Ønsker du en kveld med mye uforpliktende fliring og latter, er Hovedscenen på Trøndelag Teater stedet for tida. Men går du på teater for å fordype deg eller få opplevelser til ettertanke, kan du bare droppe å se Panikk i kulissene.

Forviklinger

For forestillinga Panikk i kulissene er en klassisk teaterkomedie av den gode, gamle sorten; full av forviklinger, ståhei, slamring med dører og mennesker som springer hit og dit og skaper panikk og full røre.

For å si det først som sist. Enten må vi bare gi oss over og le av all galskapen som foregår på scenen. Men hvis vi ikke føler for å le og ha det kun morsomt, kan vi like godt forlate teatersalen.

Ingen dypere bunn

For denne komedien kan neppe påberope seg å ha en dypere bunn. Her er det bare full galskap og elleville forviklinger i 2 1/2 time der skuespillerne gjør en kraftprestasjon av dimensjoner både når det gjelder lynkjappe replikker, åpning og lukking av dører, løping opp og ned trapper, hit og dit i en feiende fart. Dette er iscenesatt lurveleven.

Men om innholdet er lik null, så er skuespillerne på topp i tempo og ytelse.

Modig

Det er også en modig av teateret å sette opp en slik klassisk farse som Panikk i kulissene av Michael Frayn er. Hvor stort publikum slike farser har, er uvisst. Det trønderske publikummet har falt pladask for morsomhetene til Olve Løseth, Mads Bones og Kyrre Havdal som i Juleevangeliet og Rai-rai i Sherwoodskogen. Det er trøndersk humor i særklasse, mens vi i denne forestillinga blir servert engelsk humor i særklasse med norsk språk, men innenfor engelske rammer. Det blir annerledes og mer klassisk.

Komedietalent

Med skuespillere med så utpreget komedietalent som Christian Ruud Kallum, Mari Hauge Einbu og Karl-Vidar Lende, er det ikke vanskelig å bli revet med. Tommelen opp også for Janne Kokkin i rollen som den unge inspisienten. Hun er en skuespiller som takler roller over et stort register.

Alt i alt; dette er en annerledes, lett, lite krevende, morsom og underholdende teateropplevelse uten noen krav til tankevirksomhet i ettertid. Så har vi heller ikke vondt av en uforpliktende latter som absolutt ikke rammer noen.

Det er bare ett å gjøre; lene seg tilbake og le. Hvis ikke, har en ikke noe på denne forestillinga å gjøre. Foto: Ole Ekker