USA – TEXAS, ARKANSAS, TENNESSEE, MISSISSIPPI, LOUISIANA
Dette er en gjengs kommentar blant de mange amerikanerne vi snakker med under et besøk i USA før påske.
Iboende trang
Da Donald Trump ble valgt til president i USA, lovet jeg dyrt og hellig at jeg ikke skulle sette min fot i dette landet så lenge Trump sitter som president. Og i alle fall ikke i stater hvor han har sin store velgerskare.
Men hastige og spontane lovnader står gjerne for fall og må vike plassen for andre behov og lyster. Ikke minst for en iboende trang og lyst til å oppleve dette landet hvor så mange av min fars onkler og tanter bosatte seg under den store norske utvandringa til USA på begynnelsen av 1900-tallet. Denne lysten blir også denne gangen sterkere enn antipatien mot Trump, hans velgere og en ellers nytteløs personlig boikott fra min side.
Og hvilken rett har vi til å dømme det amerikanske folk her vi sitter på vårt trygge grunnfjell her hjemme og tror at vi er så mye bedre enn andre nasjoner?
Bluesmusikkens vugge
Akkurat i passe tid før påske for å være sikret å nå hjem igjen til skiturer, Kvikklunsj og påskefjell, går turen denne gangen til Sørstatene for å oppleve en for meg, ny del av de forente stater av Amerika. Greit nok at det er Trumps verden, men det er også bluesmusikkens vugge og rommer også historia omkring de store bomullsplantasjene, den grusomme historia om slavedrifta og den vonde borgerkrigen fra 1861–1865.
Beale Street
Vårt første møte med bluesmusikken får vi i Memphis i Tennessee, hvor vi selvsagt oppsøker Beale Street, som med sine tre km er musikkgata i bluesbyen. Gata som skriver seg fra 1841, ble rundt 1860 det store stedet for mange fargede og omreisende musikere. Siden den gangen har musikken vedvart i gata som i dag tiltrekker seg turister og musikkelskere fra hele verden. I hver eneste bakgård og hver eneste pub er det orkestre og musikere som spiller for et lydhørt publikum. De som besøker Beale Street, kommer hit for å lytte til musikk som framføres av dyktigste musikerne. Etter en lang kvelds spilling er de avhengige av at publikum legger igjen en slant med penger i hatten eller kjøper en CD.
Her besøker vi stamkafeen til Jerry Lee Lewis, og kan trygt fastslå at aldri har jeg opplevd maken til musikkutfoldelse.
«The King of Rock 'n' Roll»
Et besøk på Graceland er en dyd av nødvendighet når vi først er i Memphis. Dette stedet som var Elvis Presleys hjem fra 1958 til hans død i 1977. Vi har lest og hørt utrolige historier omkring Elvis Presleys liv og levesett. Vi har hørt at folk valfarter til hjemmet hvor «The King of Rock 'n' Roll» bodde, etter at Graceland ble åpnet for publikum i 1982. Vi har hørt om hysteriske og gråtende mennesker som tar plass ved Elvis' grav i hagen på Graceland. Denne dagen i slutten av mars i år, er det ingen kø og ingen hysteriske og gråtende mennesker. Derimot en lav, dempet stemning der mennesker viser respekt for en stor musiker som dessverre endte opp med et liv verken han eller hans familie hadde fortjent. Elvis var et musikalsk funn og geni, men det var dessverre ingen som tok ansvar for å ta vare på mennesket Elvis Presley. Besøket på Graceland blir et møte med mennesket og den triste historien om «The King of Rock 'n' Roll».
Protestert i 29 år
Vi besøker heller ikke Memphis uten å ha oppsøkt Lorraine Motel hvor Martin Luther King ble skutt i 1968. Dette besøket får en annen vending, da vi utenfor motellet møter Jacqueline Smith, som i 29 år har demonstrert mot at motellet ble omgjort til et nasjonalt museum for borgerrettigheter etter Martin Luther Kings død. 27 millioner dollar er brukt til å renovere motellet til et museum.
- Martin Luther King ønsket ikke et monument etter seg. Å gjøre om motellet til et museum, er ikke i hans ånd. Han ville mye heller ha ønsket at motellet ble brukt til et hjem for fattige og hjemløse, sier Smith.
Da hun får høre at vi er fra Norge, stemmer hun i og nynner «Nidelven stille» i sin helhet, og forteller om en norsk by hvor det står en mann på en sokkel med en hjelm på hodet. Selvsagt er det Trondheim.
Stoler på kongressen
Jackie Smith, som selv er hjemløs, har viet livet til å fortsette Martin Luther Kings kamp for et bedre liv for fattige, fargede og hjemløse. Hver gang noen dropper å gå inn i museet, har hun oppnådd et av sine mål. Personlig finner jeg det langt mer interessant å høre på hva denne vevre, svarte og utholdende kvinnen forteller, enn å løse billett for å se rommet og balkongen hvor Martin Luther King ble skutt.
Jackie Smith er for øvrig den eneste amerikaneren vi møter, som støtter Donald Trump som president.
- Trump er et alternativ. Demokratene gjorde en stor feil ved å nominere Hillary. Jeg er ikke bekymret for Trump da vi har en kongress som holder ham i tømme, sier hun.
Falmet rikdom
Reisen går videre gjennom små byer langs Mississippis bredde. Her er en blanding av sliten bebyggelse, fattigdom og håpløshet blandet med falmet rikdom. Til tider er det som å være delaktig i en film vi har sett på TV der vi kjører gjennom den amerikanske landsbygda. Vi konstaterer at Sørstatene er som ei eneste stor landsbygd med spredt bebyggelse, noen slitne tettsteder underveis og ett og annet kasino hvor folk samles i drømmen om å vinne seg ut av fattigdommen; for så å gå enda fattigere hjem igjen.
Mekka for livsnytelse
Turens mål er nådd; New Orleans i Louisiana, som er Mekka for blues, kunstnere, artister og livsnytelse. En perfekt bolig gjennom Airbnb i The French Quarter, blir hjemmet vårt i tre netter. Her har vi gangavstand til The Bourbon Street hvor bohemer, kunstnere, musikere og artister i alskens mangfold og alle aldre utfolder seg. I denne gata er det ingen begrensninger verken når det gjelder artisteri, musikkutfoldelse, rus, stripping og ganske sikkert heller ikke kriminalitet.
Selvsagt opplever vi også vakre deler av denne trivelig byen med sine innbyggere.
«Be careful. Keep together,» sier nabokona som sitter lett henslengt med en øl på trappa, når vi legger ut på en ny runde i byen.
Slik jeg har lært amerikanerne å kjenne etter å ha vært i 17 stater siden mitt første besøk i USA som 20-åring, tror jeg hun mener det hun sier.