Jørund Moltubakk

Svanhild vokste opp i Gartegården øverst i øragata, sammen med sin mor Anna Hovde, som kom fra Vinjefjorden. På slutten av 40-tallet var det sparsomt med arbeid, og man fikk ikke alltid hyre innenfor kommunegrensene. Etter konfirmasjonen jobbet Svanhild i to sesonger på krabbefabrikken i Lurvika på Aure. Her rensket hun krabbe og la den i boks.

Over fylkesgrensen etter arbeid

– Det var ikke så veldig til timebetaling, men jeg hadde i alle fall arbeid, sier Svanhild.

Mens hun jobbet ved krabbefabrikken hadde hun på seg noen støvletter fra Dyrnes skofabrikk som ble veldig populære blant arbeiderne i Lurvika.

– Det var stor begeistring for disse støvlettene, og jeg måtte ta med flere par utover, forteller 87-åringen.

Støvlettene fikk hun medsendt av sin mor, Anna, som jobbet på Dyrnes skofabrikk nede ved kaia, som senere byttet navn til Falk skofabrikk da den ble flyttet til Lankan i 1958.

Etter hvert fulgte Svanhild fulgte i sin mors fotspor, og fikk jobb i nåtleriet ved fabrikken, med å sy tunger på skoene, eller pløser, som Svanhild kaller det.

E.C. Dahls fødestiftelse

Da Svanhild var kommet i 20-årene hadde hun jobbet store deler av tenårene som barnepike hos forskjellige familier, og likte å jobbe med barn. Selv hadde hun ikke forestilt seg å ta utdanning, men ble rådet av andre til å ta seg en utdanning innen barn. Valget falt på barnepleien, og E.C. Dahls fødestiftelse.

Stiftelsen var etter sigende et resultat av E.C. Dahls dårlige samvittighet overfor flere av hans kvinnelige bekjentskaper. Han testamenterte halve sin formue til opprettelse av en stiftelse for hjelpeløse, nyfødte barn og fødende kvinner. Stiftelsen oppførte i 1908 en fødeklinikk på Kalvskinnet i Trondheim.

Måtte jobbe ut oppsigelsestiden

Avgjørelsen om å gå barnepleie på stiftelsen kom plutselig, og ettersom jobben ved skofabrikken krevde fjorten dagers oppsigelsestid fikk ikke Svanhild anledning til å starte skolegangen før tretten dager etter de andre. Oppholdet ble da forskjøvet, og hun tok igjen de knappe to ukene på slutten av halvåret.

Under skolegangen bodde Svanhild på Singsaker i Trondheim. Hun bodde alene, men på skolen hadde hun selskap av en annen hemnværing, Liv Stevik fra Grøtvågen.

Elevene ble raskt vant til å overvære fødsler ved stiftelsen, og fikk snart bli med på fødsler selv. Det manglet i alle fall ikke på fødende kvinner.

– Det kom kvinner alle steds fra for å føde ved stiftelsen, og det var som oftest fulldekket, forteller Svanhild.

Variert skoledag

Det var mye man måtte gjennom i løpet av skolegangen, og arbeidet man ble satt til var tungt. Oppgavene varierte fra post til post. På skyllerommet vasket man bekken, på pasientrommet stellet man mødrene og på barn var det barnestell. I tillegg vasket pleierne pasientrommene, og skiftet på sengene.

Selve fødselen foregikk på fødestuen, og dersom alt gikk godt, ble moren flyttet på firemannsrom, mens barnet ble lagt på barnerom med opptil åtte nyfødte.

Her lå de vanligvis i en uke etter fødselen, men dersom noe uventet forekom kunne de bli liggende lenger.

– En fødsel kan være så forskjellig. Noen smalt ut som bare rakkeren, mens andre måtte man bruke tang på. De kunne ligge med baken først i stedet for hodet, og da ble det som regel keisersnitt. Og det var om å gjøre å være på plass til rett tid, for å gå over tiden var ikke bra verken for mor eller barn, forteller Svanhild.

