Jørund Moltubakk

Derfor var det helt naturlig at intervjuet startet med en guidet kjøretur opp til Vennasetra og Vollasetra i Snillfjord.

Tilbake til svartedauden

Med én hånd på rattet og den andre til gestikulering prater Asbjørn seg gjennom v-daler og stedsnavn, veiutbygging, kraftverk og utgravinger med funn fra vikingtiden. Men da historiene nådde svartedauden, kom vi til utkanten av venningens lokalkunnskap.

– Der er Berknubben, sier han, og peker mot et berg like nedenfor veien.

– Ordet ber kommer fra gård, og jeg har hørt historier om at det skal ha vært en gård her oppe. Så det har nok vært folk her siden før svartedauden. Men nå begynner jeg å komme inn på ting jeg ikke er sikker på, sier han.

Vi snur bilen, vender hjem mot kårhuset Asbjørn og kona bygde i 1973, og bestemmer oss for å vende steiner av nyere dato.

Enebarn på gård

Asbjørn Ven er oppvokst på gård, og som enebarn har han alltid følt et ansvar for å ta vare på gården. Dette har styrt karrierevalget, men bare delvis. Han tok utdanning innen gårdsbruk, men tok ikke over gården tidligere av den grunn. Utdanningen førte Asbjørn over kommunegrensene og inn i yrket som i dag kalles landbrukssjef. Den gang kalt herredsagronom.

Som enebarn måtte Asbjørn få tiden til å gå på egen hånd, men i en familie med egen gård, var dette sjelden noe problem. Arbeid fantes i alle former.

– Steinplukking, for eksempel, det var det rikelig av, sier Asbjørn, og strekker på halsen mens han sier ordet rikelig.

Urban som jeg er, etterspør jeg en forklaring på arbeidsoppgaven.

– Altså, når man hadde åker måtte man så gresset som skulle hesjes neste år. Etter at man pløyde og horvet, kom steinen fram. Det var langsomt og ensformig arbeid, men jeg synes det gikk greit, og i senere tid har jeg gått løs på stein uansett hvor jeg ser den, ler han.

Middag som betaling

Spesielt godt likte Asbjørn å være med på potetopptaking. Da var det nemlig flere jevnaldrende som jobbet sammen på gården

– Hver høst var det potetopptaking, det foregikk noen uker og vel så det. Da dro vi fra gård til gård, forteller han.

Potetopptakeren var en maskin med en propell som ble drevet mekanisk av jernhjulene på vogna.

– De kjørte med to hester, tvispann, mens propellen på maskinen ble senket ned i «forra» slik at jord og poteter sprutet opp og ble liggende en halvannen meter til sides, forteller han.

– Var det penger å tjene på det?

Asbjørn tenker seg om, drar litt på orda.

– Jeg tenkte ikke så mye på det. Det var vel byttearbeid, stort sett. Men de som ikke hadde tilknytning til noen gård, de fikk vel litt betaling, sier han.

Lønna fikk de ved middagsbordet.

– Det var stort sett kost på hver gård. Og det var kjøttkake, det var ikke så stor variasjon under potetopptakingen, for det skulle være skikkelig kost når de hadde arbeidsfolk hos seg, forteller han.

Vokste med arbeidet

– Var det lange arbeidsdager under potetopptakingen?

– Nei, jeg har ikke en spesiell følelse av det. Men det var artig å treffe jevnaldringer. I alle fall var det slik for meg, for det var ikke så mange unger i nærheten, sier han.

Steinplukking var Asbjørn med på fra åtteårsalderen, mens potetopptaking var noe han var med på fra tiårsalderen til han var rundt fjorten år. Etter hvert som Asbjørn ble eldre, kunne han være med på tyngre arbeid.

– Når jeg ble såpass i armene at jeg tålte det, ble jeg satt til hesjing, forteller han.

Mange rundt middagsbordet

Asbjørns besteforeldre drev gården frem til 1951, da tok foreldrene hans over drifta av gården. Selv om det sjelden var unger på gården, var det både onkler, tanter og folk som var der på arbeid under slåttonna.

– På det meste var vi vel rundt 13 personer ved middagsbordet, forteller han.

