Vindmølleparken på Smøla teller 68 vindturbiner. Foto: Steinar Væge
Det er lett å sykle på Smøla, og langs veien er det som ei sammenhengende blomstereng. Foto: Steinar Væge
Veiholmen er et godt sted å være, både for folk og fugler. Foto: Picasa;Steinar Væge
Fra Veiholmen kan en se sola synke i havet. Foto: Steinar Væge
Kveldsstemning og solnedgangen i havna på Veiholmen. Foto: Picasa;Steinar Væge
Trebebyggelsen på Veiholmen er godt bevart og trivelig å vandre i. Foto: Steinar Væge
En sykkeltur på Smøla byr på mange fine opplevelser og passer fint for hele familien. Foto: Steinar Væge

Med de dramatiske Tustnastabbene som bakgrunnskulisser ligger Smøla rund og pannekakeflat med det store havet som nærmeste nabo. Største høyde på øya er 70 moh., mens stabbene skyter opp fra havnivået til vel 900 meter. Dette er dramatisk kystnatur å boltre seg i på sykkel. Smøla er imidlertid meget vennlig mot sykkelturister. Som dovne havdønninger bølger asfalten under hjulene hele veien rundt i ca. 100 kilometer, om en tar med avstikkeren til Veiholmen.

Norges «fødselsattest»

Jeg valgte å ta sykkelen i bilen og kjøre til fergeleiet på Sandvika på Tustna og parkere bilen der. Fergeturen over til Edøy tar en halvtimes tid. På Edøy er det umulig ikke å tiltrekkes av den flotte Edøy kirke murt i stein med opprinnelse fra ca. år 1190. Etter en kort visitt her, løftes jeg over til øya Kuli av ei monsterbro. Øyriket var en viktig strategisk plass, også i vikingetida. Her hadde man kontroll med de som kom rekende sjøveien langs leia. På Kuliøya finner vi en runestein med innskrift av stor historisk betydning: Tore og Halvard reiste denne steinen etter Ulv. Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge. Runnerissingen skjedde mest sannsynlig i år 1034, og bekrefter kristningen av Norge på denne tiden. Like interessant er det at dette er første gangen at navnet på landet vårt er nevnt her i Norge (Nuriki). Derfor kalles Kuli-steinen for «Norges fødselsattest» av fagfolk.

Nærkontakt med Atlanterhavet

Etter disse solide doser med kulturhistorie tråkker jeg videre på øyhopping via Rossvolløya til hovedøya Smøla. Underveis passerer jeg et skilt med «krabbeutsalg». Noen ti-talls meter etter skiltpasseringen blir fristelsen så stor at det medfører en krapp u-sving og kjøp av to stykker krabbeskjell. Jeg vil ha ettermiddagssol og velger derfor ruta langs vestkysten denne første dagen. Det medfører nærkontakt med Atlanterhavet hele veien opp mot Veiholmen, helt nord på Smøla. Hadde det ikke vært for jordkrummingen kunne jeg vel sett over til østkysten av Amerika.

Landskapsvernområder

Det er mye vakkert å se på fra sykkelsetet underveis. Faunaen her ute i havgapet er selvsagt spesiell. Det flate myrlandskapet kan varte opp med mange tjærn og små innsjøer, som er dekorert med mengder av vannliljer. Her er det gjerne kolonier med ender og grågås. Flere områder er definert som landskapsvernområder med spesiell beskyttelse. Tavler med informasjon om stedets spesielle fauna, som gjelder både fugler og planter, er satt opp her. Når man sykler er det jo så enkelt å ta en stopp på slike plasser. En gårdsbutikk med kafe innbyr til en stans og et kakestykke. Her selges diverse typer ost, produkter av Smølas kolonier med villsau og mye annet rart. Videre nordover mot Veiholmen dukker det med jevne mellomrom opp tilbud om overnatting i rorbuer. Vindmølleparken med de 68 vindmøllene er nærgående ved et par anledninger underveis. De svære rotorene snurrer rundt, men jeg vender i stedet blikket vestover og lar meg imponere av det enorme havet.

Veiholmen

Det gamle fiskeværet Veiholmen, i tidligere tider det største fiskeværet sør for Lofoten, er nå bundet sammen med hovedøya av broer, fyllinger og moloer. Ei monsterbro løfter deg til god utsikt over fiskeværet, som i dag stort sett drives av turisme. Veien ut dit skal være den som går lengst ut i havet her til lands. Ytterst finner vi den gamle bebyggelsen med store og små godt bevarte trebygninger med smårutede vindusglass. Flere serveringssteder tilbyr mat og overnatting, her er butikk og kafe. Stedet har en helt spesiell atmosfære som bare må oppleves. En vandring i trebebyggelsen er veldig avslappende, en kan nesten kjenne at blodtrykket inntar et gunstig nivå. Om kvelden får jeg oppleve ett av turens store ønskemål, å se sola synke i havet. Dette tidløse vakre eventyret som farger himmelen rød, i det solkula lar seg synke ned i havet og bli borte. Bare det er vel verdt den smule anstrengelse det er å tråkke i vei på sykkel, hele øyriket rundt. Turen kan fint deles opp i to sykkeldager, med en kviledag på Veiholmen innlagt. En flott helgetur kan dette være.