Læreren, kunstneren, familiefaren og livsfilosofen Inge Gravdal hadde lenge gledet seg til å bli pensjonist. Han så fram til å få bedre tid til sin store lidenskap, kunsten, til familien og til å slå av en prat med kjente i nærmiljøet og på butikken.
Inge Gravdal er ikke mannen for store sammenkomster. Han er en mann som liker å stikke innom en gammel kamerat med et par wienerbrød for å slå av en prat. Han er en mann som setter pris på gode møter med folk i nabolaget. Det er de små møtene i hverdagen som teller. Ikke minst dette å sette av tid til barnebarna som det blir stadig flere av. Bare dette året får han tre nye barnebarn.
Samtidig er Inge Gravdal en mann som dukker dypt ned i kunsten for stadig å finne nye teknikker og perfeksjonere seg. Alt dette skulle han få bedre tid til da han ble pensjonist.
Inge Gravdal er utdannet kunstner ved Kunst- og håndverksskolen i Bergen. Etter dette tok han pedagogikk ved Statens lærerskole i forming på Notodden.
- På kunst- og håndverksskolen oppdaget jeg at jeg likte å hjelpe og veilede andre. Samtidig hadde jeg en følelse av at det var mer meningsfylt å jobbe med pedagogikk enn mer forgjengelige ting som kunst, sier han.
Det var også en mer forutsigbar økonomi i lærerjobben, noe som kom godt med da familien etter hvert vokste til fire barn.
Men selv om han var i fast jobb, fikk han smettet inn små rom til å jobbe med kunsten. Da ungene var små, gikk det riktig nok litt i rykk og napp, men han fant alltid små smutthull til å utvikle seg som kunstner, og han er litt stolt over at han tre ganger ble juryert til Trøndelagsutstillinga.
...
Etter å ha jobbet som lærer i tegning ved KVT i flere år, jobbet han ved Vitenskapsmuseet i Trondheim hvor han hadde en svært interessant, men også altoppslukende jobb. Etter ti år søkte han seg lærerjobb i Børsa for å få en mer overkommelig arbeidsdag som han kunne kombinere med kunsten og familielivet.
Da han var rundt 50 år, fikk han en del større oppdrag, og hadde også flere større utstillinger. Han innrømmer at han lengtet mot å bli kunstner på heltid.
- Liv sa jeg kunne begynne å tenke på å bli pensjonist når jeg ble 55, smiler han og legger ikke skjul på at kona Liv har vært en viktig organisator i livet hans.
Men han skulle bli 62 år før han sa farvel til skolen og klasserommet og ta fatt på sitt kunstneriske arbeid for alvor.
- Det ble en helt annerledes hverdag. Jeg våknet tidligere om morgenen og gledet meg til å gå inn i verkstedet. Det kriblet i hendene etter å få utfolde seg, sier Inge som jobber jevnt og trutt mot ei utstilling i året og maler mellom 15–20 bilder årlig.
Dagene er stort sett rutinepreget med ei arbeidsøkt etter frokost fram til lunsj. Så ei arbeidsøkt etter lunsj før han lager middag, og så blir det også gjerne ei arbeidsøkt etter middag.
- Men jeg kaster alt jeg har, når det blir spørsmål om å bistå med barnebarna som bor i tre mils omkrets. Jeg har sagt at jeg vil bruke tid på dem disse åra, og jeg lar meg ikke stresse om de ringer og ber meg om ei tjeneste, sier Inge som finner stor glede i de fire barnebarna, og gleder seg til to nye som er underveis.
- Jeg streber ikke etter å bli en ener i kunsten på bekostning av andre ting. Det tør jeg rett og slett ikke, sier han og tror han ville ha vært litt av en eremitt hvis han ikke hadde vært gift.
Dette året er likevel litt spesielt, da det er et slags hvileår med tid til å tenke, reversere og utprøve nye ting, samt tid til ungene og til å pusse opp hytta på Venabufjellet.
Han synes også det er godt å ta seg tid til å slå av en prat når han møter kjente på butikken. Tidligere måtte han alltid haste videre. Nå møter han mennesker med langt mer senkede skuldre.
- Jeg får god samvittighet når jeg har tid til det faste og gode i nærmiljøet. Det finnes så mange trivelige folk rundt oss, sier han.
Organisert aktivitet er han derimot dårlig på. Det er møtene mellom menneskene i hverdagen som er viktig, og også for ham er Per Fugelli et forbilde.
- Jeg synes det er trivelig å treffe gamle kolleger, men ikke på skolen når de har 140 i puls. Jeg oppsøker heller ikke de organiserte seniortreffa i det tidligere lærerkollegiet, sier han.
Derimot føler han seg svært hjemme i menigheta i Børsa bedehus hvor han kjenner et sterkt fellesskap. Menigheta består av over 100 personer i ulike aldre. Her føler han samme nærhet og trygghet, som han gjør i det unike nabolaget i Hammersbakkan i Børsa. Han mener voksne har samme behov for å kjenne tilhørighet og trygghet, som barn.
Inge Gravdal fikk likevel verst tenkelige start på pensjonisttilværelsen da han falt fire meter ned under restaurering av et stabbur for fire år siden. Det resulterte i tre brudd i bekkenet og fire i hånda, og påfølgende blodpropp på begge lungene.
Etter forholda gikk det bra; men han innser at det kunne gått langt verre. Opplevelsen lærte ham hvor skjørt livet er, og gjør at han setter enda større pris på det.
Det har også fått ham til å tenke over døden og blitt dus med tanken på døden.
- Det gjelder å ha det godt med seg selv og glede seg over det vi har. Egentlig bør alle tenke over døden og også snakke om den. Slik Per Fugelli gjorde, sier Inge Gravdal som opplever at livet hans som pensjonist, er i konstant bevegelse.
Det gleder han seg over hver eneste dag.