Likevel var det enkle forhold, både i kost og klesstil.

– Mor likte å lage ting. Blant annet holdt hun kurs i veving. Bestemor var opptatt av å bruke opp igjen klær, og sette på bøter. Bot på bot, var det. Hun var sparsommelig, forteller han.

Konfirmasjonsklærne var det Asbjørns mor som sydde.

– I 1948 var det vanskelig å få tak i klær, men mor fikk tak i noe brunt tøy som hun fikk sydd en dress av. Hun lagde den for stor; hun tenkte vel jeg skulle vokse så veldig da, vet du, men det gjorde jeg ikke. Jeg ble ikke så stygglang. Brun hatt hadde jeg til, med bred brem, sier han.

Overhøring – en påkjenning

Selve konfirmasjonen foregikk i Snillfjord kirke på Krokstadøra. Men før ungdommene kom så langt, måtte de på overhøring inne på Kyrksæterøra. Den varte mellom tre og fire uker.

Asbjørns far rodde da konfirmanten til Holla, så gikk han inn til Kyrksæterøra derfra.

– Under overhøringen bodde jeg hos skredder Auset. Vi var litt over hundre konfirmanter fra Hemne, Snillfjord, Heim og Vinje som var samlet i bygda. Det var en interessant tid, smiler Asbjørn.

Og under overhøringen opplevde Asbjørn det han kaller den mest pinlige situasjonen han har vært i.

– Jeg fikk ett nytt salmevers hver dag, og man visste ikke når man skulle bli hørt i det, så jeg måtte jo pugge, forteller han.

Den som ble trukket ut, måtte frem i sakristiet og resitere salmeverset foran alle de andre konfirmantene.

– Det var en påkjenning for en ungdom fra periferien. Men når det var gjort, så var du også ganske sikker på at du ikke ble valgt ut igjen, forteller han.

Selve konfirmasjonen foregikk på Krokstadøra, i Snillfjord kirke.

– Konfirmasjonen var ikke like skummel som overhøringen. Vi ble vel spurt litt om skriften, men det gikk greit for seg. Vi var seks gutter og to jenter, forteller han.

Arbeidskar både før og etter

Asbjørn ble værende hjemme på gården i tiden etter konfirmasjonen.

– Ble det mer krav om å hjelpe til hjemme etter at du var konfirmert?

– Nei, det hadde det vært hele tiden. Men man ble fort voksen etter konfirmasjonen, vet du, i alle fall trodde man det selv, forteller han.

Skolegang

Asbjørn begynte på framhaldsskole i Vuttudalen vinteren 1951. Det var én lærer ved skolen, Starkad Finnsås.

– Varte skolen lenge?

– Å, det var adskillig mange uker, svarer Asbjørn.

Vinteren etter gikk han på Solbakken folkehøgskole på Skarnes i Odalen, tre mil vest for Kongsvinger.

– Hva gikk undervisningen ut på?

– Det var det vanlige som var på folkehøyskolene, før det ble oppdelt i tema. Vi hadde et skuespill som het «Det rosemalte skrinet», husker jeg. Jeg innbiller meg at vi ikke var så veldig drevne, og at det var forskjellige kvaliteter på det vi presenterte, forteller han.

Selv om elevtallet var lavt på den tiden, var de ungdommer fra flere kanter av landet.

– Det var en jente fra Jæren som gikk der. Jeg forsto ikke et ord av hva hun sa. Hun var fra Orre utpå Jærens tange. Det er vanskelig nok for meg å forstå i dag og det, ler han.

Militæret

I 1954 avtjente Asbjørn verneplikten, og gikk syv måneder rekruttskole ved Lahaugmoen i nærheten av Oslo, før han ble sendt til Elvegårdsmoen ved Narvik, hvor han var i fem måneder.

– Det begynte å bli kritisk med russerne. Det var den kalde krigen, vet du, vi fikk ikke noe mer enn to permisjoner i løpet av tiden vi var der. Det var en veldig kritisk tid, sier han.

Landbruksskole

Høsten 1955 begynte Asbjørn ved Skjetlein landbruksskole på Leinstrand i Melhus kommune.

