Vinteren 1992 kom han inn gjennom dørene på Agdenes rådhus for første gang, og torsdag spaserer Selbekk ut igjen som er fri mann. Da kan han gå de 50 meterne hjem, vel vitende om at arbeidslivet er over. Han har fylt 62 år, og velger å trekke seg tilbake og satse på friske og gode pensjonistdager i en årrekke framover.

- Her skal jeg sitte og følge med på det urbane livet i Lensvik, drikke kaffe og speide utover, sier Selbekk, mens han demonstrerer sittestillinga i en av stolene på verandaen.

Barndomsheimen, som han fortsatt bor i samme med kona Vigdis, ligger rett ved kaia, butikken og den såkalte rådmannsparken, som sentrum er blitt smykket med i senere år.

Maleriet viser barndomsheimen til Selbekk (rødt hus midt i bildet), mens mora hans drev butikk i første etasje.

Pels og jordbær

Et maleri som henger på rådmannskontoret viser sentrum den gangen Selbekk vokste opp. Det hvite huset hans var rødt den gangen, med store vinduer i førsteetasjen hvor mora hadde landhandel. Faren kjørte lastebil, drev med pelsdyr og jordbær. Rådmannen fikk altså symbolikken fra kommunevåpenet, pels og jordbær, tett på livet helt fra barneårene.

- Mor drev butikken i første etasje, og vi bodde oppe. Det var en kjempefin oppvekst med mange unger. Jeg er glad jeg vokste opp i ei tid hvor vi måtte hjelpe til, både med minken og jordbæra. I butikken til mor var vi innom stort sett når vi hadde lyst på godteri. Jeg husker det var stor stas da den første isdisken kom i butikken, sier Selbekk.

Han fartet rundt med kompisene Petter, Posken og Jonnemann. Først og fremst gikk det i fotball på Gjeldmyra, hvor stadion ligger i dag.

Den eldste fløya i dagens Lensvik skole var bare ett år gammel da unge Selbekk begynte skolegangen der.

- Vi som bodde nært gikk hjem og spiste middag i langfri. Det var en fantastisk oppvekst, sier Selbekk.

Rådmann hele døgnet

Han har nå hatt 25,5 år som ansatt i Agdenes kommune, og 13 av dem som rådmann. Avisleserne kjenner nok Selbekk best som rådmannen som hvert år avbildes utenfor rådhuset, hvor han kan melde om budsjettbalanse, edruelige politikere og grei skuring med å få tallene til å gå i hop.

- Jeg innrømmer at jeg har vært en bremsekloss økonomisk. Og når politikerne er edruelige i tillegg, er det ikke verre enn det. Når jeg hører snakk om «fattige kommuner», tenker jeg at det er tøys! Da har de gjort seg selv fattige. Det er ikke noe annerledes enn i privatøkonomien, det handler om å ikke bruker penger man ikke har. Selvsagt er det er heller ingen vits i å ha en full pengebinge i kommunal sektor, så det gjelder å finne balansen, sier Selbekk.

Som administrativ leder for kommunens største arbeidsplass, med 210 ansatte, er det ikke fritt for at overgangen mellom jobb og fritid har blitt noe flytende.

- Det er blitt en livsstil. Jeg er rådmann uansett hvor jeg er, og det kan være utfordrende sosialt. Om jeg går på butikken, så er jeg rådmann. Men det har gått greit. Fordelen er jo at jeg kjenner folket og bor i miljøet selv, sier Selbekk.

- Føler du at du representerer kommunen også når du er i lystig lag på privaten?

- Ja, jeg har kjent på rollen. Det gjelder å oppføre seg. Det tar seg ikke ut at det er rådmannen det snakkes om dagen etter ...

Kommende uke går John Ola Selbekk de 50 meterne mellom heimen og Agdenes rådhus for siste gang.

Festet med jordbærtausene

Selbekk vokste opp sammen med tre søstre, to eldre og ei yngre. Det var 2160 innbyggere i kommunen da han var skolegutt i en nylig sammenslått kommune, mot dagens 1711 innbyggere. Det var 30 elever i klassen hans, og på ungdomsskolen kom det elever fra Lysheim, slik som i dag.

Oppveksten rett ved kaia i Lensvika var spennende, det var jo et samlingspunkt. Spesielt spennende var det i jordbærsesongen, da jordbærtausene ankom sjøveien fra hele regionen.

- Det var fest hver helg i jordbærsesongen. Nå er det jo dødt her i forhold, sier Selbekk.

- Fikk du kontakt med jordbærtausene, da?

- Kontakt, ja! De var jo på hver en gård her. Det var et betydelig dameoverskudd på festene, så det var jo en behagelig situasjon, sier Selbekk, og skyter inn:

- Det er ikke mange som har plukket så mye jordbær som meg fyllesyk. Det var alltid å være tidlig opp på søndagene for å plukke fersk bær til mandagen.