Moralsk støtte

Det var heller ikke uvanlig at barnepleierne måtte bistå med moralsk støtte for de fødende.

– Det var flere mødre som tenkte slik at «dette klarer jeg ikke», og da brukte jeg å si at «joda, dette greier du fint». Du kunne ikke behandle alle mødrene likt, for de reagerte så forskjellig: Det som var vanskelig for noen, var helt greit for andre. Vi mennesker er forskjellige, det fikk jeg i alle fall erfaring med på den tiden, forteller Svanhild.

De nyfødte ble brakt inn til mødrene for å få bryst hver tredje til fjerde time. Barnet ble veid før og etter måltidet, for å se hvor mye melk de hadde tatt, og dersom vekten var den samme, ble de satt over på flaske.

– Da fikk de en blanding av vanlig melk, vann og sukker, varmet opp til kroppstemperatur. I tillegg til flaske, brukte vi skje som vi ga melka med. Det var noe å få til skal jeg si deg, og det tok en stund, forteller Svanhild.

Ble vurdert

Som vanlig på skolebenken ble elevene vurdert. Jordmødrene og overstanderinnen ga Svanhild og de andre elevene karakterer i hvordan de pleiet barna og mødrene, og andre arbeidsoppgaver.

– Det var nok å gjøre. Først måtte vi vaske og stelle, så var det å ligge på alle fire og skifte vann på blomstene og klippe dem. Også hadde vi timer der vi fikk spørsmål fra jordmorboka. Jeg skulle ikke bli jordmor, men det var jo ett og annet nyttig vi lærte derfra også, forteller hun.

Ut i arbeid

Etter seks måneder fikk elevene avgangsvitnesbyrd, og tittelen barnepleier. Svanhild reiste tilbake til Hemne og jobbet både med hjemmefødsler og fødsler på Orkanger sykehus.

– Det var jeg og jordmoren som var med på hjemmefødslene. Barnefaren var som regel ikke med, men han kunne kjøre moren inn til sykehuset om det skulle være fødsel der. Da satt jeg som regel på i bilen, forteller Svanhild.

Og hun forteller at det for flergangsfødende var vanligere med hjemmefødsler, ettersom fødselen som regel skjer raskere for andre gang og utover.

Bodde hos familier etter fødslene

Førstegangsfødende ville som oftest ha hjelp i etterkant av fødselen.

– Da hadde vi avtale om at foreldrene hentet meg etter fødselen, så ble jeg med hjem til dem, sier Svanhild.

Da bodde hun hjemme hos familien og hjalp til med både husarbeid og barnestell.

– Jeg har til og med vasket melkespann, så du ble satt til litt forskjellig. Du vet når man ikke har annen hjelp, og kanskje har noen unger fra før, så trenger man hjelp til det meste. De andre ungene i huset måtte jo bades de også, om ikke hver dag, så i alle fall til helgene, forteller Svanhild.

Og selv om arbeidsoppgavene til en barnepleier strengt tatt begrenset seg til stell av mor og barn, var ikke Svanhild så nøye på det.

– Jeg kunne ikke bare sette meg på en stol og vente på stelletimene: Hun som lå og hadde født måtte jo ha mat, hun også. Dersom jeg hadde anledning, gjorde jeg det som trengtes, sier hun.

Aldri angret på yrkesvalget

Svanhild hadde en stor respekt for jordmoren som holdt til i Hemne på den tiden.

– Hun var en veldig god jordmor, fru Witsø, og hun var ikke stor på det av den grunn, forteller Svanhild.

Og selv om Svanhild aldri har angret på at hun ble barnepleier, har det vært stunder der hun ønsket hun tok jordmorutdanning.

– Jeg sparte jo opp pengene jeg tjente på skofabrikken for å betale skolegang og uniform, men det var ettårig skolegang for å bli jordmor, så det ble litt dyrere, forteller Svanhild.

Og lurer på om skolegangen ville vært vel krevende, før hun legger til:

– Man kan ikke fly lenger enn man er fjøret.