Anne Mari Svinsaas

Vi kan drømme om Snota, Blåhø, Innerdalstårnet, og kanskje til og med Somrungsnebba, Kråkvasstind og Dronningkrona. Dit kommer de færreste av oss. Men jeg er jo fullstendig klar over at de virkelige toppjegerne vil synes det blir litt smålåtent med Grefstadfjellet, Høgkneppen, Raudhatten, og Raudfjellet. Det kan jeg forstå.

Sørgelig kondis og kranglete knær

Likevel; for et godt voksent og absolutt ikke veltrent kvinnfolk som også kjenner dragningen mot snaufjell og utsikt, er ikke Store Trolla og Dalatårnet turmål en kan forvente at kroppen tåler. Kondisen er ikke noe å skryte av; bratte oppstigninger er alltid en kamp mot melkesyra. Knærne krangler og gjør nedfartene vonde. I overkant mye rundt sidebeina er heller ingen fordel. Så altså; niks alpine topper for denne kjerringa. Resfjellet er oppnåelig på en god dag, kanskje også Iglfjellet.

Da må en skog- og fjelltraver gjøre opp status og legge ned lista noen hakk. Det er bedre å nå disse små toppene i nærområdet og komme seg noenlunde velberget heim igjen – enn ikke å nå noen topper i det hele tatt. Det er mange som bare kan drømme om turer i skog og fjell – det er det viktig å huske når de store høydene lokker.

Når lista legges litt lavere, blir de små toppene til fine turmål som en kan nå uten å ødelegge seg, steder der en kan spise nista og drikke kaffen uten isnende fjellvind, rett og slett trivelige steder.

Raudfjellet – en litt ukjent slektning

Så da valgte vi oss Raudfjellet, 952 m.o.h. Personlig erfaring: Skitur til Raudfjell-toppen for om lag 40 år sia. Altså på tide å stifte et nytt bekjentskap blant fjellene ved inngangen til Trollheimen.

Et litt uanselig fjell, i grunnen, der det ligger med storheter som Trollhetta, Rinnhatten, Bolmetrollhetta, Snota og Resfjellet som sine nærmeste slektninger. Det har ingen kvasse vinkler, storslagne buer og himmelstrebende profiler som naboene sine – Raudfjellet bare ligger der som en rund tue, ikke fullt tusenmeteren høy.

Vi tar utgangspunkt i Romundstadbygda i Rindal. Bomveien går herfra og inn i Helgetunmarka. Kortautomat er det til og med her inne. Ved Hølstoen finner vi den godt merka stien som skal ta oss mot Raudfjellet. Som ruver ganske godt her nede fra, når sant skal sies. Kanskje kjerringa har tatt seg vatn over hodet i dag?

Godvær og «hundretusenmillioner fluer»

Været er rett og slett strålende, og svetten siler snart. Da kommer fluene også. I mengder!

Og ja, det er tungt til tider. Blaute myrer suger kreftene ut av kroppen, og i de virkelig bratte stigningene blir det mange «pit-stops». Godt å ha fotograferingen som unnskyldning, da. Mange motiv på tur opp!

Når vi passerer Litjraudfjellet endrer terrenget karakter, og det blir mer fjell å gå på. Dryge motbakker, sure legger og lår, og mange skuffende «nesten-topper», men til slutt er storvarden innen rekkevidde. Været har snudd. Her er det iskald vind, så fotografering og den nødvendige signering av boka foregår i stort tempo. Men flott er det her oppe på toppen, når det uanselige og smålåtne Raudfjellet presenterer slektningene sine Snota, Neådalssnota og Ura – og på den andre sida, Rinnhatten og Trollhetta. Mektige naboer her oppe!

Over fjellet og ned på andre sida

Huj – vi fryser! Kaffe og mat blir det i ly litt lenger ned i lia mot Langvatnet. Herlig! Blodsukker og humør stiger i takt.

Om litt er vi i gang igjen. Vi ser målet der nede; Resdalen og Resvatnet. Fine rabber, fjell og tørr mose preger den første delen av nedfarten. Rundt oss fylles fjellet av heiloens enstonige plystring. En vemodsfylt låt. Den kler det grå været som har tatt oss igjen fra vest. De skremte fuglene flyr fra tue til tue i håp om at vi ikke skal lokalisere reirene.

Turen ned mot Resvatnet er litt kronglet for en som ikke er kjent. De små vardene som er bygd opp som retningsvisere fører oss litt på avveie sammenlignet med «Turistløypa» som vi har håpte å treffe på. Vi havner for langt mot Langvatnet og får en lang tur i dynnblaute myrer mot Resvatnet når vi kommer ned fra fjellet. Kneplagene – og en sliten og lemster kropp for øvrig – gjør ganglaget snodig (les: trang i skjæret!) og humøret dårlig der vi kreker oss nedover liene. Regner gjør det også.

Kjempesliten, men godt fornøyd!

Når vi endelig når turistløypa ved Raudfjelløyan, er kjerringas entusiasme søkk borte. Energien ligger igjen i den vasstrukne mosen i liene ned mot Resvatnet. Og den siste myra fram til Resa er gudsjammerlig lang og blaut denne dagen.

Så er bilen der. På med varmen. Herlig å sette seg i passasjersetet og kvile. Vi må vel hente bilen ved turens utgangspunkt, men akkurat nå er det kvile og varme som gjelder. Nydelig! En slant halvvarm kaffe fra termosen gjør susen akkurat nå.

Så er det et faktum: Godt voksne kjerringer med dårlig kondis, skrøpelige knær og altfor mye ballast å slepe på kan også bestige fjelltopper. Ikke Dronningkrona og Snota, kanskje.

Men å gå over Raudfjellet er faktisk også helt fint, når alt kommer til alt.