15 år er gått siden Elpro-konkursen, og Grethe Selven (54) har innsett at den dramatiske tida i 2002 alltid vil være en del av henne. Likevel fylles hun av flest gode tanker når hun jevnlig passerer Elpro på vei til hytta på Hegg.

- Jeg tenkte lenge at jeg ville klare å legge et lokk på alt det som har vært. Men nå har jeg skjønt at det ikke er mulig. Elpro var jo livet mitt fra jeg var 12 år til jeg var rundt 40. Den tida vil jeg alltid ha med meg. Det har vært tøft, men det er også mange gode minner og savn etter det som var, sier Grethe Selven, datter av Elpro-gründer Sofus Selven.

Thor John Lie og Grethe Selven har både lys og utsikt fra godstolene på loftstua.

Sammen med samboer Thor John Lie har hun akkurat flyttet inn i nybygd hus med lys og utsyn i Buvika. Utsikten åpenbarer fjorden som ligger badet i sol, den samme fjorden som bukter seg forbi hennes kjære Selva.

Når Grethe velger å prate med ST 15 år etter at det blåste som verst på toppene, skyldes det nettopp erkjennelsen av at hun ikke blir kvitt fortida. Hun kan like gjerne snakke ut og sette ord på det som har vært.

Pappajente

Grethe Selven er nummer to av de tre barna til industrigründer Sofus Selven og kona Reidun. Grethe har ei storesøster og en lillebror, og beskriver seg selv som ei pappajente til gagns.

- Han var tryggheten i livet mitt, en enestående person som backet meg opp i håndball, turn og ridning, sier Grethe. Og når hun sier «var», er det ikke fordi faren er død, men fordi han er svært redusert og ikke lenger den han var.

- Han bor på Agdenes helsesenter nå, og er veldig svekket. For tida er han bare sengeliggende. Jeg har mistet ham gradvis, og det har vært en langsom sorgprosess siden han havnet på helsesenteret for 2,5 år siden, sier Grethe.

Hun har ikke lenger den sterke pappaen å støtte seg på, og savner å kunne ringe Sofus for en prat og et råd.

Grethe Selven har alltid vært pappajente, og satt stor pris på samtalene med Sofus. Nå er han stort sett sengeliggende.

- Pappa ordnet alt

Selv om faren jobbet mye i oppveksten hennes, og det var mamma Reidun som tok seg av ting hjemme, husker Grethe at Sofus var 100 prosent til stede når han først var hjemme.

- Jeg var en rampete guttejente, trivdes best ute og hadde mange jern i ilden. Pappa fikset og ordnet det meste, backet meg opp i idrett og ordnet opp hvis det var problemer på skolen eller blant venner. Det var mange som kom til ham når de hadde problemer. Vi bodde på Stubban, hvor foreldrene mine var engasjert både i velforening, bygging av barnehage, korps og Stubban-rennet, sier Grethe.

Sommerferiene gikk ofte med til å besøke slekt nordafor, men på veien måtte Sofus innom de mange høyspentanleggene han hadde gjort jobber på.

- Han skulle inn i ti minutter her og ti minutter der, men det ble jo alltid flere timer når han først kom i snakk med folk. Vi andre tilbrakte sommerferiene med å vente i bilen. Men varmen og omsorgen til pappa har vært min ballast i livet.

Elpro ble livet

Grethe kjenner seg veldig igjen i faren, på mange områder. Det bekrefter også ektemannen Thor John, som har stått ved Grethes side siden 2005.

- Du har arvet stå på-viljen og viljen til å ta noen sjanser. Det er sta og gir deg ikke, sier han.

Grethe var 12 år da Sofus sa opp jobben i Siemens og startet Elpro. Han var da 46 år, og mente det var på tide å gå i gang med egen bedrift.

- Jeg husker den dagen han kom hjem og sa han skulle begynne for seg selv, da var mor skeptisk. Men Elpro ble livet vårt fra den dagen, og mor har alltid vært tålmodig og ventet. Jeg husker da pappa tegnet den første Elpro-logoen, og jeg husker da den første datamaskinen kom på kontoret, sier hun.

Sofus jobbet fra kontoret på Stubban, og fikk hjelp av Grethe fra første stund. Hun startet med å vaske, putte brev i konvolutter, rydde og etter hvert ble det enkle skrivearbeider.

Arbeidet hardt

I over 20 år pendlet Sofus mellom Selva, hvor fabrikken var lokalisert, og hjemmet på Stubban. Først i 1997 flyttet han og kona Reidun til Selva og etablerte seg med stor enebolig i heimbygda hans.

- Pappa reiste landet rundt til industri, skip og høyspentanlegg. Han hadde aldri fri. Han startet klokka 5 om morgenen for å få tatt unna litt før de andre kom på jobb, og jobbet hele kvelden bortsett fra en pause hjemme for å se Dagsrevyen. Han var dårlig til å delegere, og ville ha kontrollen selv. Det tror jeg har å gjøre med at han ikke kom fra noen rik familie, han måtte lære seg å ta vare på seg selv, sier Grethe.

