Jørund Moltubakk
Året var 1956, butikken var stengt, og Aslaug Werkland satt og jobbet med regnskapet. Det var da hun kjente riene. Hun hadde født en sønn to år tidligere, og visste hva hun måtte gjøre. Hun tok motorbåten over til Sauøya for å hente jordmoren, og ta henne med over til Frøya, til fødestuen. Men dit kom de aldri, det var ikke tid. Aslaug lå på en benk i en 50-fots motorbåt med albuene på køya da datteren Ann Helene ble født. Hun dro hjem igjen like etter fødselen, og var tilbake i butikkjobben samme uke.
Selv om scenarioet kan virke fremmed i dag, var ikke dette uvanlig på 50-tallet. Fødselen var fin, ifølge Aslaug. Og jordmoren, som hadde ansvaret for fødslene på hele øyrekka, sa at det var en av de bedre fødslene hun hadde vært med på, ettersom det på båten var elektrisk belysning. Noe de ikke var bortskjemt med i området.
Nordbuan
Livet på en øy var annerledes enn livet på fastlandet.
– Men vi kjente jo ikke til noe annet, ler Aslaug.
Og deler gode barndomsminner fra Nordbuan, en av flere øyer som hører til Frøya.
– Skolen lå på øya vår, så vi slapp å bo borte i skoleukene, forteller hun.
Det var vanlig å ha noen sauer i hver husholdning, som de flyttet rundt på beite på øyene . Hjemme hos Aslaug hadde de også en ku. Men gress var det lite av ute på øya, og derfor ble det lite høy.
– Vi kokte fiskehoder som vi slo over tare og ga til kyrne. Dette kalte vi for kutang, forteller hun.
Melka hadde de til eget forbruk, og den smakte like godt som den du får i butikken i dag, påstår Aslaug.
Motstands-kvinnen
Handelspapirer
Som 15-åring dro Aslaug til Trondheim for å gå halvårig handelsskole. Hun fikk låne penger i banken for å koste skolen, og faren hennes måtte garantere for lånet. Pengene betalte hun tilbake da hun hadde fått papirer på utdanningen, papirer som ga henne jobb.
– Det var gode papirer, sier hun.
Første arbeidsgiver var butikken på Sauøya. Hun var hjemme en konfirmasjonssøndag, og hadde knapt rukket seg ferdig med skolen før hun ble tilbudt jobb. Lønna var 100 kroner måneden, samt kost og losji.
Diskenspringer
I butikk på slutten av 40-tallet var det den som sto bak disken som hentet varene for kunden, og alt ble solgt i løs vekt, forteller Aslaug.
Varene måtte flyttes med handmakt, og det var store kvanta som ble kjøpt inn.
– Alt kom i 50-kilos sekker, som vi måtte bære opp til tredje etasje, der butikken lå, sier hun.
Aslaug forteller at arbeidstiden var fra ni til fem, men at det i et fiskevær var fleksibel åpningstid. Dersom det dukket opp en fisker, måtte man åpne butikken, uansett tid på døgnet.
– Hvordan kom fiskeren i kontakt med den som jobbet?
– Han hamret i veggen. Diskenspringeren bodde jo i butikken, og da var det bare å stå opp og høre hva kunden ville ha, forteller hun.
Møtte ektemannen på naboøya
I butikken på Sauøya var hun i knappe to år, før hun ble utlånt til Halten handel på handelspapirene sine. Det var der Aslaug møtte Hans Werkland. De giftet seg i 1955, og holdt sammen til han døde i 1987.
Etter to år på Sauøya jobbet Aslaug et års tid på Nidarvoll samvirkelag, og på nyåret 1955, like etter at de fikk sønnen Helge, flyttet familien til Halten.
I fem år var Aslaug bestyrer for Halten handel og fiskemottaket Nikolai Dahl, som tilhørte Torstein Erbo. Hans jobbet på brygga med å pakke fisk, som ble sendt til byen med båt tre ganger i uka.
Slakteren
Brann på Halten
I 1960 hadde Aslaug og Hans fått fire unger. Aslaug hadde fullt opp med å ta seg av ungene, og sa derfor opp butikkjobben.
I februar i 1963 brant det i Halten handel. To ungdommer omkom, en jente på 17 og en gutt på 19 år. Bestyreren fikk store brannskader, og den ene butikkdamen som jobbet der hadde hoppet ut av vinduet fra andre etasje.
– Det var en forferdelig hendelse på en slik liten plass, forteller Aslaug.
Dette skjedde i femtiden om morgenen, og Aslaug og Hans ble vekket for å hjelpe til.
– På brygga hadde de et aggregat som dro en pumpe de brukte til å vaske fisk, og den ble brukt i et forsøk på å slukke, sier hun.
Men butikken var overtent, og brant ned til grunnen.
