- Har våre eldre på institusjon i det hele tatt noe rettsvern? Hadde dette skjedd på gata, ville voldsutøveren blitt stilt for retten. Men med mor skjedde det ingen ting, sier Gryttings datter, Else Furuli. Hun understreker at det er selve systemet hun vil stille til ansvar, og ikke den som i dette tilfellet utøvde volden.
Tilsynssak
Den sterke historien om det som skjedde med Aase Grytting, går rett inn i problematikken som Fylkeslegen tar opp i brevet der det kommer fram at det opprettes tilsynssak på bakgrunn av en artikkel om forholdene ved skjermet avdeling på Orkdal helsetun.
Fylkesmannen ber blant annet om en kopi av alle avvik fra skjermet avdeling fra august i fjor fram til i dag. Mange av disse avvikene handler om vold mellom pasienter, og vold fra pasient til betjening.
Les også: - Trist og trasig
- Hva skjer med avvikene?
Et av spørsmålene Else Furuli stiller seg, er hva som egentlig skjer med avvikene som blir ført.
Hendelsen med hennes mor var nemlig ett av de alvorlige avvikene som ble ført ved avdelinga i fjor høst, men Furuli har til dags dato ikke fått noen tilbakemelding om tiltak og lærdom i kjølvannet av det som hendte med moren hennes.
- Jeg fikk ikke noen tilbakemelding fra enhetsleder. Hadde noe slikt skjedd i barnehage eller barneskole, ville det vært naturlig at rektor hadde tatt kontakt med pårørende, sier Furuli.
- Godt å komme dit
Det hele startet veldig bra for Aase Grytting ved Orkdal helsetun. Hun ble lagt inn for ganske nøyaktig tre år siden. Gryttings datter var svært tilfreds med det tilbudet mora fikk.
- Mitt møte med helsevesenet i Orkdal har vært udelt positivt - fram til det som skjedde i november i fjor. Alt gikk knirkefritt. Hun fikk et koselig rom, som ble pent innredet, og jeg ble alltid tatt veldig godt imot på 4.1 (avdelinga der mora er innlagt, red.anm.). Jeg fikk gode samtaler, og det var rett og slett godt å komme dit, forteller Else, som understreker at hun bare har gode ting å si om de ansatte - og ikke minst maten.
- Orkdal helsetun har et veldig godt kjøkken!
Les også: Tilsynssak etter ST-artikkel
Kaotisk
21. november i fjor fylte Aase Grytting 90 år. To dager etter 90-årsdagen, den 23. november, var det rimelig kaotisk da Else kom for å besøke mora.
- Jeg ble møtt av en av de ansatte som kom springende, på leting etter en rullestol. De hadde akkurat fått mor opp fra golvet, forteller Else.
Det som hadde skjedd, var at mora hadde havnet i et basketak med en annen pasient. En del av de demente er i perioder aggressive og utagerende, og Aase ble liggende på golvet i korridoren.
Ble sparket
- Mens hun lå der, ble hun sparket gjentatte ganger. Da jeg kom, var hun helt fra seg og redd - og hun sa: «Her kan jeg ikke være lenger. Jeg vil hjem. Jeg tør ikke være her lenger,» forteller datteren.
Else Furuli og flere av de ansatte ville at en sykepleier skulle komme for å se på henne.
- Men det var ingen som kunne komme. Den som var der, var opptatt med andre ting. Jeg syntes det var så ille. Det eneste som skjedde, var at mor fikk en paracet - to timer etter hendelsen.
Først tre dager senere ble mora sendt til røntgen.
- Det var betjeninga som tok affære. Røntgenbildene viste at mor hadde brudd i bekkenet.
Massive blåflekker
Else Furuli er selv pensjonist, og bruker mye tid på å besøke mora si.
- Jeg har hele tiden hatt et veldig godt samarbeid med de ansatte, og jeg har en avtale med helsetunet om at de ikke skal tvinge henne til noe om det ikke er helt nødvendig. Hun liker best at jeg dusjer henne, så det gjør jeg ofte når jeg er på besøk.
