BOSNIA-KRIGEN hadde rast i tre måneder da Sabina Beslija ble født i Mostar.
- Jeg husker ikke noe fra selve krigen, og er takknemlig for det, sier 25 år gamle Sabina.
Ett år etter at krigen brøt ut i april 1992, kom familien Beslija til Norge. De første årene bodde de i Trondheim.
- Men så skulle firmaet pappa jobbet for, legges ned. Gjennom en god venn fikk han tips om at han kunne søke på jobb på Elpro i Agdenes, og der fikk han jobb, forteller Sabina.
Valgte landsbygda
Slik havnet familien, som nå var blitt til fire, i Selva i Agdenes. Sabinas mor og far var bymennesker; de kom begge fra Mostar. Likevel valgte de å flytte til Agdenes, og det var ikke bare fordi Sabinas far hadde fått arbeid der.
- De tenkte at det ville være godt og trygt for meg og lillebroren min å vokse opp på en liten plass, og de trodde kanskje at integreringsprosessen ville gå lettere, forteller Sabina som tror at de var den første flyktningfamilien som kom til Agdenes.
- Jeg tror kanskje det er lettere å komme i kontakt med lokalbefolkninga på en liten plass, og jeg husker at vi ble veldig godt mottatt. Folk var veldig snille.
Korps og fjell
Sabina begynte på Lysheim skole, og hadde fullt opp med venner og fritidsaktiviteter.
- Mamma og pappa jobbet utrolig hardt for at jeg og lillebror fikk være med på det vi ville. Det jeg husker fra barndommen, er gode venner, mye tid med familien, korpslivet, skoleavslutninger, lek og turer i skogen og i fjellet. Og så husker jeg selvsagt turene til Bosnia hver sommer. Jeg hadde en fin barndom.
Etter tre år på Follo, reiste Sabina til Bodø for å studere. Hun er nettopp ferdig utdannet som siviløkonom, og bor fortsatt i Bodø sammen med kjæresten sin.
- Jeg vet ikke hvor jeg blir boende. Det kommer an på hvor jeg får jobb. Men mamma, pappa og broren min bor fortsatt i Agdenes, og jeg har ikke lyst til å bo så langt unna dem.
Ærlige mennesker
- Hva er det beste med Norge?
- Det tror jeg faktisk er menneskene. Jeg har reist mye rundt i verden, og som student har jeg hatt mange nasjonaliteter i klassen. Jeg tror nordmenn er blant de ærligste menneskene, og de har veldig mye respekt i seg. Det er lett å forholde seg til nordmenn; folk er direkte og ærlige. Det blir enkelt å ha gode relasjoner.
Svaret hennes blir det samme når jeg spør henne hva som er det beste med Bosnia:
- Jeg tror kanskje menneskene er det beste, både med Bosnia og Norge. Bosnierne er kanskje litt mer lidenskapelige i måten de uttrykker seg på. Men det aller beste for meg med Bosnia, er at jeg har familien min der.
Personlig
De fleste bosnierne som kom til Norge som flyktninger på 90-tallet, er muslimer. Sabina ønsker imidlertid ikke noe fokus på religion:
- Jeg er ikke glad i at religion skal definere oss som mennesker. Religion burde være noe alle gjør for sin egen del, og av nære og personlige grunner.
Hun tror heller ikke at religiøs tilhørighet har gjort det vanskelig å tilpasse seg Norge som et ikke-muslimsk land:
- I Bosnia er det både muslimer, kristne, jøder og andre livssyn. Vi kommer først og fremst fra et europeisk land, og det har ikke vært noe problem å tilpasse seg, sier Sabina på telefon fra Mostar, der hun er på sommerferie med kjæresten sin.
Verdensborger
- Hvordan opplever du din egen identitet; er du norsk eller bosnisk?
- Jeg er først og fremst bosnisk, samtidig som jeg føler meg norsk. Det er et komplisert forhold, som jeg tror bare de som er i samme situasjon, kan forstå. Det kan være vanskelig til tider å ha én fot i hvert land. Men jeg velger å se det slik mamma sa det; en gang det var litt tøft for meg:
«Dere unger er verdensborgere.»
HAN HAR BEMERKET seg som en frisk kraft i kulturlivet i Orkdal. Dario Leko (25) har underholdt folk med både hardrock, gode rollefigurer med teatergruppa Utspæll - og som publikumsmagnet sammen med Daniel Rønning i duoen «Stroke the Furry Wall».
