Kalstad, når praten går uhøytidelig rundt bordet på oppholdsrommet.

Geir Arne Steigedal, som var førstemann uti elva, flankeres av Marianne og hennes mamma Ragnhild.

Sterkt møte

Ragnhild Hoseth fikk enda en grunn til å få følelsesmessige problemer med å passere ulykkesstedet da Marianne kom ut for ulykka i fjor.

— Jeg var ti år gammel da jeg mistet min far i ei bilulykke i det samme området. Nå, når også Marianne var utsatt for dette, er det veldig sterkt å kjøre forbi stedet. Jeg var nok ikke mange minuttene fra å miste jenta mi, sier Ragnhild Hoseth.

Å få møte mannskapene fra Meldal brannvesen var selvsagt også kjempesterkt - og godt.

— Jeg har tenkt mye på den innsatsen de gjorde, hvordan hvert eneste sekund var verdifullt. Jeg er så takknemlig. Jeg har grått mye det siste året, men det har vært gledestårer. Takket være Meldal brannvesen og Mariannes jernvilje har dette gått bra, sier hun.

Les også: Livløs under vann i 20 minutter

— Kjempekjekke karer

– Det var godt å se igjen en sprudlende tenåring, så frisk og rask. Det var rett og slett forferdelig godt, sier Erik Kalstad.

— Det var rørende å møte både Marianne og mora i dag. Det rører selvsagt oss som driver med redning også, og vi er svært glade for at denne hendelsen fikk et slikt utfall. Det var veldig trivelig å få møte dem og høre hvordan de har hatt det det siste året, sier Geir Arne Steigedal.

— Det var kjempefint å møte dem. Jeg vil bare si de er noen kjempekjekke karer som virkelig har gjort en god jobb. Takk igjen, sier Marianne selv.

Les også: - Det går rette veien

Gunnar Jerpstad var en av Mariannes redningsmenn. Det var gjensidig gjensynsglede da de møttes.

Skal takle det

Det siste året beskriver hun som veldig tøft.

— For det første er det utrolig at jeg sitter her fysisk og mentalt uskadd. Det har vært mange refleksjoner rundt livet, jeg føler jeg er blitt mer voksen, sier Marianne Hoseth.

— Når gikk alvoret opp for deg?

— Jeg forsto tidlig at jeg hadde vært utsatt for ei alvorlig ulykke, men det var nok da jeg leste om meg selv i avisa at jeg forsto hvor alvorlig det egentlig var. Det var veldig nære på at det kunne fått et annet og verre utfall...

— Hva berget deg?

— Mest sannsynlig at jeg brukte sikkerhetsbelte og at vannet var så kaldt. Dette fordi kroppen bruker lengre tid på å bruke opp oksygenet når temperaturen i vannet er så lav.

Én konsekvens er at Marianne har måttet snu om på sine planer for studier. Hun hadde egentlig tenkt seg til å studere mediefag, men ble rådet av legene til å velge noe mindre krevende. Nå går hun studspes ved Gauldal videregående skole, der hun bruker to år på ett skoleår.

— Jeg blir fort sliten og har lett for å miste konsentrasjonen på skolen. Derfor ble det slik.

— Hva bringer framtida?

— Jeg skal ta livet mitt tilbake, og har en filosofi om at uansett hvilke utfordringer livet har å by på, så skal jeg klare dem.