Jo, historiene er mange, og ikke minst artige og knapt troverdige, når gjengen med pensjonister møtes «under brua» på Orkdal tråvpark - så å si daglig. Den harde kjerne består av Erling Larsen (84), Einar Krokdal (74) og Gjermund Krokstad (69), og de er kjent for å være mestre i å løse verdensproblemer. Skjønt de skaper et og annet problem også, men de har det utrolig sosialt der de sitter og lyver og skryter. Og det må sies; for ST's utsendte tok det på magemusklene å sitte krokrygget med latterkrampe i halvannen time mens trekløveret slår ihjel den ene mer fantastiske historien etter den andre.

Universitetsutdannet

Einar og Gjermund har kjent hverandre så å si hele livet. Og de er begge uteksaminert fra samme universitet.

- Vi har utdannelsen vår fra Kvålsvoll universitet. Der hadde vi tre klasserom. Vi hadde greie lærere som måtte slite med en gjeng med ramp i sju år. Etter disse sju årene hadde de fleste av oss fagbrev i faenskap, forklarer Einar, som har brukt «universitetsutdannelsen» sin til en yrkeskarriere som maskinfører og lastebilsjåfør.

«Å, de' va' no ittj allj læreran som va' grei. Æ kjæm i hau at når æ kom att frå sjøen, så skollj æ ivei å bank lærarn (han blir navngitt, men ST velger å kjøre anonymt), skyter Gjermund inn.

- Hvorfor?

- Fordi jeg fikk dårlig karakter i historie. Jeg brydde meg ikke om hva som skjedde for 2000 år siden den gangen, og dermed ble det ikke rare karakteren i faget «Soge». Og så fikk jeg dårlig karakter i «oppførsel og åtferd». Men heldigvis tok vettet meg slik at jeg droppet planene om juling.

- Men det var ikke rart at du fikk dårlig karakter i oppførsel, for du var ingen enkel herremann da du var gutongen heller. Jeg husker at du ble utvist fra skolen. Dagene gikk, men du kom jo aldri tilbake. Jeg husker at læreren måtte dra heim til dere og hente deg tilbake til skolen, forteller Einar, som ikke husker hvorfor kompisen ble utvist. Men det gjør Gjermund:

«Lærarn hogg i skuldra mi bakfra fordi æ bannjtes. Å æ snudd mæ rundt å slo te'n i buken. Æ trudd d' va' en elev som villja slåss, men dær dumma æ mæ ut. Huff, d' vart myttjy overtid de' siste året på skolen».

- Overtid?

«Ja, æ mått sett att myttjy».

Spøker med bygdestrid

De tre hurraguttene har mye artig sammen, og det er ikke fritt for at de er med på å fyre opp under bygdestriden, som noen mener råder mellom Orkanger og Fannrem:

«Når æ bli gammel og syk å de' nærme sæ «natta», så ska' æ fløtt t Orkanger, sånn at de' e en ørbøgg som daue, forteller Gjermund, før Einar skyter inn at bygdestriden var enda mer lokal før i tida:

- Det var et fotballag på Flekken stadion ved Stormoen som het Halguttu. Men vi kalte dem for «halljvuttutatljanj». Vi samlet sammen en gjeng spillere fra Fannrem og banket dem først på fotballbanen, deretter ga vi dem juling og jaget dem heim. Jo, det var litt bygdstrid før også.

Sveisa hesten

Mens vi sitter der og prater, kommer den eldste av trekløveret, Erling Larsen, ruslende. Han har vært opptatt med en traktor som ikke vil starte denne dagen, men nå er det på tide med en pause og litt «tolljprat». Men det blir også servert en god del sanne historier, som folk flest ville ha trodd var oppspinn. Som historien om da hesten til Erling Larsen hadde en ødelagt sko da Erling skulle ut og kjøre.

«Du skjønne, æ løfta opp foten før æ skullj kjør ut, og så så æ at skoen hadde knækt i tåa. Å æ tænkte, farsken, de' hær har æ ikke tia t. Så æ tok sveisapparatet, satte jordingsklemma på skoen, og dro ned skjærmen på sveismaska. Men idet sveisflammen lyste, så va hæsten borte, mens æ satt på røvhollet på golve'. Æ trudd at de' skollje gå bra i og me' at æ satte jordingskæmma nærme dær æ skullj sveis. Men dær tok æ feil», forteller Erling på kav nordlending mens han hikster i latter.

