Mange flyktninger fra Syria og andre krigsherjede land har de siste årene søkt trygghet i Norge og andre europeiske land. Den store strømmen av flyktninger har vært utfordrende, men norske kommuner har virkelig vist god dugnadsånd og gjort en flott innsats med å bosette flyktninger. Det som imidlertid har vært «forstyrrende» både for flyktningene og de europeiske landene som har tatt ansvar i ei vanskelig tid, er at terroranslag fra radikale islamister i Europa har økt proposjonalt med krigen mot terror i land som Syria og Irak. Dette har ført til økt skepsis mot flyktninger blant folk flest, både i Norge og Europa. Norske myndigheter har imidlertid alltid vært klokkeklar på at god integrering er den viktigste medisinen mot radikalisering.
Men hvor godt lykkes vi egentlig med integrering? Norske myndigheter har en tydelig modell på hvordan dette skal foregå. Nyankomne flyktninger og deres familiegjenforente som har behov for grunnleggende kvalifisering, deltar i et såkalt introduksjonprogram i kommunen de er bosatt i. Målet er at de skal lære seg norsk og komme raskt ut i arbeid eller utdanning. Introduksjonsprogrammet fungerer godt, men utfordringa oppstår når flyktningene forlater det offentlige programmet og skal forsøke å bli en del av det ordinære arbeidsmarkedet. Her opplever mange at det oppstår en propp.
Men heldigvis finnes det aktører som jobber med å løse opp slike propper, blant andre arbeidsinkluderingsbedriften Rosenvik på Orkanger. Lørdag fikk våre lesere møte afghanske Shamim Ansari, som i mai startet opp egen frisørbedrift på Orkanger. På veien dit har den afghanske kvinnen mottat helt avgjørende hjelp fra Rosenvik, og da spesielt fra sin veileder Bodil Sinnes, som har gjort mer enn det som kan forventes. I intervjuet sier Ansari at hun aldri ville ha lyktes uten denne hjelpa.
Ansaris historie bekrefter hvor viktig bedrifter som Rosenvik er i funksjonen som «døråpner» når flyktninger skal forlate det offentlige programmet og forsøke å stå på egne føtter. Her har både Rosenvik, kommunen og ikke minst hovedpersonen selv, gjort en forbilledlig jobb for å lykkes. Historien bør derfor motivere norske myndigheter til å styrke linken mellom flyktningene og det ordinære arbeidsmarkedet. Og linken er NAV og arbeidsinkluderingsbedrifter som Rosenvik AS. Hvis dette leddet ikke fungerer optimalt, blir det svært vanskelig for de mange flyktningene å finne veien til en yrkeskarriere og et meningsfullt liv. Det er her nøkkelen ligger, det er her vi må lykkes. Vi trenger flere døråpnere som Rosenvik, og Bodil Sinnes.