Nå er sønnen Emmanuel blitt 17 år, og har den siste tida oppholdt seg ulovlig i Norge, mens familien fortsatt kjemper den mangeårige kampen for å få være sammen. De er kristiske til saksbehandlingstid og regelverk i UDI.

- Siden 2010 har vi hatt en sak om familiegjenforening gående, uten å lykkes. Det er helt meningsløst at ikke en unggutt skal få være sammen med mora si, sier Arne Wold (58), ektemannen til Angelita.

Historien startet da norske Arne og filippinske Angelita møttes og giftet seg i 2008.

- Vi giftet oss i oktober 2008, og bodde på Filippinene de to første årene. Angelita drev en liten butikk fra huset sitt. Planen var hele tida å flytte til Norge sammen med henne og sønnen hennes, sier Arne.

Reiste i forveien

Sønnen til Angelita, Emmanuel, var ni år da paret giftet seg. Barnefaren har aldri vært inne i bildet. Angelita har vært alenemor for sønnen og ei datter som i dag er 30 år, som nå bor og jobber i Dubai.

19. januar 2010 flyttet Angelita og Arne til Norge. Hun hadde da fått innvilget oppholdstillatelse i Norge, og hadde tre måneder på seg til å reise inn i landet.

- Vi regnet med at det ville ordne seg å få hentet Emmanuel ganske kjapt, og måtte bare reise i forveien for å rekke tidsfristen. Vi fikk mora mi til å passe Emmanuel i påventet av at vi skulle ordne papirene hans. I mellomtida sendte vi penger ned til dem, sier Angelita.

Da Angelita giftet seg og fikk oppholdstillatelse i Norge, regnet hun med at det ville gå greit å få sønnen Emmanuel, som da var 10 år, med seg.

Hun lærte seg kjapt norsk, og kom seg i jobb på Coop Extra i Børsa og som hjemmehjelp og renholder i kommunen. Hun har også vært tilkallingsvikar på Rossvollheimen.

Tida gikk, og det skulle vise seg langt vanskelige enn antatt å få sønnen hjem til Norge.

Tårene pipler stadig hos Angelita, der vi sitter i stua i Børsa. Ved siden av henne sitter faktisk sønnen Emmanuel, som er i Norge for første gang. Han kom på turistvisum i september i fjor, med en varighet på tre måneder. Arne har imidlertid besluttet at de ikke sender ham hjem til fattigdom og ei 79 år gammel bestemor som er sengeliggende på Filippinene. Hun må selv tas hånd om av slekt, og er ikke lenger i stand til å ta omsorgen for gutten.

- Jeg vil være her

- Jeg vil være her sammen med foreldrene mine, sier Emmanuel på engelsk.

- Ja, jeg er farens hans nå. Han har jo aldri hatt noen annen far. Jeg har ham med meg i verkstedet i kjelleren, og lærer ham å bruke maskinene der. Han er ivrig. Han spiller på et basketlag i Trondheim, og de sier han har talent. Emmanuel vil gjerne lære norsk, gå på skole og jobbe her. Han kunne tatt over firmaet mitt, men vi kommer jo ingen vei, sier Arne.

Søknader om familiegjenforening er blitt avslått av UDI med begrunnelse i manglende bevis på framtidig inntekt, at gutten ikke lider nød der han er og at det ikke er bevist at gutten ikke har en far på Filippinene.

- I Norge har vi et barnevern som griper inn når unger lever under uverdige forhold. Emmanuel har levd sammen med ei bestemor som er blitt gammel og svak. Han har ikke kunnet gå på skole, og har ingen framtid der, sier Arne.

Arne var i arbeid som selvsending næringsdrivende innenfor bygg og jernarbeid inntil for fem år siden, da han ble rammet av nevropati. Han er nylig blitt ufør.

Startet i 2010

- Jeg var på arbeidsavklaringspenger mens vi startet søknadsprosessen, og UDI ville ikke regne dette med som inntekt. De vil heller ikke regne med leieinntekt fra et hus vi har i Trondheim som inntekt. Vi har god økonomi, og nesten ikke lån, men regelverket er så rigid, sier Arne.

I 2010 sendte de den første søknaden om familiegjenforening for Emmanuel.

- Vi trodde det var plankekjøring. Angelita var jo eneforsørger, og han var jo bare en unge som trengte mora si, sier Arne.

Det ventet ett år på svaret, som kom fra UDI 11. september 2010. Å åpne konvolutten ble som et kraftig slag i magen. Søknaden ble avslått med begrunnelse i at det manglet dokumentasjon på inntekt. Det ble også vist til at samtykke må foreligge fra den andre forelderen, dersom det er delt foreldreansvar. «Etter vår mening foreligger det ikke sterke menneskelige hensyn, eller sterk tilknytning til Norge i utlendingsloven forstand», står det i avslaget.

Jorodd Asphjell (Ap) tok seg tid til et besøk hos familien i valgkampen.

