På hver hjemmekamp i Orklahallen sitter Kari og Ola Sterten på tribunen. De følger med barnebarnet Oda Sterten, og hennes lagvenninner på Orkangers damelag.

Også tirsdag var de spreke besteforeldrene på plass, da eliteserielaget Byåsen kom på besøk til NM-kamp. Men for Kari og Ola spiller det ikke så stor rolle om det er landslagsspillere på motsatt banehalvdel. De blir ikke ekstra stolte besteforeldre av den grunn.

- Nei, det har ikke noe å si hvem de spiller mot. De skulle ha vunnet, men i dag ble det dårlig med seier. Det var utrolig mye bedre på lørdag. Byåsen har fått for mange enkle mål, sier Kari, og viser til alle de personlige feilene OIF gjorde, som førte til kontringsmål imot.

Hun som trives best når spillet sitter for hjemmelaget. Av de offensive feilene OIF gjorde, var et stort antall feil sperre eller brøyt.

- Det kunne gått bedre ja, jeg skjønner ikke noe av de sperrene de setter, fortsetter hun.

Ola nikker enig på tribunen, der han sitter bare noen få meter fra trommen og hornet som tilskuerne lager liv med.

- Det er så mye leven her, at vi hadde trengt øreklokker, skyter han inn da han ikke hørte journalistens spørsmål.

Kari forteller at også hun er gammel håndballspiller. Hun hadde sin storhetstid på slutten av 50-tallet og starten av 60-tallet, da hun spilte for Lensvik.

- Den gangen var håndball en sommeridrett, og vi spilte utendørs på grusbane. Om det regnet eller blåste, det hadde ikke noe å si. Vi spilte aldri innendørs.

- Håndballen har vel forandret seg siden den gang?

- Ja, det er noe helt annet nå, sier hun.

- Dere dekte vel opp hver deres spiller, over hele banen, spør Ola.

- Ja, det var ikke noe som het mur da. Halfen hadde senteren på andre siden, vi hadde hver vår, liksom, mimrer Kari.

Det ble ikke seier å juble for denne gangen, men barnebarnet markerte seg med sju mål, fire fra straffemerket.

Neste kamp for Orkanger er lørdag. Da kommer Glassverket 2 på besøk, og Sterten-gjengen er nok å treffe i Orklahallen igjen.