Det er en regnvåt maikveld på Skaun ungdomsskole. Klokka er blitt over åtte om kvelden og et sangkor har rukket å starte øvelsen i klasserommet i første etasje før Erlend Moen er ferdig med skoledagens siste møte.
- Det går fint, jeg var forberedt på en lang dag. Neida, det er ikke sånn hver dag, jeg har da barn hjemme på Ranheim som jeg bruker å dra hjem til om ettermiddagen. Vil du ha en kopp kaffe?
Han smiler, virker litt distré, og forsvinner ut fra kontoret der hyllene inneholder ringpermer merket «Spesialundervisning», «Ledelse», «HMS», «Foreldresamarbeid», «Planer». En gipskopi av et tohodet uhyre fra Nidarosdomen er plassert på veggen ved døra, ellers er rommet preget av arbeidsoppgave nummer en – å lede en ungdomsskole med 275 elever og rundt 50 ansatte. Han kommer tilbake, heller en liten desiliter av kaffen fra fatet tilbake i koppen og dumper ned på stolen sin.
- Jeg har alltid vært interessert i å se hele eleven. Det handler om hele livet rundt den enkelte. Det har alltid vært viktig for meg at skolen skal være et sted der man har det fint.
Han er født og oppvokst på Byåsen i Trondheim og fylte nylig 40. Han er gift og har tre barn. En gutt på fire, ei jente på syv og ei jente som nettopp har gjort unna russefeiringen.
- Ja, jeg ble tidlig pappa. Det er en av grunnene til at jeg har holdt meg i Trondheim hele tiden. Jeg har faktisk aldri vært borte fra byen i mer enn tre uker, noensinne! Men det var egentlig helt fint å bli pappa så ung. Selvfølgelig var det en del valg som ble luket bort. Studier i utlandet, for eksempel, det var helt uaktuelt. Vi måtte jo få til et godt samarbeid, jeg og moren, og det var egentlig aldri noen diskusjon rundt det. Men nå er ikke jeg disponert for å synes ting er vanskelig, da. Og det er egentlig forferdelig vanskelig å tenke på det å bli pappa som et problem.
Han vrir seg litt i stolen, har ikke lyst til å snakke om private ting. Å snakke om seg selv går bra, men aller helst vil han snakke om arbeidet sitt. Om tilrettelagt undervisning for ungdom i ferd med å falle ut av skolen som han jobbet med på Dagskolen i Trondheim. Om arbeidet med rådgivning til skoleledelse i forhold til mobbing. I 2014 ga han like godt ut håndbok i hvordan stoppe mobbing. I forlagets omtale av boka presenteres Moen slik: «Som veileder i Skoleteamet i Trondheim kommune har han siden 2008 hjulpet skoler som opplever utfordrende elevadferd og mobbing. Han har også ledet Trondheim kommunes lokale manifest mot mobbing og hatt ansvar for implementering av forebyggende program i kommunen».
- Vi var et team som dro ut og bisto skolene i Trondheim med samspillsproblematikk. Det handler om å endre adferden hos lærere og skoleledere, slik at man kan endre samspillet mellom elevene og skolen.
- Hvorfor denne interessen for mobbeproblematikk? Var det på grunn av egne dårlige opplevelser i skolen?
- Neida! Skoletiden, og særlig ungdomsskolen, er uten tvil et høydepunkt i mitt liv. Jeg hadde en utrolig bra tid på Sverresborg ungdomsskole, med flinke lærere og gode venner. Så jeg vet ikke hvor det kommer fra. Hvordan jeg var som elev? Jeg var nok mye opptatt av ting utenfor skolen. Jeg var aktiv fotballspiller, jeg ledet russerevyen. Jeg har alltid hatt mye engasjement. I barndommen var jeg fotballkeeper – jeg hadde litt astma og dermed ble jeg plassert i mål. Jeg har egentlig vokst opp mellom to stenger.
Etter ungdomsskolen gikk han videre til Katedralskolen, der han valgte realfag av rent strategiske grunner
- Det var de eneste fagene som det var spesifikke krav om på enkelte studier, og jeg ville holde alle mulighetene åpne. I ettertid har jeg tenkt at det kanskje var litt dumt, at jeg heller skulle valgt fag mer etter interesser.
- Ville du kommet inn på lærerstudiene i dag med mattekarakterene dine fra videregående?
