Tar et oppgjør med barnetroa

Ole Magnar Morken vokste opp i et kristent hjem med en far som var emissær. Han kan ikke fatte og begripe at folk kan tro så fast på det som står i bibelen.

Har forsøkt

Og kom ikke å si at han ikke har forsøkt. Det er ikke mange som har lest så mye, både filosofi, psykologi og beretninger av folk som er klippefast i troa

Bedehus og andakter

Ole Magnar vokste opp med andakter i hjemmet, med bibelvers, møter på bedehuset og forkynninger. Etter framhaldsskolen ble han sendt til Fredly folkehøgskole, med det som mål å få gutten fra Morkagjerdet omvendt. Men det slo ikke til.

Sønn av emissær

Fredag 23. juni under Kristin på Husaby skal Ole Magnar Morken snakke om barnetro og voksen tvil. Det er et alvorlig tema han vet mye om. Men kjenner vi karen rett, kan det komme til å bli riktig morsomt.

Han tar utgangspunkt i egen oppvekst som eneste sønn av emissær Anders Morken og kona Berit. Han var nok et etterlengtet barn da Berit fikk Ole Magnar i en alder av 41 år.

Med morsmjølka

Ole Magnar fikk kristendommen inn med morsmjølka. Han var med på bedehusmøter og misjonsmøter som faren ledet. Og hjemme på Morkagjerdet var det ofte besøk av emissærer som overnattet når de var på møter i bygda.

- Det var trivelige karer som pratet om løst og fast. Det var bare mannlige emissærer, så det var nok mannsyrke de lux, slår han fast.

Lesing av bibelvers

Det var mange slags misjoner på den tida; Sjømannsmisjon, Santalmisjon, Kinamisjon, Samemisjon og Indremisjon. Han ser ikke bort fra at det kunne være en viss konkurranse mellom de ulike misjonsselskapa. Men der i huset var det misjonsselskapet som rådet grunnen, og så sant faren var hjemme, var det daglig oppbyggelige ord og lesing av bibelvers.

- Far, og onkel Petter, som også var emissær, hadde store sosiale kunnskaper og var svært taleføre av seg. De flettet alltid ei artig historie til bibelverset. Da ble det ikke så tørt og kjedelig å høre på, sier Ole Magnar, som likevel ikke tok for god fisk det faren og de andre emissærene prediket.

Ikke sans for Jesuseriet

I tidlig alder var han nysgjerrig på dette med tro og livssyn, og leste flittig bøkene som sto i den vesle bokreolen i huset. Det var såkalt oppbyggelig litteratur.

Han leste bøker av den kjente teologen Ole Hallesby, men ble heller ikke da overbevist. Han spekulerte svært på dette med utgangen av livet, og dro inn på biblioteket i byen og lånte bøker av blant andre Rudolf Steiner og det han skrev om antroposofi.

- Jeg hadde ikke sans for dette Jesuseriet og hadde ikke lyst til å omvende meg, sier han.

Indoktrinering

Det var forutbestemt at sønnen til emissær Morken skulle gå på Fredly folkehøgskole.

- Jeg var 17 år og møkka lei skolegang, forteller han.

På Fredly møtte han medelever som allerede var omvendte. Andre ble omvendte i løpet av skolegangen. Selv var han blant dem det ikke fantes råd for.

- Hver morgen var det andakt som vi led oss igjennom. Det var om att og om att. Det var lesing av bibelord og snakking rundt dem. Vi var møkklei. Det tente oss ikke i det hele tatt, sier han.

Han mener at målet med møtene på Fredly var å omvende elevene.

- Det var nærmest trusler fra talerstolen der vi ble spådd å gå rett i helvete hvis vi ikke omvendte oss, sier han.

Den evige fortapelsen opplevde han gikk igjen under hele oppveksten.

- Det var en slags form for indoktrinering.