Da Else kom på besøk den 1. desember, åtte dager etter at mora ble utsatt for volden, fikk hun nesten sjokk. Mora hadde to store, blåsvarte flekker, én på skambeinet og en på innsiden av låret. Flekken på skambeinet var enda mørkere enn flekken på låret (se bildet som følger artikkelen).
- Det som forbauser meg, er at det var jeg som oppdaget blåflekkene, og ikke de som jobbet der. Det fikk meg til å undres på hvilket stell hun hadde fått i de åtte dagene som var gått.
Ba om møte
For Else Furuli ble det viktig å få klarhet i hva som skjedde i kjølvannet av den grove voldsepisoden.
- Jeg ønsket å vite om det ble skrevet avvik, og hva som eventuelt skjedde med avviksrapporten. Gikk det videre, eller ble den bare satt i en perm? Jeg ba derfor om et møte med daværende enhetsleder, Kristin Gjersvoll Wangen. Noe av det jeg ønsket å vite, var hvorfor det ikke kom sykepleier da mor ble skadet. Det ble et hyggelig møte med Wangen, men det skjedde ikke noe. Da jeg kom til møtet, opplevde jeg at hun ikke hadde orientert seg om saken; hun begynte å se på bemanningslistene for den aktuelle datoen på datamaskina.
Ikke enestående
Else Furuli vet at det som skjedde med mora hennes, ikke er noen enestående hendelse. Selv kjenner hun til at en annen pasient har brukket hånda som følge av vold fra medpasient, og hun forteller om ansatte med blåflekker og kloremerker.
- Etter det som skjedde med mor, hadde jeg ingen «krav», men jeg var spent på om det ble iverksatt tiltak.
Furuli er ikke i tvil om at et av de viktigste tiltakene, ville vært flere ansatte.
- Må ha flere ansatte
- På 4.1-posten er det 16 demente fordelt på to «avdelinger» - som er adskilt med en korridor. I perioder, for eksempel i forbindelse med vaktskiftet, er det bare to pleiere. Noen ganger må de være to om et stell, og da er det ingen igjen for å se til de andre pasientene. Jeg ønsker at det er nok folk slik at pasientene kan bevege seg fritt, både i gangene og ute i hagen, sier Furuli som understreker det faktum at dette faktisk er hjemmet til pasientene - det siste hjemmet de har.
- Og de skal kunne føle seg trygge i hjemmet sitt. Det skal ikke skje slike ting som det mor opplevde. Jeg mener at de demente som er utagerende, burde hatt en egen avdeling, slik at de andre kunne kjent seg trygge. Det må være mye bedre tilrettelagt enn det er i dag, sier Else Furuli.
Frihet
Da Else kom for å besøke mora si et par uker etter voldsepisoden, kom hun seg ikke inn på avdelinga. Døråpneren var satt ut av funksjon. Det samme var tilfellet på innsiden. Der var også dekselet døråpneren fjernet. Furuli reagerer på at løsninga blir flere låste dører og innskrenking av pasientenes frihet - i stedet for ei bemanning som gjør det mulig å ta vare på pasientene på en måte som gjør at de kjenner seg trygge.
- Det tok flere måneder før dette med døråpneren ble ordnet. Det var dette som var tiltaket som ble iverksatt. Den lille friheten de hadde, ble tatt fra dem. I stedet burde de økt bemanninga. De som bor ved Orkdal helsetun, betaler for seg, og da bør de kunne føle seg trygge, sier Else Furuli som håper andre slipper å oppleve det samme som mora hennes ble utsatt for den 23. november 2016.
- Noe må gjøres
- Når alt går på skinner, går det greit med dagens bemanning. Men når det oppstår konflikter mellom beboere - og det skjer jevnlig - er det viktig at det er nok bemanning, og at personalet har god nok kompetanse på demens, sier Furuli.
- Hvorfor står du fram med denne saken?
Jeg gjør det fordi dette handler om politiske vedtak. Noe må gjøres. I dag er det ikke et godt nok tilbud for alle ved Orkdal helsetun.
Catharina.Morken@avisa-st.no
928 30 284