Kasta ubrukt sykkel

I kantina på rådhuset beskrives Selbekk som en god historieforteller, og det er visstnok noe som ligger til slekta. Han får også passet påskrevet som en som vokter pengesekken strengt, og som en utstyrsnerd som av og til kjøper ting som strengt tatt ikke er nødvendig. Som sykkelen som havna utbrukt på Hamos, fordi den ble stående til forfall. Egen blå og fin traktor har han også, med dertil egnet garasje som måtte bygges på huset.

- Jeg trenger den ikke, men den er kjekk å ha. Det er jo fint når jeg snakker med bønder i bygda og kan skilte med en egen traktor med firehjulstrekk og frontlesser, forteller han.

Selv om han kommer fra en familie med både butikk, pels, jordbær og lastebil, lå det i kortene at Selbekk skulle gå skole og få ei utdanning.

- Jeg fikk beskjed hjemmefra at jeg skulle fortsett på skolen, og det ville jeg jo selv også. Det ble reallinja på Follo, for å ha alle muligheter åpne. Jeg bodde på hybel i sentrum, og syklet til skolen sammen med Asgeir Sæther fra Sæther-gården. Jeg gikk på skolen også lørdager, og rakk akkurat å bli henta hjem til Lensvik til tippekampen på lørdag. Det var ikke busser som gikk, så foreldrene bytta på å hente, sier han.

- EDB var framtida

Helt ærlig så trivdes han ikke noe særlig på Follo, men veien gikk videre til militærtjenesten på Ørland flystasjon, og det var der yrkeskarrieren skulle bli staket ut – ved en tilfeldighet.

- Som 19-åring i militæret visste jeg ikke hva jeg skulle bli, men det visste romkameraten i overkøya. Han hadde det helt klart. Han skulle på EDB-linja på Trondheim tekniske skole, for han mente at EDB var framtida.

Romkaraten dukket opp med to søknadsskjema til skolen, og mente at også Selbekk skulle bli med dit.

- Jeg sa jeg kunne signere hvis han skrev søknaden for meg, og slik ble det. Jeg havnet på EDB-linja, og skjønte fort at jeg var sikret jobb når jeg var ferdig. Jeg gikk der i to år, og fortsatte etterpå ett år på Trondheim økonomiske faghøgskole. Det var en ordning slik at vi fikk økonomiutdanninga på kortere tid når vi kom fra EDB. Det var en perfekt kombinasjon.

Under studietida leide han rom i en gammel bygård i Ila, hvor han delte kjøkken med to jenter fra Roan.

- Jeg betalte 175 kroner i måneden for leia, og det var ikke noe luksus. Jeg husker de to jentene jeg delte med, ble kasta ut fordi det ble for mye festing.

- Hva med deg?

- Hmm ... Jeg skled unna på et eller annet vis.

Kone, barn og barnebarn

Det var visst sant at EBD var framtida. Etter endt utdanning gikk Selbekk rett inn i jobb som IT-konsulent på Felleskjøpets hovedkontor på Tunga. Og da han møtte Vigdis på en fest i Selva, gikk han også rett inn i et forhold. De jobbet begge i byen, hun på Strinda alders- og sykehjem, og det var ofte mer fristende å overnatte på hybelen hennes enn hos søstera, hvor han vanligvis bodde på en sofa.

- Hybelen hennes var for de ansatte på sykehjemmet, og det var ikke lov til å ha besøk der – og slett ikke overnattingsbesøk. Men jeg holdt meg inne med vaskedama, så da gikk det veldig greit.

I 1978 ble de to samboere i en leilighet på Ranheim, og i februar 1980 kom arvingen til verden. Dattera er bosatt i byen, og har gitt Selbekk to barnebarn som han blir blank i øynene av å snakke om. Men det tar vi senere, nå er det fortsatt dataprat:

- I 1983 fikk jeg jobb på IT-avdelinga til Adresseavisen. Jeg har vært med på å lage programsystemer blant annet for lønn, personal, regnskap og ordrebehandling. Det ble åtte år i Adressa, forteller Selbekk.

I 1985 flyttet familien på tre hjem til Lensvik, tok over og pusset opp barndomsheimen til Selbekk. Han pendlet til jobben på Heimdal fram til utgangen av 1991. Da var det tid for at nye tilfeldigheter skulle lede ham inn i kommunesektoren.

En prat med karen på nabokontoret blir det ofte, tremenning og ordfører Oddvar Indergård.

