Tenk deg at du legger ut fra Bergen en godværsdag, og seiler omlag 70 nautiske mil, rett ut i havet i retning vest-nordvest. Der ute, i den ellers så værharde Nordsjøen, ligger Oseberg-feltet. Her skal Statoil bygge ut Oseberg Vestflanken 2, en investering på 8,2 millarder kroner - med produksjonsstart på vårparten neste år.
Gassinjeksjon og olje
Og akkurat i disse dager er en viktig brikke i ferd med å komme på plass i det banebrytende utbyggingsprosjektet. I det sommeren er i ferd med å sette inn for fullt i Trøndelag, er mannskaper fra TechnipFMC på Grønøra i full sving med å sveise sammen kilometer på kilometer med stålrør etterhvert som de spoles opp på de gigantiske tromlene ombord i rørleggingsfartøyet Deep Energy.
Les også: TechnipFMC står stødig i Orkdal
- Disse gule rørene her skal brukes til produksjonslinjen på Oseberg vestflanken. Gjennom disse rørene skal det gå olje. De hvite rørene er gassinjeksjonsrør, forklarer daglig leder Tore Håbrekke før han plukker fram identitetskortet som gjør at han slipper gjennom porten til havna der det nesten monstrøst utstyrte skipet ligger og ruver ved kai.
Metallurgi og fysikk
Da har Håbrekke først holdt et lynkurs i materialteknologi for STs journalist. Han har vist hvordan ulik anvendelse av rørene som skal ned på havbunnen stiller ulike krav til materialtyper. Skal det gå sjøvann gjennom rørene? Hvor mye isolasjon trenger de egentlig? Skal de ha full coating hos nabobedriften og samarbeidspartneren Shawcor, eller kan man nøye seg med enklere løsninger? Og - kanskje viktigst av alt - hvordan skal man unngå at små hydrogenatom fra sjøvannet trenger inn gjennom skjøtene i plastcoatingen og angriper metallet i selve rørledningen?
De gule, kilometerlange rørene som kveiles ombord på Deep Energy, de som skal frakte oljen fra brønnhodet og videre til prosessering, må tåle trykket fra oljestrømmen. De må også kunne holde på varmen, slik at ikke en produksjonsstans får hydrokarbonene til å koagulere i rørene. Og de må tåle å kveiles opp på trommelen ombord i båten, en prosess der rørene strekkes og bøyes som en hesjetråd før de fraktes ut på oljefeltet.
Les også: Rammer rørbasen på Grønøra
Les også: Skal spole fire mil med rør
Strikk og tyggegummi
Ute på havet skal de gjennom den samme prosessen, med omvendt fortegn, før de til slutt ligger pent utstrukket nede på havbunnen ute på Oseberg-feltet. Håbrekke tegner og forklarer, bruker ord som bruddseighet og plastisitet, men også mer forståelige bilder.
- Vi er stygge med stålet. Men stål er elastisk. Man kan bøye det, og til å begynne med vil det gå tilbake til sin opprinnelige form når man slipper det igjen. Det oppfører seg nærmest som en strikk som man kan dra ut og slippe tilbake igjen. Da er stålet i det vi kaller elastisk sone. Fortsetter vi å dra eller bøye det, vil det gå over i flyt og plastisk deformasjon. Da blir det mer som en utdratt tyggegummi, det beholder den formen vi gir det. På den måten vil et rør som er gått inn på trommelen, bli formet som en spiral om vi vikler det av trommelen, forklarer han.
Kritisk sveising
Men før rørene har kommet så langt har de vært gjennom en omfattende sammenskjøtingsprosess på anlegget til TechnipFMC. Rør i 12-meterslengder er skipet inn fra forskjellige stålprodusenter rundt om i verden og sveiset sammen to og to i såkalte dobbelt-jointer inne i Shawcors lokaler, der de også får den rette utvendige beskyttelsen som skal gi rørene de isolerende egenskapene de trenger nede på havbunnen. Deretter fraktes 24-meterslengdene over til TechnipFMCs lokaler, der de sveises sammen til lengder på inntil 1200 meter. Skjøtene dekkes med epoxy og plaststoff, som kan ses som røde bånd langs rørlengdene.
