- Man blir menneskekjenner av å jobbe i bank. Jeg vet ikke hvor mange jeg har snakket med i årenes løp, men det er en del, smiler Gislaug Bye bak brillene på sitt kontor i Orkdal sparebank.
Kontoret er pent og ryddig. Det er bare noen dager til hun skal gå av med pensjon. Hun er blitt 66 år, og hadde egentlig tenkt å gi seg for et par år siden.
- Jeg hadde bestemt meg for å slutte i forbindelse med at banken flyttet inn i nye lokaler. Så ikke for meg å bli med dit, etter å ha hatt arbeidsplassen min i «gammelbanken» siden 1972, forteller Gislaug, som imidlertid ikke angrer på at hun ble med over gata.
Frykt for telefonen
Etter handelsskolen tipset en venninne om en vikariatstilling i Orkdal sparebank.
- Banken hadde behov for en person til å betjene sentralbordet og på memorial, som det kaltes. En jobb som i realiteten besto av å sortere inn- og utgående bilag. Dette var før dataalderen, og arbeidet var manuelt. Jeg husker jeg grudde meg til å betjene sentralbordet. Med alle sine knapper ga telefonapparatet et skremende førsteinntrykk, ler Gislaug.
Det var nemlig ikke så vanlig at alle hadde telefon på den tida, og det å snakke i den var ikke noe man gjorde hver dag. Etterhvert gikk hun over i kassererfunksjon, noe som innebar mye kontakt med folk.
- Alle måtte i banken for å betale regningene sine, og i de første dagene av januar var det lange køer i skranken når kundene skulle ha påført rentebeløp i sine bankbøker, minnes hun.
Lagspilleren
Praten går lett på kontoret denne sommerdagen. Hun er en dame det er lett å komme på bølgelengde med. Ikke det at hun hadde lyst til å bli intervjuet, langt i fra. Gislaug tilhører definitivt ikke dem som vil framheve seg selv. Hun er lagspilleren man alltid kan stole på. Uten å gjøre noe vesen av sin egen person, minner hun kanskje om en kvinnelig utgave av Roar Strand? Arbeidsmauren, effektiv og dyktig, men samtidig sindig, rolig og behagelig lavmælt. Mens Roar ga alt for publikum og laget, har Gislaug gitt sitt for kundene og banken.
- Jeg har slitt ut tre banksjefer. Det har vært en glede å få jobbe med Brage Leinum, Trond Nordahl Pedersen og Odd Aune. Dag Olav Løseth rakk jeg ikke å slite ut, men så er han er jo en spreking også da, ler Gislaug, som har sett fram til å gå på jobb hver dag gjennom alle disse årene.
Store endringer
I løpet av karrieren har hun vært borti så og si alle funksjoner i banken, som har vært gjennom en revolusjon når det gjelder teknologi og endringer i tjenestetilbud. I dag er mye automatisert. Kundene foretar mesteparten av sine transaksjoner selv. Da Gislaug begynte i Orkdal sparebank var de 10 - 12 ansatte. I dag er de over 30. Hvordan kan dette henge sammen?
- Jeg forstår spørsmålet, men man kan egentlig ikke sammenligne før og nå. Banken har endret rolle på mange måter, og tilbyr et større spekter av tjenester. Vi er kundens rådgiver når viktige beslutninger skal tas når det gjelder bolig og pensjon, sier Gislaug, som har erfart at de fleste ønsker seg en fast kontaktperson å forholde seg til.
Luksusfella
Hun har klare meninger om utviklingen innen lån- og kredittmarkedet. Hun husker fortsatt da folk kom med lua i hånda for å be om lån, en tid hun definitivt ikke vil framsnakke. I dag er holdningen annerledes og enkelte har en del urealistiske forventninger. Bankene er underlagt strenge restriksjoner av myndighetene, faktisk strengere enn tidligere. Dette gir begrensninger i det lokale skjønnet man kan gjøre lokalt.
- Vi prøver å strekke oss langt, men jeg synes myndighetene skulle gjort mer for å begrense folks muligheter til å skaffe seg dyre kredittkort. Det er der skoen trykker i dag, sier Gislaug, for første gang med en anelse strenghet i stemmen.
- Jeg er rystet over den aggresive markedsføringen disse kredittselskapene presenterer på TV, radio og i andre media. Det fører til mange ulykkelige situasjoner. Folk havner i «luksusfella», og vi som jobber i bank får ofte fortvilte kunder innom som ønsker hjelp til å rydde opp. Etter min mening burde myndighetene heller prioritert dette området, forby markedsføringen og få på plass gjeldsregisteret som det har vært mye snakk om, understreker Gislaug.
Vanskelige kneiker
Lån har vært et hovedarbeidsområde, og hun framhever betydningen av den gode kundepraten.
- En prat vil etter min oppfatning alltid være bedre enn et skjema på nett, og sier det har vært viktig for henne å lytte og gjøre seg opp et helhetsinntrykk.
Hun har sendt ut brev og snakket med sine kunder på telefon om at hun slutter. Kundene er fordelt på andre saksbehandlere og verden går nok videre som før. Men mange, både unge og gamle, vil savne den gode praten, humoren og det lune smilet.
- Joda, det har vært mange hyggelige stunder, øyeblikk hvor jeg har bidratt til å hjelpe folk over en vanskelig kneik i livet. Selvsagt er det også situasjoner hvor kunder ikke har fått akkurat det de har ønsket, men som i ettertid har uttrykt forståelse for at det kanskje var til deres eget beste, sier Gislaug Bye, som nå ser fram til å fylle dagene med andre aktiviteter.
Frivillig arbeid
Hun vil savne alle sine gode kolleger på en arbeidsplass hun beskriver som enestående.
- Det tar lengre tid å lære seg noe nytt når man blir eldre. Selv om jeg har hengt med teknologisk til nå, synes jeg det er riktig å ta konsekvensen av det og slutte nå etter 45 år.
Nå er det barnebarnet Samuel på ett og ett halvt som skal få se mer til bestemor. Kanskje blir det enda mer tid til å strikke, en hobby hun har hatt hele livet. Turer i skog og mark og reiseopplevelser står også på timeplanen. På Gran Canaria har hun også tilgang til en leilighet.
- Kanskje vil det komme spørsmål om å bidra som kasserer innen frivilligheten, ler Gislaug, som ihvertfall er helt sikker på at hun vil ut for å treffe folk i sin nye tilværelse.
- Jeg kommer vel til å stikke innom banken også, men da blir det nok i matpausen. De har det travelt her, og jeg skal ikke forstyrre, smiler Gislaug, som puster lettet ut over at intervjusituasjonen er overstått.
