I disse dager avsluttes verdens mest populære sykkelritt, Tour de France. Søndag 23. juli går avslutningsetappen i Paris på Champs-Élysées. Dette kalles også sjarmøretappen hvor sammenlagtvinneren med den gule trøyen viser seg frem for hele verden. Dette er det største du kan oppnå som syklist. Som sportsarrangement er det bortimot ingenting som kan måle seg med dette historierike sykkelrittet som går over tre uker. 12 millioner tilskuere langs løypene. Rittet blir vist på TV i 190 land og når 3,9 milliarder mennesker.
Den gule trøyen
I Tour de France kan syklistene kjempe på flere fronter. Vi har klatretrøye, poengtrøye (spurttrøye) og ungdomstrøye. Men den aller gjeveste er den gule trøyen. Trøyen som umiddelbart gir deg legendestatus i sykkelsporten. Det er den trøyen alt handler om. Den trøyen får du bare om du har noe helt spesielt. Du skal komme raskest mulig til mål i løpet av tre uker. Du må takle brosteinsetapper, tempoetapper, sidevind, fjelletapper, utforkjøringer og helst unngå uhell.
Nordmenn følger med i håp om at Alexander Kristoff eller Edvald Boasson Hagen kanskje skal ta en etappeseier, men i sammendraget er de flere timer bak sammenlagtlederen.
Vi higer etter en syklist som kan kjempe med de aller største. Som kan rykke på fjelletappene, få luke til resten og sette sekunder i sekken på Chris Froome. Akkurat nå er vi milevis fra det, men på begynnelsen av 80-tallet hadde vi en nordmann som hadde alle egenskapene som skulle til for å bli verdens beste sykkelrytter og han var helt sikker på at han skulle bli det.
Vår eneste sammenlagtrytter
Jostein Wilmann holder til på barndomsgården sin i Viggja i Skaun kommune, hvor han nå har åpnet en sykkelbutikk. Han er til nå den eneste norske rytter som noen gang har kjempet om å vinne Tour de France. Debuten til Jostein Wilmann i Tour de France i 1980 står fortsatt som den beste sammenlagtplasseringen av en norsk rytter.
- Jeg ble nummer 14 det første året, men da brakk jeg hånden og kjørte samtidig som hjelperytter. Jeg kjørte tolv dager med brukket hånd og jeg tror likevel jeg skulle kjempet om en topp fem plassering om jeg ikke var hjelperytter til Joaquim Agostinho fra Portugal, sier Wilmann.
Hadde planen klar
Wilmann hadde planen klar for hvordan han skulle vinne det gjeve sykkelrittet.
- Planen var at jeg skulle vinne det tredje året jeg deltok i Tour de France. Jeg skulle få erfaring de to første årene før jeg skulle vinne det tredje året. Etter det skulle jeg hjem for å ta over gården her, forteller han.
Debutåret ble en suksess med 14. plass som hjelperytter. I 1981 lå han enda bedre an før fjelletappene, men et fall på den 7. etappen ble for kostbart.
- Jeg lå som nummer tre i sammendraget før det begynte å spisse seg til på den 7. etappen og jeg kjørte på en jente og slo meg bevisstløs i åtte minutter. Der tapte jeg altfor mye tid og klarte ikke å kjempe i toppen, sier Wilmann.
- Jeg vant alt
Året 1982 er det beste året Jostein Wilmann har hatt på sykkelen. Alt fungerte som det skulle og det var i grunnen bare kronen på verket som manglet.
- Jeg var så sikker på at jeg skulle vinne at jeg og Eddy Merckx som var sponsoren min, skålte med champagne en uke før rittet startet fordi vi var så sikker på at jeg skulle vinne, sier Wilmann og ler.
- Jeg vant alt jeg skulle vinne. Jeg var i teten i alle rittene jeg deltok i. Vant Tour de Normandie og ble nummer 5 i Tour de Swizz bare som en gjennomkjøring før touren.
Da touren startet gikk alt etter planen i starten. På den første fjelletappen stakk han fra Bernard Hinault som var den store syklisten på den tiden med tre sammenlagtseiere i touren allerede.
- Jeg stakk fra han både i oppoverbakke og nedoverbakke, men det var syv mil til mål etter fjellet og da ble jeg hentet inn av feltet på flaten, sier Wilmann.
Fikk støv i lungene
På en brosteinsetappe like før det virkelig skulle smelle i fjellene fikk Jostein Wilmann to punkteringer som gjorde at han havnet bak hovedfeltet. I 40 varmegrader måtte han kjempe seg opp og forbi bilene som kjørte foran han.
- Det var utrolig varmt og tørt. Når bilene kjørte foran meg kom det mye støv opp som jeg trakk inn. I tillegg hadde vannflasken hoppet ut fordi det rister sann på brosteinen. Jeg klarte likevel å hente igjen hovedfeltet og tapte ikke noe tid. Det var først noen dager etterpå jeg kjente virkningene av at jeg hadde tatt inn mye støv. Jeg var trøtt og klarte ikke kjøre på. Hinault satt bare sammen med meg og ventet på at jeg skulle stikke, men jeg hadde ikke sjanse, sier Wilmann som til slutt måtte gi seg på den 19. etappen.
Angrer
Wilmann bestemte seg for å ta ett år til etter sesongen, men valgte feil lag hvor flere ville kjøre om seieren. Han endte likevel opp med en 13. plass i den italienske Giroen. Etter det ga han seg som syklist, 30 år gammel.
- Jeg angrer på at jeg la opp såpass tidlig. Jeg var jo på vei oppover. Det har jeg angret mye på. Planen var at jeg skulle kjøre i tre år og ta over gården etter foreldrene mine, men så ble det så jeg tok ett år til. Jeg hadde begynt å etablere meg og vi hadde en unge på vei. Men jeg angrer likevel på at jeg ikke prøvde flere ganger. Jeg visste jo at jeg var god nok til å vinne touren. Jeg var en av få som kunne gjøre det, forteller Wilmann.
Må vente på nestemann
Wilmann er foreløpig den eneste nordmann som har kjempet om sammenlagtseier i Tour de France og han tror vi fortsatt må vente på en norsk sammenlagtsyklist.
- Det er ikke bare å trene seg opp. Det krever helt spesielle egenskaper for å være en sammenlagtrytter i Tour de France. Det er jo bare en håndfull av dem i hele verden. Vi har mange gode ryttere i ungdomsklassen opp til 22 år, men da begynner kapasitetsspørsmålet frem. Det hjelper ikke bare å være talent å vinne U23-ritt. Du må opp på et helt annet nivå. Veldig få har de egenskapene som går på restitusjon, psyke og kraft. Det er store belastninger hvor du ligger på grensen hele tiden, sier Wilmann.
ola.rise@avisa-st.no
952 52 255