Tapt ungdomstid

I løpet av skolegangen måtte elevene gi tegn når de ble omvendte; enten ved å stå opp eller gjennom en annen aktiv handling. Ole Magnar holdt fast på at dette kunne han ikke tro på.

Uten at foreldrene ga direkte uttrykk for det, tror han ganske sikkert at de var triste over at den eneste sønnen deres ikke ble omvendt.

- Selv om mye ble usagt, var det likevel et slags psykisk press, at tar du ikke til fornuften nå, så ...

Som eksempel på dette, var det å gå på fest, helt utenkelig. Han innrømmer at han i perioder nok følte at han ble frarøvet ungdomstid.

Likevel tror han foreldrene hans var milde i forhold til mange andre.

Tro og psyke

Som voksen er han levende interessert i hvorfor noen mennesker kan bli så sterke i troen.

- Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig at en guddom har inkarnert seg i en Kristus-skikkelse. Jeg har lest alt fra ateister til de mest glødende troende for å finne svar, sier han og støtter seg til filosofen Carl Gustav Jung som mener at tro har med psyke å gjøre.

- Se bare på Nina Karin Monsen som er blitt katolikk. Hvordan er det mulig å bli så sikker?!

Kanskje New Age?

For alle del; Ole Magnar Morken mener folk må få ha den troen de vil, selv om han spekulerer svært på at det er så mange folk som går rundt og tror på det kristendommen forfekter. Han kan ikke forstå at det er mulig å bli så bastante i troen, enten det nå gjelder kristne, islamister, buddhister eller ulike typer ekstremister.

Selv er han medlem av statskirka, men innrømmer at det er best av bekvemmelighetshensyn.

- Det er praktisk og greit å stå der. Dessuten kan jeg ikke drømme om å engasjere meg i Human-Etisk Forbund. Kanskje er jeg en slags New Ager som vil forsyne meg av hele koldtbordet? smiler han.

Trening i blodet

Egentlig tror han at tro og religion er noe folk søker trøst og tilhørighet i. Selv har han ikke hatt noe behov for det.

Personlig finner han overskudd i naturen på sine nesten daglige joggeturer i skog og mark. I ungdomsåra var han aktiv terrengløper og er fortsatt skogs- og fjelløper.

Fem dager i uka løper han i marka med det som mål å få opp pulsen og få svette.

- Jeg har fått det inn i blodet. Det er blitt helt systematisk. Skulle jeg bli sittende inne i tre dager, tror jeg at jeg blir helt tullerusk.

Intervalltrening

Han sverger til det han kaller for kretsløpstrening, og trener også intervall på kunststoffbanen i Børsa en gang i uka. Da springer han 300 meter og går 100 meter.

- Jeg tar meg aldri helt ut, men blir godt andpusten.

Situps og armhevinger tar han på stuegolvet hjemme.

Treningsstudio er ikke noe for denne karen som har vært glødende sportsinteressert helt siden guttedagene da han uttalte at han skulle gå på alle store idrettsstevner som var, rundt omkring i verden.

- Da sa far at du finner nok ut at det finnes andre viktige ting i verden.

Mye applaus

Sant nok, for det er ikke blitt mange store idrettsstevner på ham gjennom årene.

Derimot er det blitt mye moro og applaus siden han sto på scenen i 1979 som 100 år gamle Simen Jårengen, og siden som sønnen David Jårengen. Etter hvert ble det monologer framført på revyer, og senere lengre kåserier og monologer rundt ulike tema.

Ingen praktiker

69 år gammel har han fått bedre tid til å lage nye tekster.

- Jeg er ingen praktiker, men slår plena en gang i uka og måker snø om vinteren. Da er det opp til meg sjøl om jeg skal kjede meg i hjel, eller finne på noe med mening. Det gjelder å fylle tida med noe.

Ole Magnar Morken tar en lang tenkepause.

- Egentlig er det meningsløst det jeg driver med.