- Mente han at han selv gjorde jobben bedre enn de andre?

- Ja! Han gjorde det alltid litt bedre enn alle andre, og måtte alltid ha kontroll. Jeg husker en gang han til og med tok fra vaskedama vaskekosten, for å vise hvordan det skulle gjøres. Og en gang jeg og søstera mi hadde en diskusjon med ham, og vi slo opp i leksikon for å vise at vi hadde rett, påsto han at det måtte være skrivefeil i leksikonet. Han var bestemt og tydelig, men kjeftet aldri, sier Grethe.

Far la føringer for yrkesveien

Sofus lærte Grethe tidlig at hun også måtte klare seg selv – det er ingen andre å stole på. Etter å ha studert økonomi, i tillegg til å jobbe i Elpro, begynte hun fast i farens bedrift som 20-åring i 1982.

- Var det noe spørsmål om du ville eller ikke ville jobbe hos faren din?

- Nei, det var bare sånn det ble. Han så nok for seg at jeg skulle studere økonomi, og at jeg skulle jobbe hos ham etterpå. Jeg tror ikke jeg tenkte i andre baner selv heller, men i ettertid ser jeg jo at jeg kanskje hadde valgt å bli for eksempel dyrlege eller å jobbe med mennesker om jeg selv hadde vært mer bevisst på valgene den gangen, sier hun.

Hun begynte som sekretær i Elpro, og jobbet seg opp som avregner, regnskapsfører og etter hvert regnskapsleder, økonomisjef/personalsjef og administrasjonsleder.

- Jeg måtte gå veien. Det var ingen selvfølge å bli leder, selv om jeg var dattera. Jeg vil på ingen måte si jeg hadde fordeler av det, jeg måtte bevise at jeg fortjente mer ansvar. Det var koselig å jobbe sammen med pappa, vi var naturlige samarbeidspartnere og samtalepartnere.

Måtte ha kontroll

Det var Grethe som først flyttet til Selva, da hun giftet seg med en agdensing og de bygde hus i Selva i 1986. I 19 år bodde hun i Selva, også tre år etter konkursen.

- Jeg har to unger som er født og oppvokst der, og som er agdenesinger. Jeg har også mye av hjertet mitt i Selva den dag i dag. Folket der har alltid støttet meg og vært trivelige mot meg. De tok aldri parti i dragkampen etter konkursen. Ungene mine fikk ei mor som var lite hjemme de også, men de fikk vokse opp i et trygt miljø i Selvlia. Elpro ble en del av livet deres, slik som det var mitt, sier hun.

For Sofus var det en trygghet da dattera flyttet til Selva, og han hadde fått plassert henne til å holde oppsyn med fabrikken. Men han var der ofte selv også, for kontroll måtte han jo ha.

- Pappa gikk rundt i hele fabrikken hver morgen, snakket med hver enkelt person og spurte hvordan de hadde det, om de trivdes og om det var noe de trengte. Folk kom gjerne til ham når de hadde problemer også, det ble som et rådgivningskontor – han fant alltid løsninger, om det var private problemer, økonomi eller hva som helst.

Den store glanstida

For Grethe var Elpro som en stor familie, med samhold, trivsel og mye latter på jobb. Da den nye fabrikken sto ferdig i 1985, og de flyttet ut av den gamle tyskerbrakka hvor bedriften startet, var det stor stas. Alt var nytt og fint og samarbeidet med Fosen Mek. kom i gang over fjorden.

- Den første lille nedturen kom i 1988–89. Da solgte de tre eierne, pappa, Harald Hasselvoll og Bjørn Kjæreng, bedriften til svensk-norske Ipcon. De trengte kapital. Men med Ipcon kom stresskoffertene for første gang inn døra her, det var en ovenfra og ned-holdning og de fikk det ikke til. Pappa kjøpte tilbake Elpro alene etter to år, og var eneaksjonær fra 1991. Og deretter startet glanstida for fullt. Fra 1992 til 2002 vil jeg si at det bare var oppturer, sier Grethe.

Bedriften hadde på det meste 250 ansatte, mange jobber for Fosen Mek. og fabrikken gikk så det suste.

- Pappa og Jens Bye på Fosen Mek. hadde et gjensidig tillitsforhold. Et ord var et ord, og begge holdt alltid det de lovde. Det var ikke alltid nødvendig med kontrakter. Det var ei fin tid. Jeg husker vi bygde flere greske båter, hvor vi fikk gleden av å være med til Kreta på overlevering av den ene. Det var stas å komme til havn der med ny båt og bli tutet på av alle andre.