Men det var med nød og neppe han og familien kom seg unna krigen som herjet på Balkan på 90-tallet. Land etter land stengte grensene for de bosniske flyktningene.
- Vi var ganske trege med å komme oss ut, og Norge var det eneste landet som fortsatt hadde åpet grense for bosnierne, forteller Dario.
I likhet med Sabina er han uten minner om flukten. Og han kommenterer det med de samme ordene:
- Nei, heldigvis husker jeg ingen ting.
Familien Leko kom til Orkdal samtidig med flere andre bosniske flyktninger. I dag er han sjeleglad for at det ble nettopp Orkdal som ble hjemmet hans.
- Det var en helt perfekt plass å vokse opp på. Det var så mange muligheter; så mange fritidsaktiviteter.
Fotball og musikk ble Darios hobbyer, og han spilte ei stund på kretslaget i Sør-Trøndelag.
- Jeg var faktisk god, sier han og storflirer.
Da imamen kom på besøk
Mens de aller fleste bosniske flyktningene var muslimer, det var de som ble hardest rammet av krigen, ble Dario oppdratt i det han selv omtaler som et ikkereligiøst hjem. Men av og til kom imamen på besøk i Premierenna på Orkanger, der det bodde flere bosniske familier.
- Da pugget jeg litt fra Koranen, og så fikk jeg litt sjokolade på slutten av møtene. Det at han kom, var sikkert en måte å ta vare på den muslimske kulturen på.
Dario var alltid med i kirka når det var skoleavslutninger og slike ting.
- Jeg ville være med på det samme som alle andre; jeg ville vite hva greia var. Fritak var ikke noe for meg, smiler han.
Integrering viktig
Han gjør seg sine tanker når han sitter hjemme i trygge Norge og ser fjernsynsbildene fra Middelhavet.
- Jeg føler en veldig empati med dem. Vi skal ikke være så redde for å ta imot mennesker på flukt, sier han og legger til at integrering er alfa og omega for å lykkes.
- Måten vi ble tatt imot på, var veldig bra. Vi fikk lære norsk, og jeg fikk barnehageplass med én gang. Dermed ble jeg tospråklig helt fra jeg var liten, og familien fikk etter hvert et godt og stort nettverk.
99 prosent norsk
Dario og familien har vært mange turer tilbake i Bosnia, og til Kroatia, der storfamilien gjerne møtes.
- Det er fint å være der. Jeg føler at det er riktig. Da møter jeg den eneste familien jeg har. Vi er bare fire som bor her i Norge.
Men det er kun slekta som gjør at han føler tilhørighet til Bosnia.
- Jeg føler jeg er ganske norsk; 99 prosent … Men jeg tror kanskje jeg vil kjenne mer på de bosniske røttene mine når jeg selv får barn. Jeg vil sikkert bli den typen far som drar med meg ungene; «se hvor dere kommer fra».
- Kjempeplass
Dario er ferdig utdannet som ingeniør innen materialteknologi, men på grunn av et stort antall arbeidsledige oljearbeidere, er det tøft å komme inn på arbeidsmarkedet. Derfor tok han et årsstudium i medievitenskap.
I dag bor han i Trondheim, men det tror han bare er midlertidig.
- Jeg tror nok at jeg flytter hjem til Orkdal når jeg får unger. Det er en kjempeplass å bo på. Jeg kan ikke tenke meg en bedre plass for barna mine å vokse opp.
I MOTSETNING TIL Sabina og Dario, har Nermin Lizde med seg en del minner fra krigen. Han var seks år da krigen brøt ut.
- Vi måtte flykte internt til å begynne med for å komme oss i sikkerhet. Jeg husker at jeg var redd. Når man er barn, skjønner man ikke helt hva som skjer, og man kjenner redselen og frykten, forteller Nermin.
Som seksåring var han vitne til hendelser som barn skal være forskånet for; skyting, tanks i gatene, angrep. Familien hans var konstant på flukt fra krigen brøt ut i 1992 til de kom seg til Norge.
- Jeg husker godt hvordan det var å komme hit. Jeg ante ikke hvor i verden jeg var, men det var godt å komme til et land der det var ro, der vi fikk vite at her var det fred. Det var ikke farlig lenger.
Ble veldig godt mottatt
Nermin trivdes fra første stund i Orkdal. Etter jul startet han i førsteklassen på Evjen.
