- Å være pensjonist er oppskrytt, slår han fast.
Knut Grønningen har levd et travelt liv som gårdbruker og politiker, i noen år hadde han eget bilfirma, han var markedssjef i Elpro, bussjåfør og reiseleder i inn- og utland. De siste åra før han ble pensjonist, jobbet han som konsulent, bussjåfør og reiseleder ved Orklareiser. Siste året i jobb, i 2015, var han på reise 40 helger i året.
- Jeg ønsket å trappe ned, og sluttet til jul i 2015 da jeg fylte 67 år.
Men Grønningen var helt uforberedt på hva som ventet ham da han våknet en morgen i januar, drakk kaffen sin og leste avisene.
- Det var ingen ting å finne på, sier mannen som gjennom hele livet hadde hastet fra det ene til det andre.
Han innrømmer at han hadde et lite håp om å bli spurt om ta enkelte oppdrag, da han sa opp jobben. Men det skjedde altså ikke. Plutselig var han ute av det.
- Det er viktig å ha noe å gå til. Å ha permanent fri, er ikke bra. Det må være en grunn til å stå opp om morgenen, sier han.
Å være bestefar til seks, var heller ikke nok, selv om han har et godt forhold til barnebarna. Han er bare ikke der at barnebarna kan fylle hele livet hans.
Opplevelsen av å være til overs og til lite nytte, var ikke god.
Riktignok var han god å ha som kårkaill på hjemgården som sønnen Jan har overtatt, og som ligger ei dryg mil unna der han bor. Her er han titt og ofte, og det mangler ikke på arbeidsoppgaver.
Men likevel ble det ikke nok i lengden. Det ble ikke nok å være kårkaill. Han var vant til høyt tempo og likte å ha det travelt. Å våkne om morgenen og plutselig ha god tid, ble et sjokk for ham. Så hadde jobben også vært en livsstil og hobby for ham.
- Når folk blir pensjonister, så begynner de å reise. Jeg måtte slutte å reise, sier han.
Vinteren 2016 ble han kontaktet av Jostein Grande som driver Grandes turbusser på Ørlandet. Han ønsket hjelp av Knut til å lage forslag til lesertur for avisa Fosnafolket. Det var midt i blinken for ham da det var nettopp dette han hadde drevet med de siste 10 åra.
- Turen som gikk til Estland og Finland, ble en suksess, forteller han.
I år ble det ny lesertur til Rhindalen og Moseldalen der han er lommekjent.
Nå jobber han frilans som reiseoperatør, reiseleder og bussjåfør for samme selskap.
- Jeg har NAV som arbeidsgiver og er frilanser i tillegg. Hvis jeg får spørsmål om å kjøre, så svarer jeg ja eller nei, smiler han, og regner med at han med reisevirksomheten har rundt 50 % stilling.
Med jobben på gården blir det fort fullstilling.
Denne sommeren har han kjørt Buss for tog på Jæren i forbindelse med oppussinga av jernbanen. I dag, 26. august, kjører han på spatur for Grandes turbusser til Estland. Senere i høst blir det Oktoberfest i Bremen og deretter julemarked til Celle i Tyskland. Dette er turer han både planlegger og kjører.
Knut Grønningen føler seg så absolutt ikke utdatert når det gjelder jobben. Han kan kjøre buss fram til han er 75 år, og er på jevnlige legesjekker.
- Jeg er redd for at en del unge ledere generelt tror at folk som har passert 50, og i alle fall 60, har gått ut på dato. Det er synd på dem som blir igjen, sier Grønningen som anser seg som like kompetent i jobben i dag som for ti år siden.
- Jeg har mange års erfaring med å kjøre buss i Europa. For min del kompenserer erfaringen for dårligere fysikk, sier han og synes det er trist at mange ledere kvitter seg med kompetanse, kunnskap og erfaring på grunn av alder.
Og jobben er fortsatt like spennende som for ti år siden, og han gleder seg hver dag til å gå på jobb.