– Det var mange som valgte å være hjemme på gården om sommeren, for å komme tilbake igjen til vinteren, men jeg valgte å bli igjen, og gikk halvannenårs-kurset, forteller han.

Etter atrium på Steinkjer, og to år på herredsagronomlinje på Sem, kunne Asbjørn kalle seg småbrukskandidat.

– Etter utdanningen hadde jeg tenkt å dra tilbake til Snillfjord. Jeg var jo enebarn og følte ansvar for gården, men jeg ble tilbudt en stipendiatstilling ved skolen, som jeg tok i trekvart år, mens jeg bodde på prestegården, forteller han.

Høsten 1961 ble Asbjørn lærer på Kleiva landbruksskole på Sortland i syv måneder, før han gikk inn i et års vikariat som herredsagronom i Overhalla i Nord-Trøndelag.

– Her var vi altmuligpersoner med det som hadde med gårdsbruk å gjøre, og jobbet med rådgivning innen gårdsbruk på forskjellige gårder i kommunen, forteller han.

Selv om han like etter tok jobb som lærer ved Tingvoll landbruksskole, ga stillingen som herredsagronom mersmak hos venningen.

– Det var en viktig jobb, og jeg likte jobben godt, påpeker han.

Tilbake til hjembygda

I 1964 søkte Asbjørn på stilling som herredsagronom i Selbu og Tydal. Han fikk jobben, og ble der i åtte år. I 1972 flyttet han tilbake til Snillfjord, som herredsagronom i hjembygda. Mye av jobben gikk ut på rådgivning når det gjaldt bygging av jordbruksveier.

– Det ble adskillig mange kilometer vei, forteller han og husker spesielt når det skulle bygges vei langs bergene på sørsiden av Åstfjorden.

– Det var departementsråd Gjestvang som startet opp med befaring med båt fra Åstfjorden og utover. Han sa ikke et ord, og jeg hadde stygge mistanker om at det ikke ble noen vei, forteller han.

Men etter mye jobb og godt samarbeid sto den 1700 meter lange veien ut til Tannvika ferdig.

– Vi var mange som jobbet hardt for å få til den veien. De fant ut at det var en fjerdedel av ressursene innen jord og skogbruk som ble utløst etter veiutbyggingen, sier Asbjørn.

Det største veiprosjektet var i Fenes, til Moldtua, hvor det ble bevilget 1,5 millioner kroner til veibyggingen.

– Den er kanskje dårlig etter standarden i dag, men det ble nå vei, konstaterer han.

Store forandringer

Det er mange spesialfelt for en herredsagronomen. En av dem er gjødselhåndtering.

– Det var ikke mange regler for miljøet i starten. Gjødsel var gjødsel, forteller Asbjørn.

Men forandret seg.

– Miljøet har en helt annen betydning i dag, nå kreves langt flere godkjenninger. På 60-tallet var det ikke noen statlige dirigeringer. Da måtte man komme på det selv, sier han.

Lang erfaring

Etter 21 år som herredsagronom i Snillfjord søkte Asbjørn seg til samme stilling i Hemne, hvor han jobbet frem til 1998.

– Jobben i Hemne ble stort sett en kontorjobb. Jeg begynte vel å bli mettet av det samme arbeidet mot slutten, sier han

Og det har man kanskje lov å kjenne på etter over 35 år i samme bransje. Men Asbjørn har likt seg i jobben som herredsagronom, der han følte nytteverdi av jobben som han sammen med mange andre har vært med på å utføre.

Yrke i utvikling

– Hvilken utvikling har du sett innen gårdsbruk over årene?

– Det gikk fra å være små areal og tungvinte metoder, til stadig mer rasjonalisering, særlig de siste årene, med mange nedleggelser som resultat. I dag gjelder andre yrker om man bor på gård, og de aller fleste må ha vanlig lønnsinntekt utenom gården i dag. Samtidig er det langt flere valgmuligheter i dag enn for 60 år siden, bemerker han.

Som herredsagronom sitter han igjen med følgende erfaring:

– Det er et utall av muligheter for at et prosjekt skal stoppe opp, men stort sett har det gått bra.