Christian Falch i Gammaglimt AS etterlyser bedre vilkår for å drive med dokumentarfilm i Norge. Det fortalte han nylig til KrF-politikere som besøkte bedriften.

Geirmund Lykke, gruppeleder for KrF og førstekandidat til høstens stortingsvalg, besøkte Gammaglimt sammen med fylkespolitiker Karin Bjørkhaug fra Meldal. Geirmund Lykke er nemlig spesielt opptatt av kino og filmpolitikk.

- Jeg har holdt på med dette i 25 år. Jeg har blant annet sittet i kinostyret i Trondheim og vært styreleder i Kosmorama. Jeg har lenge hatt interesse for trøndersk filmproduksjon, og Gammaglimt er blant de mest eksponerte. Christian er en viktig medspiller for trøndersk filmproduksjon, som trekker med seg andre, sier Lykke, som besøkte bedriften på Orkanger for å høre hvordan filmprodusentene i Gammaglimt opplever hverdagen sin.

Har konkurranse

Det fikk KrF-politikerne også et klart svar på. Det er tøft å være dokumentarfilmprodusent i Norge, og det skal mye for å kunne legge seg opp kapital.

- Vi er et produksjonsselskap, vi jobber med søknader, finanser, budsjettering og samarbeidsavtaler. Det som er viktig for oss er finansiering, og det er ofte et lappeteppe av finansører. Det kan være fra fem til 25 stykker. Vi lager internasjonal film, og er i hard konkurranse med de beste i landet og de beste i Europa om pengene. Vi må alltid være i toppsjiktet, og det koster, sier Falch.

Lykke ønsket å vite hva han som politiker kan bidra med for å gjøre hverdagen lettere.

- Jeg brenner for den trønderske filmbransjen, at trønderske historier blir vist på film. Det som blir vist på film anses som viktig, og det at historier fra vår region fortelles, skaper identitet, sa han.

Kontinuitet i støtten

Samtidig med at filmproduksjon kan foregår uavhengig av sted, trakk Falck fram et par fordeler ved å holde til akkurat i Trøndelag: Midtnorsk Filmsenter og Filminvest.

- Vi hadde ikke kommet dit vi er i dag uten dem. De har sørget for en kontinuitet for oss. Vi fikk støtte for første gang i 2005–2006 fra Midtnorsk Filmsenter, og de har fortsatt å støtte oss. Vi har hatt noen vi kan stole på. Fra Norsk filminstitutt opplever vi ikke den samme kontinuiteten, sa Falck.

Han sier det har vært en revolusjon i filmbransjen siden han startet Gammaglimt for 14 år siden.

- Det er mye på grunn av riktig politikk. Folk må ha et levebrød. Midtnorsk Filmsenter har våget å satse på noen, heller ennå spre pengene tynt utover. Det er bra, men de har ikke nok penger. Fordelingsnøkkelen til Kulturdepartementet gjør at filmmidlene fordels per innbygger og ikke ut fra aktivitet og suksess. Det blir en skjevfordeling, sier Falck.

Fem år per film

Han sier norske dokumentarfilmer når et større publikum enn spillefilmene, men mottar en forsvinnende liten prosentandel av midlene fra Kulturdepartementet. Han får støtte av kollega Torstein Parelius.

- Norske dokumentarer reiser internasjonalt, det gjør ikke norske spillefilmer. Det er likevel spillefilmer som også får mest oppmerksomhet i media, sier han.

De to mener Kulturdepartementet må få øynene opp for norsk dokumentarfilm når de bevilger midler.

- Vi bruker i gjennomsnitt fem år på en dokumentarfilm fra start til slutt, og det er kostbart. Det vi får i støtte er ikke lønna vår, det er penger vi sprer utover til fagfolkene som lager filmen. Vår egen lønn er den som ryker først. Vi må ha seks-sju prosjekter gående samtidig, på ulike stadier, for å få det til å gå rundt. Det lille vi tjener på en film som beskrives som en suksess, går bort i det store hullet av alle årene vi har jobbet med den, sier Parelius.

Man får aldri bygd opp egenkapital, og starter på null med hvert prosjekt.

- Riktignok ligger det inntjeningsmuligheter i de ferdige filmene våre, både nasjonalt og internasjonalt. Men vi har ikke midler til promotering, vi må bare rett over på neste prosjekt hele tida, sier Parelius.

- Overmodent for rundvask

De to mener det bør finnes egne midler å søke på til promotering,

Lykke tok til orde for å få på plass et nytt kontor med en ressursperson som kan bistå filmprodusenter i promotering og med kunnskap om hvilke plattformer man bør ut på.

- Hva kan du bidra med for å gjøre hverdagen bedre for Gammaglimt og andre, Lykke?

- Jeg er enig med Kristian i at det er et misforhold i hvordan den statlige ramma fordeles. Selv om Midt-Norge har stor suksessrate, belønnes det ikke. Finansieringssystemet for film er overmodent for en rundvask. Jeg brenner for trøndersk dokumentarfilm fordi det kan skape et bredere arbeidsliv her, ved at ikke alle filmskapere trenger å bo i Oslo. Og jeg mener vi må løfte fram historier fra Trøndelag. Det handler om merkevarebygging og samtidsdokumentering, sier han.