Ny skuffelse

Paret anket saken inn for Utlendingsnemnda (UNE) i juni 2011, hvor de la vekt på at Arnes inntekt, formue og leieinntekt kunne veie opp for at Angelita enda tjente for lite til å fylle underholdskravet. Emmanuel var da begynt i 4. klasse på Filippinene, og fortvilelsen over å være adskilt fra sønnen var stor.

Først 6. januar 2013 kom svaret på anken, og igjen ble det skuffelse og fortvilelse. UNE ga avslag på familiegjenforening, med begrunnelse i manglende samtykke fra far (som altså aldri har vært inne i bildet, red.anm.), at ingeting tilsier at ikke bestemor skal kunne ta hånd om gutten, og at kravet til inntekt ikke er oppfylt.

Inntekten må utgjøre minst 232 400 kroner årlig.

- Vi har en inntekt på cirka 500 000 til sammen, hvis de hadde regnet med leieinntekt og mine arbeidsavklaringspenger, sier Arne.

Rettsprosess

Paret startet da en rettsprosess på Filippinene for å få dokumentert at Angelita er eneforsørger, noe de fikk en rettskjennelse på 19. juni 2015. Da trodde de at ting ville gå veien, og sendte straks en ny søknad til UDI om familiegjenforening, med dokumentasjonen fra retten vedlagt.

Les også: - Barn bør få være sammen med foreldrene

Året etter, 29. mars 2016, kom et nytt avslag fra UDI dumpende ned i postkassen i Børsa. Da var Emmanuel også til stede, og alle tre ble rammet av skuffelsen og fortvilelsen.

Det vises nok en gang til at framtidig inntekt ikke er sannsynliggjort, og at arbeidsavklaringspengene til Arne ikke kan regnes med. Leieinntekten de to har på boliger, er også for lavt til å regnes med. Det henvises til at det kan gjøres unntak fra underholdskravet dersom søkeren er under 15 år og uten omsorgsperson i hjemlandet, men konkluderes med at søkeren er over 15 år (noe han ikke var da prosessen startet i 2010). Det vises også til at det ikke er sterke menneskelig hensyn i saken.

- Det er altså helt greit at en guttunge skal vokse opp uten mora si? Er ikke det menneskelige hensyn nok? undrer paret.

Status i dag er at familien venter på en ny ankebehandling hos UNE, samtidig som Emmanuel oppholder seg ulovlig i Norge.

- Vi vet at det ikke er lurt for saken, men vi har ikke noe valg. Det er ikke forsvarlig å sende ham tilbake. Skal han bo der under et blikktak? sier Arne.

- Forferdelig

Samtidig holder timeglasset på å renne ut for familien. Emmanuel fyller 18 år 20. september, og da regner de med at mulighetene for en familiegjenforening vil være små.

- De sender ham nok ut når han blir 18 år. Vi har gjort alt de har bedt oss om. Vi har gitt opplysninger og vært ærlige. Hva har jeg gjort galt i livet mitt, som blir straffet så hardt? sier Angelita.

- Hvordan har det vært å være adskilt fra sønnen din i så mange år?

- Forferdelig. Jeg har reist nedover og vært sammen med ham én måned hvert år, og vi har snakket på Skype. Men jeg har gått glipp av oppveksten hans, jeg har ikke fått være med på avslutninger på skolen og sånt.

- Har du vurdert å flytte tilbake til ham?

- Ja, men jeg har ikke jobb der. Jeg har vært nødt til å bli i Norge og jobbe så mye jeg har kunnet, for å sende penger til ham. Mammas pensjon er på 300 norske kroner i måneden, så hun er også avhengig av de pengene jeg sender til mat og medisiner. Jeg har jo også trodd at det snart ville ordne seg, sier hun gråtkvalt.

- Jeg er redd

I et skap henter Angelita fram et brev hun har tatt vare på siden 2010, ført i pennene av Emmanuel og sendt til mamma i Norge: «I just want you to be with me», har sønnen skrevet.

Emmanuel sier han har fått venner i Børsa, og trives med å lære ting av Arne. Han har tatt farsrollen, og lærer ham opp både i maskineri og matematikk. Noe må de gjøre, siden han ikke kan gå på skole i Norge.

- Jeg er redd for å bli sendt tilbake. Jeg tenker mye på det. Jeg skulle ønske jeg kunne være her, gå skole og jobbe, sier Emmanuel.

Arne har nettopp blitt ufør, og uføretrygd kan telle som inntekt, men paret ser ingen grunn til å sende noen ny søknad nå som Emmanuel snart er 18 år. De har mer eller mindre gitt opp, men har kontaktet avisa i et siste håp om å få saken fram.

- Det søkes stadig etter fosterhjem til enslige, mindreårige flyktninger som kommer hit til landet. Men vår egen sønn skal vi ikke få lov til å gi et hjem til, sier Arne.

ingrid.hultgreen@avisa-st.no

958 39 535