- Med karakterene fra første året, ja. Fra andre og tredje året, nei. Og jeg mener nok at det er andre ting man bør se etter hos lærerstudenter enn karaktersnittet i matte. Jeg skjønner argumentet for å stille krav om minst 4 i matte, men vi går glipp av mange talentfulle klasseledere på den måten. Det synes jeg er synd. Samtidig er det riktig at lærerutdannede har et høyt faglig nivå. Det skal ikke være elever som har soset seg gjennom videregående som blir lærere. Men fremtidens skole trenger ulike typer. Man trenger kunstnere, folk med ulik bakgrunn, for å nå elever med ulike preferanser.
Da Moen startet i sin første jobb som lærer ved Dalgård skole, var han en av flere nyutdannede menn som ble rekruttert til skolen. Nå skal han selv bygge opp en organisasjon på en skole som forventer å doble elevtallet i løpet av de neste 10–15 årene, og Moen har varslet politikerne at han ønsker å sette sammen en lærerstab med ulik bakgrunn. Han skal også de neste to årene lede skolen samtidig med at den splitter nye ungdomsskolen bygges nærmest vegg-i-vegg med klasserommene det undervises i.
- Jeg gleder meg veldig til nytt skolebygg, men vi skal altså både drive skole og samtidig planlegge den nye. Og vi skal ta imot en enorm elevtallsvekst de kommende årene. Om noen år er skolen dobbelt så stor, det blir dobbelt så mange lærere. Det blir superspennende, dette blir verdens mest spennende jobb. Samtidig håper jeg at jeg skal få tid til å undervise også. Nå har jeg vært her i to måneder, og jeg føler meg fortsatt ganske fersk. Nå handler det om å bli kjent med elever, lærere og foreldre. Samtidig er jeg ekte og ordentlig imponert over jobben som gjøres i klasserommene her.
- Men det er mobbeproblematikk du har jobbet særlig med de siste årene, ikke minst som rådgiver i rådmannens stab i Trondheim. Er det fort gjort å fortsatt ha det fokuset fremst i panna, også nå som du skal være rektor?
- Ja, det er klart. Men det handler jo om faktiske rettigheter som elevene har. Elevene skal ha et læringsmiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Det er en lovpålagt oppgave som skolen har. Blir den retten brutt, da gjør vi som skole noe feil. Det er en grunn til at vi nå har laget et helt nytt kapittel 9A i opplæringsloven. Til nå har denne loven vært litt for utydelig på hvilke forpliktelser skolen egentlig har. Da jeg satt i Djupedalutvalget var jeg ikke tvil om at loven ikke har hatt god nok effekt. En altfor stor andel av elevene mistrives på skolen. Men mye viktigere enn loven er den kompetansen lærerne har, og hvilke holdninger foreldrene blir møtt med. Nå tar man bort kravet om enkeltvedtak, og innfører i stedet aktivitetsplikt. Det tror jeg er riktig vei å gå. Det er en folkehelseutfordring at elevene gruer seg til å gå på skolen.
Det er sent. Den nye rektoren på Skaun ungdomsskole begynner å virke utålmodig. Han drar fingrene gjennom det rufsete håret, kikker på klokka, vil hjem til familien på Ranheim. Men stiller selvfølgelig opp til fotografering, han må bare finne veska si først. Er han ikke litt distré? Vi haster bortover korridorene, inn i klasserommet der FAU-møtet var, der ligger veska. Ute er det gråvær og lite fotovennlige omgivelser, og Erlend blir noe motvillig med ned til barneskolen til posering i ett av lekeapparatene.
- Hvordan jeg er som kollega? Det må du spørre dem om. Men jeg håper de ser på meg som en som har godt humør, som er nysgjerrig og som kan utfylle dem. Min jobb er å sørge for at de får de arbeidsforholdene de trenger for å gjøre en god jobb med elevene. Jeg vil prøve å spre engasjement, være løsningsorientert og positiv.
Men å la seg avbilde i lekeapparat, det vil han egentlig ikke.
- Huff, nei, dette er jeg ikke komfortabel med. Jeg leder jo en ungdomsskole. Jaja, det er opp til deg, men hvis jeg fikk bestemme, så, nei.
lillemor.hestvik@avisa-st.no
481 46 109