- Alle sveisene testes med ultralyd eller røntgenapparat. Det stilles helt andre krav til sveising på disse rørene enn det man har på for eksempel boligkvarterene i Nordsjøen. En liten sveisefeil på en millimeter kan - når rørene strekkes og deformeres - i gitte tilfeller vokse i størrelse og bli kritisk, sier Håbrekke.
Les også: - Vant til å finne løsninger
Ligger fortsatt på bunnen
Inn på kontoret hans har det kommet gjester. Det snakkes norsk og engelsk, det er folk fra Statoils prosjektorganisasjon for neste store prosjekt, Trestakk, som er innom for å følge med.
- Statoil er vår desidert største kunde, og vi har et tett samarbeid med dem, sier han før han vender tilbake til temaet sveisefeil.
- Vi gjør beregninger der vi ser på hvor store feil vi kan tillate etter reelingen. Vi gjør blant annet simuleringer som viser at sveisefeil kan vokse og bli kritiske. Så kan vi se på hva sveisene tåler etter to reelinger. Men det har aldri, aldri skjedd hos oss at vi har hatt problemer offshore på grunn av sveisefeil. Det første feltet vi leverte til ble åpnet i 1995, og det ligger nå der ennå.
Hesjestreng og fiskesnøre
«Reeling» er ordet de bruker for prosessen der rørene legges på trommelen, og når de går av trommelen for å legges ut i havet. Det enorme hjulet man kan se høyt oppe i tårnet over dekk når Deep Energy ligger i havna, er det som brukes når rørene skal legges ut. Det kan sammenlignes med ei fiskestang som holder snøret vekk fra båten. Om man ganske enkelt bare kjører rørene av trommelen og ned i sjøen, vil de bli liggende krokete og ovale. Rørene må derfor rettes ut først, en prosess som gjøres oppe i tårnet.
- Det blir litt som om du drar fiskesnøre ut av ei snelle, det blir bare rot. Så ja - vi deformerer stålet, men vi reparerer det igjen før vi legger det i sjøen. Vi kjører det gjennom et retteverk, der det settes press mot røret fra begge sider, sier Håbrekke og tegner hjul og piler på tavla. Røret må også strekkes når det skal på trommelen, og den samme prosessen må til når det legges ut i havet.
Sveises i rom sjø
Og så må det nok en gang sveising til.
- Dersom man skal skjøte flere rør eller strukturer til rørene vi bringer med oss fordi den ferdige rørledningen er lengre enn hva vi får med oss på en skipning, så sveiser vi på et midlertidig endelokk. Så henter vi det opp igjen når skipet er tilbake mer mere rør. Likedan må endetermineringer som skal feste rørene til for eksempel brønnhodene sveises på ute på havet.
Unik i verden
Forelesningen er over, nå skal vi ut og se på kveilingen i praksis. Men først skal Håbrekke ta i mot en ny gjest, denne gangen fra Statoils kontor på Fornebu. Hans Olav Knagenhjelm er materialasvarlig for selskapets neste utbyggingsprosjekt, Trestakk, har jobbet sammen med Håbrekke siden 80-tallet og bobler over av entusiasme når han får studere sveiselinjene inne i produksjonshallen og ute på kaia.
- Her i Norge er vi unike i verden på subsea sveiseteknologi, sier han og gir seg ut på en utredning om hvordan tett samarbeid mellom industrien og Sintef har gitt offshoremiljøet i lille Norge et teknologisk forsprang som nå viser seg gjennom løsninger for fjernstyrt sveising, helt ned på 3000 meters dyp.
Attraktivt yrke - eller ikke?
Et norsk industrieventyr altså, midt på Grønøra. Samtidig tillater Håbrekke seg et lite hjertesukk etter å ha vekslet noen ord på engelsk med sveisegjengen inne i hallen.
- Vi må til utlandet for å få tak i sveisere. Norske ungdommer vil ikke utdanne seg i den retningen. Det har for lav status, virker det som.