«Du skollja latt hæst'n fått lån sveismaska. Da e' de' ittj sekkert hanj ha verte så reddj», skyter Gjermund inn.

Sjømenn

De tre pensjonistene og hestekarene har én ting til felles. De reiste alle til sjøs som 15-16-åringer. Og rett som det er serveres det også historier fra tida til sjøs. På travparken ferdes både barn og voksne, og derfor passer de på hvem som er publikum når de snakker om tida til sjøs.

- Vi har satt 16 års-grense på historiene fra tida til sjøs, opplyser Erling.

Og mens vi først snakker om karrieren til sjøs, forteller Gjermund at han ikke hadde annet valg enn å reise til sjøs. For med kun utdannelse fra «Klålsvoll universitet», var det ikke så mye å velge mellom.

«Sjøla beordra mæ t' sjøs. Det skjedd ætte at æ stal mopeden t' sjølen og kjaur ronnjt med en langpils på stigbrettet. Ho villa bli kvitt mæ», forklarer Gjermund, og blir avbrutt av Einar.

- Mor til Gjermund, Berit, var vaskehjelp og vaktmester på Kvålsvoll skole. Hun var der grytidlig om morgenen og tente opp i ovenene til vi ungene, det vil si en gjeng trollunger, kom på skolen. I tillegg måtte hun forholde seg til en skokk med bøller av noen barn når hun kom heim, så jeg skjønner godt at hun ville sende deg til sjøs.

«Ja, vi va åtte søsken. Du konnj ittj sætt fot'n nånnj stan uten å trø på nånnj», minnes Gjermund.

Mens Einar og Gjermund er født og oppvokst i Orkdal, er Erling ekte nordlending, noe som skinner godt igjennom, i alle fall når han blir sint. Og det skjer fra tid til annen. Han er født på Helgeland, oppvokst i Bardu, men bodde ei stund i Vesterålen før han flyttet til Trøndelag i 1952.

- Var det kvinnfolk som fikk deg til å slå rot i Orkdal?

«Sæælfølgelig», slår nordlendingen fast før Erling bryter inn:

«Hanj fannj mang»

Bakruskjøring

Vi dreier praten tilbake til yrkeskarrierene til de to universitetsutdannede pensjonistene. Erling har ingen universitetseksamen, fordi tyskerne tok skolen til base under krigen. Dermed ble det lite skolegang på ham. Einar har allerede avslørt at han har jobbet som gravemaskinkjører og lastebilsjåfør, derav i mange år hos Arne Solhus. Gjermund forteller at han har tjent pengene sine innen bygg- og anleggsbransjen, etter at han mønstret av.

«Å så ha' æ buss- og lastebilsertvikat fram t' 1990», skyter han inn.

- Hva skjedde i 1990?

«Bakruskjøring. Nullkommanånnånitti».

- Kan jeg skrive det?

«Ittjnå problem. Allj veit de' læll».

Viktig møteplass

Men det er ikke bare tull og tøys blant de tre pensjonistene. De snakker også om hvor heldige de er som har en møteplass som travparken. De er alle klar over at mange eldre sitter hjemme og føler på ensomhet, og de føler seg privilegerte som har et sted å møtes. Eldstemann, Erling, trener fortsatt sin egen hest. Einar, som kan vise til å ha eid og trent en derbydeltaker, Gjølmes Frost, i 1983, sluttet å kjøre hest for rundt et år siden da han fikk problemer med hjertet. Mens Gjermund nøyer med seg med feiring når hesten som han er medeier i, Merlin Classic, vinner.

- Vi tar vare på hverandre, og har det veldig trivelig i lag, forteller Gjermund, før han blir supplert av Einar:

- For ei stund siden dukket ikke Erling opp. Og da jeg ikke fikk svar på telefonen, så valgte jeg å kjøre heim til ham for å sjekke at alt sto bra til. Men da jeg kom inn i gangen, så hørte jge musikk med utrolig mange desibel. Det viste seg at Erling ikke hadde hørt telefonen. Det skjer nok ikke med oss, som vi av og til leser i media, at vi blir liggende i to uker før noen finner oss om vi skulle «ta kvelden for godt». Vi passer på hverandre.

«Dåkk kom nå heim t mæ å kika ætter mæ å en gong når æ ha verre bort ætte å ha gått på fylla ei vukku,» kommer det fra Gjermund.

Og dermed er tullpratet i gang igjen!