Eva Weel Skram ble kjent da hun deltok i Idol i 2005. Siden har hun sammen med ektemannen bygd seg en solid popkarriere under navnet Eva & The Heartmaker. I 2016 ble det norske folk enda bedre kjent med henne da hun deltok i «Hver gang vi møtes», og i dag lager hun norske låter under sitt eget navn.

Anders Aasegg Morken Foto: Silje Asbjørnsen, ST

fikk vi møte 31-åringen hos «Lindmo» på NRK. Der avslørte hun hemmeligheten med at hun i 10 år slet med spiseforstyrrelser. Etter hvert artet spiseforstyrrelsen seg som bulimi, det vil si at hun aktivt kastet opp maten hun spiste. I programmet beskrev 31-åringen hva det var som ledet til sykdommen. Hun fortalte at hun i utgangspunktet hadde god selvtillit som barn, at hun syntes hun så ut som ei normal jente. Elendigheten startet da hun som 12-åring deltok i et bursdagsselskap, hvor hun som vanlig ble valgt ut sist til lag i en selskapslek. Mens hun sto der alene igjen som den eneste som ikke var valgt, sa bursdagsbarnet: «Jeg får ta den feite grisen der.» Fra det øyeblikket sluttet 12-åringen så å si å spise.

Lenge holdt hun sykdommen skjult, og det skulle gå 10 år før hun klarte å komme seg ut av sykdomshelvetet. I løpet av disse årene opplevde hun mye mobbing, noe som forsterket sykdommen. Hos «Lindmo» forklarte popartisten at når det sto på som verst, hjalp det lite at foreldre og andre nære familemedlemmer trøstet henne med at hun var ei flott jente. Skryten fra dem ble nemlig verdiløs når hun kom på skolen og de andre ungene ga henne den «virkelige fasiten» på hvordan hun så ut og hvor håpløs hun var.

Eva Weel Skram fortjener stående applaus for at hun velger å stå fram med sin historie. I dagens samfunn utsettes ungdommer for et voldsomt kroppspress, og spiseforstyrrelser er i ferd med å bli en utbredt sykdom blant mange unge jenter. Og jo lenger disse jentene holder sykdommen skjult og ikke får hjelp, jo vanskeligere blir den å kurere. At en popartist som mange unge jenter ser opp til står fram og forteller sin historie, kan bidra til at flere forstår sine egne problemer og søker hjelp tidligere. Det kan også bidra til at politikerne i større grad forstår behovet for å styrke hjelpeapparatet, som i dag desverre er for dårlig og vanskelig tilgjengelig. Og ikke minst; Skams historie er viktig læring for alle foreldre og lærere, som er de som faktisk står nærmest med tanke på å kunne forebygge at denne dødlige sykdommen skal slå rot i nye offer.