Benkeforslaget

- Jeg var en datanerd, men jeg hadde papir på at jeg kunne forskjell på debet og kredit. Så kom jobben som kommunekasserer i Agdenes rekende på ei fjøl. Jeg hadde en kjempejobb på Heimdal, og måtte 100 000 ned i lønn om jeg skulle bytte jobb. Det var egentlig en lav pris for å kunne bo i Lensvik og slippe å pendle. Men jeg hadde omtrent ikke vært på et rådhus, og var null interessert i politikk. Likevel ble det til at jeg sendte en søknad. Jeg var ikke blant de fem som rådmannen innstilte til jobben da kommunestyret skulle behandle saken, sier Selbekk.

Men Egil Øyangen (Ap) kom med et benkeforslag om å ansette Selbekk, og fikk flertall for det. Selbekk tror det var IT-kompetansen hans, i kombinasjon med økonomi, som ble avgjørende. Også i Agdenes kommune hadde de skjønt at EDB var framtida, og ville sikre seg noen som kunne den slags.

- Jeg hadde jo vært med på å lage regnskapssystemer, så da var det ikke så vanskelig å lære seg å bruke et selv. 2. januar 1992 startet jeg i jobben, i det gamle rådhuset. Jeg gikk inn til rådmann Svein Hegg og meldte meg, og det kan nok hende han var litt irritert over at politikerne hadde overkjørt ham på hvem som skulle få jobben.

Imidlertid skulle tonen bli god mellom de to, og Selbekks IT-kompetanse ble god å ha under innføringa av data i kommunen. Han oppdaget dessuten fort at det falt ham lett å jobbe med økonomi. Da stillinga som NK for Hegg ble ledig to år senere, var det Selbekk som fikk jobben som administrativ nestleder, senere kalt assisterende rådmann. Han hadde også dataansvaret i kommunen fram til 1999.

- Det var langt mer interessant å jobbe i en kommune enn jeg hadde trodd. Kommuneverden var slett ikke grå og kjedelig, og jeg fikk en karriere her. Kontakten med politikerne har vært spesielt spennende.

En ekte «bæsse»

Da Svein Hegg gikk av som rådmann i 2004, søkte Selbekk på jobben og fikk den.

- Firmaet som intervjuet meg til jobben mente at jeg, som 49-åring, egentlig var for gammel. Selv mente jeg at jeg var på topp erfarings- og kompetansemessig.

Han hadde jobbet så nært rådmannen så lenge, at han var sikkert på at han visste hva han gikk til.

- Det var da jeg satte meg i rådmannsstolen første gang at alvoret sank inn. «Nå har du pinadø ansvaret selv, og kan ikke bare å gå til rådmannen når du prakkes med noe», tenkte jeg. Men jeg har hatt svært flinke folk rundt meg.

I intervjuet på rådmannjobben sa han at han hadde tenkt å være i jobben i 13 år, da han fikk spørsmål om framtidsplaner. Fra 2004 til 2017 er det nøyaktig 13 år, og Selbekk kan lene seg tilbake i hagestolen vel vitende om at han har holdt løftet. Kanskje stikker de to barnebarna også innom mens han sitter her. Ja, for de møtes jo minst én gang i uka.

- Leah Aurora er 4 år og Maia Viola er 17 måneder. Når vi henter dem i barnehagen, kommer de løpende og roper «bæsse!». Vi må få til minst ett møte med dem i uka, og ellers snakker vi med dem på iPaden.

Naturlig nok vil de to prinsessene til «bæsse» bli viet mye tid når han blir pensjonist, samtidig som jakt, hytte, hus og trim vil bli prioritert.

- Jeg skal trimme mye mer enn før, i skog og mark – jeg skjønner ikke bæra av å bruke tid i studio.

Regner med å bli glemt

Selbekk innrømmer at han var inne på tanken om å fortsette som rådmann i to år til, fram til Orkland blir en realitet. Imidlertid sank motivasjonen når sjansen til å gå av nærmet seg, og det blir Geir Over Storstein som tar over jobben i innseilinga til storkommunen.

Torsdag har Selbekk sitt livs siste dag på jobb, om han ikke gjør comeback. Det er ikke så lett å være effektiv på jobb for tida. Det er ikke akkurat rette tidspunktet for å starte opp store prosjekter, men han prøver å fordele saker som må gå sin gang uten ham.

- Er det vemodig?

- Egentlig ikke. Jeg har sluttet i jobber før også, og det har vært en opptur. Det går bra denne gangen også. Jeg har gledet meg til å gå på jobb hver dag, selv om jeg må innrømme at det har vært litt tyngre spesielt det siste året. Jeg har sett folk kommet og gått, og vet at ingen er uerstattelige. Etter fjorten dager har de nok glemt meg også, mener han.

Til tross for kun 50 meter opp til rådhuset, har han ingen planer om å luske rundt i korridorene som en syvende far i huset.