- Kunne vært unngått

I 2000 begynte Sofus å investere i båtbyggeriet MidWest, butikken i Selva, kroa, bensinstasjon og startet utbygging av Selvleiret til industriområde. Dette skulle vise seg å bli starten på slutten for familiens bedrift.

- Det uheldige var at han ikke lånte penger, men brukte av driftskapitalen til Elpro. I tillegg tapte vi mye penger på luksusskipet The World på Fosen, sier Grethe, om det som skulle ende med konkurs i 2002.

- I ettertid tenker jeg at vi ikke nødvendigvis skulle slått oss konkurs. Vi ble anbefalt å gjøre det for å sikre de ansatte lønn og feriepenger, men vi hadde verdier i fast eiendom. Det kunne vært unngått, men alt gikk så fort. Der og da så vi ikke at vi hadde noe annet valg, sier Grethe, som mener mye kunne vært gjort annerledes.

Det ble en tøff dragkamp mellom Selven-familien og Harald Hasselvoll, som begge ville kjøpe tilbake bedriften. Denne tida beskriver Grethe, som da var 40 år, som umenneskelig.

- Det var et press uten like, fra media og folk rundt. Vi opplevde at vi ble dolket i ryggen av mange, både Hasselvoll-konstellasjonen, advokater og banker, sier hun.

Er ikke bitter

Hun lar blikket gli ut av vinduene, til en terrasse som snart skal tas i brukes når det våres i nytt hus. Grethe er ikke bitter, hun er glad for at bedriften og arbeidsplassene består og betyr mye for Agdenes den dag i dag. Men hun vil alltid bære med seg det som skjedde den gangen for 15 år siden.

- Vi har skapt et samfunn, et bærekraftig næringsliv for agdenesingene. Kro, skole, barnehage og butikk i ytre Agdenes, det er liv laga takket være Elpro. Vi lagde et samfunn, men det gikk på bekostning av oss selv. Mamma ventet hele livet på at vi skulle få mer tid til ferier og til å være sammen. Men den dagen kom aldri. Pappa ga seg ikke med arbeidet før han var 80 år. Helsa innhentet dem begge.

Det ble ei tøff tid for familien etter 2002. Grethe prøvde å drive båtfabrikken MidWest, som fortsatt var i familiens eie, videre en periode. Men det var vanskelig uten Elpro, og den ble lagt ned etter et par år. I 2005 flyttet hun fra Selva. Hun hadde da vært skilt i 10 år, men ville bo i bygda til dattera var ferdig på ungdomsskolen. Samme års som hun flyttet ble hun sammen med Thor John, som har fulgt henne på veien mot et nytt liv og ei ny framtid.

Studerte jus

Selv har hun valgt å bruke nedturen til noe positivt. Etter konkursen, hvor hun følte mye ble gjort urett mot familien, ville hun studere jus som et motsvar til alt som hadde skjedd.

- Jeg tenkte at jeg kunne bidra til å hjelpe andre gjennom å fordype meg i jusen. Jeg ville ha rettferdighet, hjelpe bedrifter og andre i samme situasjon.

Etter fem års utdanning i Tromsø, har hun nå jobbet i ti år som advokat med selskapsrett, avtalerett og EU/EØS-rett som spesialfag. Hun jobber i dag med forretningsjus. Elpro følger henne fortsatt, og hun føler sterkt med folk som opplever lignende ting.

- En konkurs rammer så hardt. Den rammer hele livet, følelser og tanker, og mediekjøret kan være voldsomt. Jeg har måttet bygge meg opp igjen etterpå. Det har vært tøft, men jeg har jo pappas stå på-vilje.

Gode ønsker for Elpro

Selva ligger hjertet nært, og mange ganger savner hun folket og miljøet på Elpro. Glimt fra den gode tida kommer tilbake når hun er på vei til hytta i helgene. Ja, for hytte i Agdenes var et helt naturlig valg.

- Mitt største ønske er at Elpro skal eksistere videre, at folket skal ha en arbeidsplass og at ungdommen skal ha noe å gå til. Jeg er veldig stolt av at pappa har fått til dette. Han er det mennesket jeg setter høyest. Intelligensen, varmen og kjærligheten til mennesker og dyr. Og staheten hans har jeg måttet ta med på kjøpet, sier hun.

- Hun er et arbeidsjern akkurat som faren. Hun har det i overkant travelt, sier aldri nei, skyter Thor John inn.

Men én ting har Grethe lært: Hun skal ikke jobbe til hun er 80 år, og hun sørger for å ha tid til både ferier og reiser. Hun vil ikke ende opp som foreldrene, som hadde livsnytinga på vent til det var for sent. Nå er mora er på sykehus mens faren er på helsesenteret.

- Hvis noen vil snakke med pappa, så må de gjerne stikke innom ham på helsesenteret. Han er glad for besøk. Men det bør ikke utsettes, hvis folk vil rekke det...