- Det var veldig lett å finne tonen. Jeg hadde allerede lært meg litt av språket, slik at jeg gjorde meg forstått. Det var ei fin tid. Jeg fikk venner med én gang. Hele familien ble veldig godt mottatt, og det ga en god følelse.
- Hva var det Orkdal kommune gjorde riktig i mottaket av dere som flyktninger?
- Nå må jeg snakke som et barn. Men jeg tror det blant annet var at vi fikk en kontaktfamilie med én gang. De hjalp oss veldig med å bli kjent med kommunen og med systemet. Det tror jeg var ganske avgjørende. Vi har kontakt med dem ennå.
Kom fort i jobb
Nermin tror denne kontakten var ekstra viktig for foreldrene hans.
- Den hjelpa vi fikk av den norske familien, har vært av uvurderlig betydning, kanskje spesielt for mor og far. Kommunen hjalp også til slik at flyktningene kom fort i jobb, og det var god norskopplæring. Jeg husker den vennlige mottakelsen hos alle jeg traff. Det var så mange positive og trivelige mennesker, både voksne og barn. Dette har festet seg hos meg. Jeg kom hit ny som flyktning, og opplevde aldri å bli mobbet.
Vil tilbake
I dag jobber Nermin som megler hos Eiendomsmegler 1. Han flyttet til Trondheim da han studerte på BI, og bor fortsatt i byen. Men han vil tilbake til Orkdal.
- Det har hele tiden vært planen. Jeg skal tilbake innen jeg stifter min egen familie. Jeg ser på Orkdal som en trygg plass for barn å vokse opp. Det er her jeg har fått min gode oppvekst, og jeg vil at barna mine skal få det samme.
Viktig del av livet
Minst én gang i året reiser han til Bosnia.
- Jeg har masse slekt og venner i Bosnia, så det blir et møtepunkt for slekta som ble spredd rundt i verden etter krigen. Det betyr veldig mye for meg å samles der. Det er et av årets høydepunkter.
- Er identiteten din norsk eller bosnisk?
- Det er litt vanskelig å svare på. Det er her jeg har bodd mesteparten av livet, og jeg føler meg veldig som orkangerbygg. Men samtidig er jeg klar over hvor jeg kommer fra, og jeg har tatt med meg verdiene derfra. Jeg opplever det ikke som problematisk. Det er godt å være her, og det er godt å komme tilbake til Bosnia. Det er ingen identitetskrise.
Lik den norske kulturen
Religion har aldri spilt noen stor betydning i Nermins liv.
- Vi er bosniske muslimer, det var jo oss krigen gikk verst utover. Men vi har greid å tilpasse oss det norske. Jeg tror kulturen i Bosnia er mer lik den norske enn mange nordmenn tror. Religionen spiller ikke så stor rolle. Det er sammenlignbart med nordmenns forhold til religion. Og vi er aldri blitt begrenset hjemmefra. Når klassen har vært i kirka, har vi vært med. Vi har også feiret julaften på vår måte. Vi hadde juletre og gaver, slik at vi skulle få samme opplevelsen som de norske barna. Det hadde ikke noe religiøst innhold for oss, men foreldrene våre ville gi oss barna gleden ved jula.
Folket er det beste
- Hva er det beste med Norge?
- Etter å ha blitt voksen og fått oppleve litt av verden, må jeg si at folket er det beste med Norge. Mange sier at nordmenn er kalde. Etter å ha reist mye, vil jeg si at det bare er førsteinntrykket. Jeg opplever nordmenn som åpensinnede og lite dømmende. Man er kommet så langt politisk i Norge at man ser flere sider av en sak før man dømmer. Det norske systemet er så nær perfeksjon som man kan komme; tryggheten, velferden, skolegangen, hvordan man tar vare på de gamle.
- Og hva er det beste med Bosnia?
- Folket der også. Og kulturen. Det er et veldig åpent og gjestfritt land. Bosnia har en stolt og lang historie, og det er et sterkt samhold i folket. Og så er det et veldig fint land, både når det gjelder arkitektur og natur.
- Tror du at du vil flytte tilbake?
- Jeg har aldri tenkt det, men jeg vil nok bruke mer tid i Bosnia etter hvert som jeg får mulighet. Men jeg vil ha Norge som bosted ut livet. Det er her jeg har alt, bortsett fra slekta mi. Men mine nærmeste er her. Det er her jeg har jobben min, familien min og mine nærmeste venner. Det er her jeg har levd livet mitt.