Fraktet til Trondheim
De to skadde måtte fraktes til sykehus, men det var ikke vær til å komme ut til øya med helikopter den dagen, så de måtte møte kystvakten med båt.
– To båter fra Sunnmøre som brukte å fiske på Haltenbanken, lå ved kai i helgene. Vi fraktet de to som var skadd over i den ene båten, og møtte en av flyvåpenets båter, «Blue boy», som tok over bestyreren og butikkdamen.
Aslaug og en fisker fra Ørlandet ble med over i «Blue boy» for å hjelpe til med å passe på de to pasientene.
– Legen ga dem en sprøyte, og sa vi måtte gi dem så mye vann som mulig. Det var ikke noe mer han kunne gjøre, så han gikk i land på Uthaug, mens vi fortsatte mot Trondheim, forteller Aslaug.
Altmuligmannen
Presseoppbud ved kaia
Da de ankom Trondheim hadde nyheten kommet før dem, og kaia var full av pressefolk og skuelystne. Der sto det to ambulanser som tok imot pasientene. Aslaug og fiskeren ble tilbudt skyss av to journalister fra et radioprogram som het «Aktuelt», og ble intervjuet om hendelsen på kringkastingen i Trondheim. Aslaug forteller at de var helt rolige under intervjuet, til tross for dramatikken de nettopp hadde vært gjennom.
– Jeg reagerte ikke før jeg var kommet hjem igjen til mor og far. Når du står midt i det går du liksom over på autopilot, så du vet ikke hva du klarer før du opplever det, sier hun.
Og kan fortelle at både bestyreren og butikkdamen overlevde.
Flyttelass til Røst
Etter hvert søkte Hans seg til kystverket, som vikar. Han var fyrbetjent flere steder, men ønsket seg fast arbeidssted. I 1964 fikk han tilbud om jobb på Skomvær fyr, og da bestemte familien Werkland seg for å flytte til Røst. De lastet seks unger og det aller nødvendigste av møbler og mat om bord i en femti fots motorbåt. Turen opp tok halvannet døgn.
– Om natten ble vi sjøsyke alle sammen. Til og med Wenche, som var ni måneder, kastet opp på turen, forteller Aslaug.
Men på dagtid var det fint vær, og de kunne sitte på dekk og nyte turen.
Varm velkomst
Da de nærmet seg øya, kom det en fisker kjørende ut og tok dem imot. Han tilbød seg å følge dem inn i leia, og det viste seg at de skulle bli naboer med mannen.
– Det var ikke farlig å flytte til Røst. Det var som om vi hadde vært borte en stund og kommet hjem igjen. Nordlendinger er nå nordlendinger, ler Aslaug.
Også på butikkene var gjestfriheten stor.
– Vi måtte jo kjøpe alt nytt, både komfyr, kjøleskap og forskjellige ting, og selv om vi ikke hadde penger, fikk vi hente ut alt det vi trengte. Betalte gjorde vi når vi hadde råd, sier Aslaug.
På Skomvær fyr, hvor Hans hadde fått jobb, var det tre personer som gikk på skift om gangen. Arbeidstiden var ni uker jobb og tre uker fri. Det gikk båt ut til fyret med post og proviant en gang i uken, som Aslaug og barna satt på med da de var ute på fyret sammen med Hans. Blant annet feiret de to julaftener der.
Skipperen
Fikk nok av øylivet
Etter fire år på Røst bestemte de seg for å flytte. Huset de bodde i var så dårlig at det ikke gikk an å bo der lenger.
– Jeg har aldri vært så frossen som jeg var i det huset. På det verste snødde det på soverommet, forteller Aslaug.
Men hun ville ikke tilbake til Halten.
– Jeg hadde blitt vant til innlagt vann og elektrisk belysning, og å ha ting rundt meg, og da ble livet på Halten for tungvint, sier hun.
Ringte ordføreren
Hans fikk jobb på Terningen fyr, i nærheten av Hitra, og tilfeldighetene ville ha det til at familien Werkland flyttet til Hemne.
Hans reiste alene til Terningen den første tiden, mens Aslaug var igjen med ungene på Røst, til skoleåret var ferdig. Og på ferjen mellom Storodden og Hitra kom Hans i snakk med en som mente de måtte prøve seg i Hemne.
– Da ringte vi ordføreren, Ole Kjønsvik, og fikk leilighet på Skeiet, sier Aslaug.
Også i Hemne fikk Aslaug jobb på handelspapirene sine, både hos Odd Lian og Lars Løseth. Familien Werkland ble værende i Hemne, og øylivet var dermed et avsluttet kapittel.
På spørsmål om hvordan det var å oppdra seks unger på en øy ler Aslaug til svar.
– Det er vel ikke verre enn å bo ved siden av E6. De lærer seg til å leve der de er, sier hun, og fortsetter.
– De falt på sjøen noen ganger, men de hjalp hverandre opp igjen, og lærte av det, sier hun.