En skulle tro publikum ville få en hard jobb med å ta inn alle sjangrer og tidsepoker.
Slik ble det ikke.
For Are Hembres festkonsert i Gammelgruva ble også i år en stor opplevelse. Kanskje ble den det nettopp på grunn av det store spennet – ikke på tross av. Hver av sangerne bidro på sitt felt, og i sine egne sjangere, og løftet hverandre.
Skapte steming
Likevel; uten et godt og kreativt orkester ville de store variasjonene i repertoaret kanskje blitt for store, for brutale. Men orkesteret klarte å skape et felles lydbilde på tvers av de vekslende sjangrene.
Orkesteret består av en meget dyktig kapellmester Trond Hustad på piano, Marit Aspås, Bergmund Skaslien og Johannes Rusten på henholdsvis cello, bratsj og fiolin, Steinar Krokstad (trommer/perkusjon), Kjetil Sandnes (bassgitar/kontrabass), Hans Petter Vik Sæther (gitar) og ikke minst Kåre Kolve med sine stemningsskapende saksofoner og fløyter. Bra band!
Mange høydepunkter
For egen regning innrømmer vi glatt at høydepunktene befant seg mange steder langs den musikalske skalaen; den virkelige stå-pelsen åpenbarte seg for første gang da Rein Alexander og Are Hembre sang Lloyd Webbers «Pie Jesu» - så enkelt, så skjørt at en fikk klare assosiasjoner til klangen av guttesopraner i store kirkerom. Overjordisk vakkert – noe som lyder nokså pussig i dette tilfellet når en faktisk befinner seg dypt under jorden.
«Levende lys», Dag Frølands store tekst (melodi Pierre Kartner) om etterkrigstidens Europa har fått nytt liv og ny betydning nettopp fordi vårt kontinent trenger levende lys mer enn noen gang siden de store krigene. Hanns Kroghs versjon ble et utropstegn, et statement. Formidlingen av denne viktige teksten i Fagerlisalen ga undertegnede både gåsehud, klump i halsen og tårer i øynene. Rett og slett en stor opplevelse slik verden er blitt.
Stemmeprakt
Thomas Ruud. Ja, Thomas Ruud! For mange et relativt ukjent tenornavn, selv om han har spilt store roller på store scener i mange år. Men for en kraft dette mennesket besitter! Aldri har en stemme fylt Fagerlisalen så totalt. Perlefiskerduetten med Rein Alexander, «O Sole Mio» med Are og Rein, «Nessun Dorma» sammen med Hanne, Rein og Are pluss overraskelsen Jannicke Jacobsen – fantastisk flott. Spesielt var versjonen av «O Sole Mio» spenstig i (for meg) nytt og friskt arrangement.
Jannicke Jacobsen viste seg fram som en habil popsanger sammen med Are Hembre i «Beauty and the Beast». Are framførte også «Sway» - en Dean Martin-låt fra 1953. En herlig kontrast til de store, kraftfulle operanumrene.
En av de beste
Det var for øvrig også Rein Alexanders såre versjon av «Bring Him Home» fra Les Miserables. Så vakkert!
Årets konsert går over i historien som en av de aller beste. Vel blåst igjen, Are Hembre!